Donald Trumps plan for Gaza legger opp til en ny omforming av Midtøsten. Selv om den ikke tilfredsstiller noen fullt ut, er den fortsatt regionens beste sjanse til å lykkes.
20-punktsfredsplanen til Donald Trump kan vise seg å være det første troverdige veikartet på to år med krig. Den handler ikke bare om Gaza og Israel, men inngår i en regional dynamikk i forlengelsen av Abraham-avtalene. Med andre ord: et prosjekt der fred ikke lenger er et politisk mål, men en forutsetning for økonomisk integrasjon og regionale allianser.
Hva går planen ut på?
Logikken bak planen bygger på en regional tilnærming. Den fastsetter en ramme som direkte involverer det internasjonale samfunnet og landene i Midtøsten, i tråd med Abraham-avtalene. Det uttalte målet er å gjøre Gaza til en stabil og ikke-truende sone, der gjenoppbygging og styring skjer under internasjonal kontroll.
Denne tilnærmingen samsvarer med analysen til Mohammed Baharoon, direktør for Dubai Public Policy Research Center (b’huth), som peker på to tendenser: «imperienes tilbakekomst» og fremveksten av en «kvantegeopolitikk».
På den ene siden vedvarer de imperialistiske logikkene: Erdogans Tyrkia hevder den osmanske arven, Russland annekterer Krim, Israel konsoliderer Golanhøydene og demonstrerer regional slagkraft. Disse identitets- og militærpolitiske dynamikkene gir næring til fremveksten av ikke-statlige, opposisjonelle aktører.
På den andre siden vokser en ny logikk frem: transkontinentale økonomiske nettverk. Handelsårer som Belte-og-vei-initiativet (BRI) og India-Midtøsten-Europa-korridoren (IMEC) tegner opp nye kart over innflytelse. Gulf-statene samarbeider både med Washington, Beijing, Moskva og New Delhi. Stabilitet forstås ikke lenger som et spørsmål om ideologiske blokker, men om flyt: handel, energi, infrastruktur.
Les også: Islamonasjonalisme før global jihad: IS og al‑Qaida avviser Hamas 🔒
Trump-planen føyer seg inn i dette skiftet. Den er ikke bare en våpenhvile, men et prosjekt der økonomi og allianser blir de viktigste virkemidlene. Gazas stabilitet avhenger mindre av et direkte forhold mellom israelere og palestinere, og mer av et nett av interesser som forbinder Washington, arabiske hovedsteder, Europa og til og med Asia. Gjenoppbyggingen er tenkt som et internasjonalt prosjekt, finansiert og overvåket av en koalisjon. Fred er ikke lenger et politisk mål, men en forutsetning for utvikling og regional integrasjon. Gaza blir et laboratorium for denne nye formen for internasjonal styring.
Til slutt fastsetter teksten en sikkerhetsramme som prioriterer Israels behov: demilitarisering av Gaza, en internasjonal stabiliseringsstyrke og gradvis tilbaketrekking av IDF. Deretter skisseres et politisk veikart mot en palestinsk stat, betinget av institusjonelle reformer, sikkerhet og gjenoppbygging.
Fordelen med uklarhet
Paradoksalt nok tjener planen på å være vag. Jo færre detaljer den inneholder, desto vanskeligere er det for partene å blokkere hver enkelt bestemmelse. Den trekker opp hovedlinjene og gir en ramme uten å tilby juridiske eller politiske påskudd for å si nei – bortsett fra for Hamas.
I Israel snakker man om en «kontantplan»: gislene skal løslates umiddelbart, uten betingelser knyttet til resten av prosessen. Journalisten Nahum Barnea minner om at etter Jom Kippur-krigen nektet Israel å gå inn i detaljene: Moshe Dayan ønsket å fortsette krigen, Golda Meir tvilte på avtalen, men Henry Kissinger tvang den igjennom. Resultatet ble fred med Egypt. Kan Trumps 20-punktsplan spille en lignende rolle?
Å stenge ekstremistenes flaskehals
Trumps plan har én stor fordel: den lukker ekstremistenes handlingsrom og gjeninnfører både palestinernes rett til selvbestemmelse og Israels rett til sikkerhet. Den arabiske og muslimske verden sier nei til Hamas, men Donald Trump sier også nei til den israelske ytre høyres drøm om et «Stor-Israel». Washington har allerede gjort det klart at USA ikke vil tillate Israel å annektere verken Vestbredden eller Gaza. Dermed stenges døren for messiansk høyrepolitikk, samtidig som Israels røde linjer respekteres.
På arabisk side understreker flere hovedsteder, blant dem Riyadh og Abu Dhabi, offentlig viktigheten av å inkludere – om så bare symbolsk – den palestinske selvstyremyndigheten. Men de vet også at forholdene ikke ligger til rette, og at å gi nøklene til Mahmoud Abbas kan bety å gi dem videre til Hamas. Likevel har Abbas akseptert planen. Man må begynne et sted – til irritasjon for pro-palestinske aktivister i Vesten som siden 8. oktober har snakket om «folkemord», men samtidig kritiserer initiativet.
