Et dokument som skulle bringe fred, kan i stedet gi grobunn for nye konflikter. Uten klare sikkerhetsgarantier blir Armenia stående sårbart.
Den USA-meglede avtalen mellom Armenia og Aserbajdsjan i august 2025, som av noen blir omtalt som et «historisk gjennombrudd», har som mål å løse nesten 40 års konflikt knyttet til Nagorno-Karabakh. Den blodige konflikten, som dreide seg om den armensk-befolkede Nagorno-Karabakh-regionen, har vært preget av tiår med vold, mistillit og motstridende nasjonale interesser.
Den andre Nagorno-Karabakh-krigen i 2020 markerte et vendepunkt. Aserbajdsjans militære offensiv, støttet av Tyrkia, Pakistan, Israel, Russland og syriske leiesoldater, gjenerobret mesteparten av de omstridte områdene. Den påfølgende blokaden av Lachin-korridoren i 2022–2023, som knyttet Armenia til Nagorno-Karabakh, førte til etnisk rensing av 120 000 armenere som flyktet for å unngå mulige massakrer. Aserbajdsjans handlinger, som ble bredt fordømt men ikke straffet, brøt folkeretten og våpenhvilen fra 2020, fremforhandlet av Russland, og satte en urovekkende presedens.
Kjernen i avtalen er Trump Route for International Peace and Prosperity (TRIPP) – en 32–43 km lang transportkorridor gjennom Armenias Syunik-provins. «Fredsavtalen» lover økonomisk integrasjon, regional tilknytning og normaliserte relasjoner. Armenias statsminister Nikol Pashinyan har fremstilt den som en seier, og fremhever at Armenia trer frem som et regionalt transportknutepunkt med et styrket partnerskap med USA. En kritisk analyse avdekker likevel dypt problematiske ordninger som svekker Armenias suverenitet, belønner Aserbajdsjans «aggressive revansjisme», legaliserer maktbruk, institusjonaliserer asymmetri, opphever ansvar for tidligere forbrytelser og reiser alvorlig tvil om utsiktene til en varig og verdig fred.
Selv om avtalen skal gi økonomiske og diplomatiske muligheter, peker mangel på sikkerhetsgarantier, ekstern kontroll over en strategisk sensitiv korridor, Aserbajdsjans strategiske hensikter, nullsumtilnærming, regionale ambisjoner, fravær av innrømmelser fra Aserbajdsjan (som deler oppfatningen om at i maktpolitikk bør bare «den tapende siden gi innrømmelser»), samt uforutsigbare geopolitiske følger, på at fred forblir et fjernt og usikkert mål – mer en fasade enn et fundament for forsoning.
Les også: Står Armenia alene? En fremtid uten Russlands beskyttelse 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