Dermed er man tilbake til grunnideen: en jødisk stat og en palestinsk stat, under betingelser og internasjonal kontroll – men ideen er gjenopplivet.
En ensidig plan?
I Israel fordømmer Itamar Ben Gvir og Bezalel Smotrich allerede planen som en kapitulasjon og en tilbakevending til 6. oktober – altså som et tegn på at Israel ikke har lært noe og prøver å blidgjøre sine fiender. Opposisjonen har kritisert Netanyahus unnskyldninger overfor Qatar, men støtter selve planen – slik et bredt flertall av befolkningen gjør, både til venstre og høyre.
I Gaza har flere stemmer sagt at planen bør aksepteres og krigen avsluttes. Det er umulig å vite hvor stort reelt støtteomfang dette har, men gitt områdets tilstand virker ønsket om våpenhvile åpenbart.
Les også: Israel – geopolitisk grunnpilar eller strategisk byrde for USA? 🔒
En del av den pro-palestinske venstresiden fordømmer imidlertid planen som et «sionistisk» prosjekt for å knuse «motstanden». Hvis man med det mener Hamas, er det riktig – det er nettopp målet. Men å avvise et initiativ som avslutter krigen, innebærer å prioritere Israels nederlag fremfor palestinernes velferd.
Den arabiske gaten kaller det en kapitulasjon: Selvstyremyndigheten får kun en marginal rolle, og Gaza skal underlegges internasjonal kontroll – ledet av Tony Blair. Det er ironisk, men logisk. Arabiske ledere husker prisen de betalte: den libanesiske borgerkrigen utløst av PLO i 1975, og «Svarte september» i Jordan i 1970. I begge tilfeller førte væpnede palestinske grupper til et «stat i staten»-fenomen, som skapte kaos og kamper. Den regionale historien tvinger derfor frem denne ufullkomne løsningen: å gå videre, tross alt.
Og hva med Hamas? Et «ja, men»
Hamas har erklært at de aksepterer enkelte deler av planen. De sier seg villige til å frigi alle gisler – levende og døde – i tråd med utvekslingsformelen, og å overføre administrasjonen av Gaza til et teknokratorgan godkjent av en palestinsk konsensus og støttet av arabiske og islamske land. Men kravet om avvæpning, som er sentralt for Israel, er ikke nevnt. Kort sagt: Hamas svarer «ja, men».
Dette utløste en klassisk Trump-mekanisme: å kunngjøre et resultat før det er realisert, for å tvinge frem etterlevelse. Trump erklærte umiddelbart at «Hamas er klar for varig fred» og oppfordret Israel til å stanse sine offensiver. Netanyahu annonserte deretter «fase 1»: slutt på offensive angrep, overgang til en defensiv posisjon og stans i operasjonen mot Gaza by for å forberede frigivelsen av gislene. Med andre ord: Israel legger nå ansvaret i hendene på Hamas.
Selv om gjennomføringen kan ta lengre tid enn de varslede 72 timene, og flere uklare punkter gjenstår (avvæpning, internasjonal styring, forhandlingsvilkår), markerer disse kunngjøringene kanskje begynnelsen på slutten av krigen. For selv svekket er Hamas fortsatt den avgjørende aktøren – de holder gislene, som er alfa og omega for Israel i denne konflikten.
Les også: Etter nederlaget mot Israel – ny doktrine for Hizbollahs cyberkrigføring? 🔒
Samtidig virker Qatar, sammen med Tyrkia og Egypt, klare til å legge krigen – og Hamas – bak seg, noe som øker presset. Men flere av klausulene tilsvarer nærmest en kapitulasjon: utelukkelse fra gjenoppbygging og styring, ødeleggelse av tunneler og lagre, fullstendig avvæpning. Å miste våpnene betyr å miste sitt maktmonopol – og dermed sin legitimitet som «det palestinske folkets forsvarer». Bildet av «motstand», som har blitt dyrket i Vesten de siste to årene, vil svekkes til fordel for institusjonelle aktører: en reformert palestinsk myndighet, internasjonale styrker og arabiske land. Utfordringen blir å håndtere maktvakuumet og demonteringen av nettverk uten å skape et nytt arnested for radikalisering. Et risikabelt, men nødvendig grep for å stabilisere Gaza.
Konklusjon
To år etter 7. oktober, mens 48 gisler – rundt tjue av dem fortsatt i live – fortsatt holdes fanget av Hamas, Gaza ligger i ruiner, de regionale maktforholdene er endret, og Trump lover Netanyahu å fullføre ødeleggelsen av Hamas ved et avslag – er dette «ja, men» bare en måte å vinne tid på. Hamas kan ikke for alltid gjemme seg bak ufruktbare forhandlinger: en slik stillstand vil føre alle tilbake til utgangspunktet, men med én avgjørende forskjell – det sannsynlige tapet av deres regionale, og kanskje også vestlige, støttespillere.
Netanyahu følger «boken». Hamas’ reaksjon vil avgjøre om planen åpner en ny æra eller lukker et kort diplomatisk mellomspill. For i denne saken er motsetningen til krig ennå ikke fred – men en skjør stillhet, et regionalt laboratorium der aktørene balanserer på line for å hindre at alt starter på nytt i morgen.
