Når USAs mest verdifulle selskap er nå verdt så å si like mye som 50 av de største selskapene i eurosonen handler det om mer enn en økonomisk suksesshistorie – det er et geopolitisk sjokk.
USAs og verdens mest verdifulle firma, databrikke-selskapet Nvidia, har eksplodert i verdi over de siste 3 årene som følge av revolusjonen innen kunstig intelligens. Fra en total markedsverdi på «bare» 279,28 milliarder USD (2.842.385.409.944 NOK) i oktober 2022 til svimlende 4.432 billioner USD (44.696.697.200.000 NOK) per dags dato. Dette utgjør en økning på 1487 prosent på under tre år (!), en helt eventyrlig vekst i alle meningsfulle målestokker.
Til sammenligning er 50 av de største og mest likvide selskapene fra 11 land i eurosonen – representert gjennom aksjemarkedsindekset EURO STOXX 50 – verdt 4.687 billioner euro (eller 55.280.587.150.000 NOK) i dag. I oktober 2022 var verdien 3,5 billioner euro (41.291.320.000.000 NOK), noe som tilsvarer en økning på «stusselige» 33,9 prosent.
I praksis betyr disse tallene at USAs mest verdifulle selskap nå er verdt ca. 4/5 (80,85 prosent) av de 50 største og mest likvide selskapene i Eurosonen (bildet blir marginalt bedre hvis man inkluderer de 50 største selskapene fra hele Europa). Dette er en krystallklar illustrasjon på at det er noe riv ruskende galt med hvordan vi organiserer samfunnene våre på Det gamle kontinentet – med potensielt katastrofale geopolitiske konsekvenser.
Europa er ikke lenger konkurransedyktige på verdensbasis og blir stadig lengre akterutseilt økonomisk – ikke bare av USA, men også av Kina og i økende grad andre fremadstormende makter. Situasjonen er prekær: Utviklingen utgjør det en alvorlig trussel mot vår levemåte og sivilisatoriske modell – ikke bare med tanke på økonomiske forhold, men også når det gjelder vår politiske selvstendighet, selvråderett og suverenitet.
Les også: Energi som våpen: Trumps geoøkonomiske pressmiddel
Uten kapasiteten til å dyrke frem innovative, verdensledende og strategisk viktige firmaer, forvitrer maktbasen til Europas demokratier globalt. En sterk og innovativ privat sektor er selve grunnlaget for en robust økonomi og velstående befolkning, som igjen kan oversettes til konkret politisk global innflytelse gjennom «forbildeeffekten». I tillegg, og kanskje viktigere, i geoøkonomiens tidsalder fungerer slike firmaer som geopolitiske instrumenter for å oppnå global makt og innflytelse.
Land uten slike geoøkonomiske verktøy til disposisjon blir sårbare for ondsinnet press fra andre. Det er ikke uten grunn at Trump, Putin og Xi og andre behandler Det gamle kontinentet som en avdanka – og maktesløs – aktør i det internasjonale systemet, som kan bli herset med, tråkket på og tvunget i kne.
«Forbildeeffekten»: Innflytelse gjennom økonomisk styrke
En sterk, innovativ og verdifull privat sektor – som underbygger en robust økonomi – er nøkkelen til politisk innflytelse globalt i vår tid. Den beste måten for å påvirke andre til å følge sin samfunnsmodell er ikke ved å gi bistand, true eller å komme med belærende leksjoner, men ved å ha et velfungerende samfunn som leverer økonomisk vekst og økt velstand til sine egne innbyggere og som andre ønsker å emulere.
Men et velfungerende og dynamisk samfunn i moderne tid må underbygges av en robust informasjonsøkonomi, som igjen støttes opp av innovative og verdifulle firmaer. Uten skikkelig innenlandsk innovativ kapasitet ender man opp i den økonomiske B-ligaen – noe som svekker attraktiviteten til samfunnsmodellen, ikke bare globalt, men også internt.
Uten innovative selskaper som underbygger økonomisk vekst og presser opp reallønninger, mister man sine aller mest begavede talenter til utenlandske økonomiske utfordrere hvor disse individene kan nå sitt fulle potensial. Dette fører til kompetanse- og hjerneflukt av de aller mest ressurssterke personene, som også er dem som mest sannsynlig kan skape verdensledende bedrifter. Dette blir til en selvforsterkende ond sirkel som stadig blir vanskeligere å bryte.
Tallene taler for seg selv: Siden Finanskrisen i 2008-2009 og den påfølgende Eurokrisen i 2009-2010 kan EU vise til bedrøvelig økonomisk vekst: Kun BNP med 13,5 prosent i perioden 2008-2023, sammenlignet med 87 prosent for USA. Ekskluderer man de østeuropeiske landene – som hadde betydelig «catch-up»-vekst å hente inn – ser tallene enda verre ut. Inkluderer man Storbritannia, blir bildet kun marginalt bedre.
Les også: Fra geopolitikk til geoøkonomi🔒
Mangel på økonomisk vekst får svært uheldige konsekvenser som strekker seg langt utover økonomiens verden og inn i geopolitikken. Det er neppe uten grunn at stadig færre utviklingsland – både lav- og mellominntektsland – ser til de demokratiske europeiske velferdsstatene som forbilder for hvordan man best kan utvikle sine samfunn, ikke bare økonomisk, men også politisk.
Geoøkonomiske forhold
Det finnes også en viktig geoøkonomisk dimensjon i disse spørsmålene. Verdensledende, innovative selskaper er nøkkelen til global politisk innflytelse i det 21. århundre, fordi de besitter spisskompetanse som andre stater i det internasjonale systemet er avhengige av. Kontroll over slike geoøkonomiske trykkpunkter kan fungere som pressmiddel ved å utnytte sårbarheter – som å holde tilbake forsyninger – hos andre. Dette kan igjen omskapes til reell geopolitisk innflytelse dersom man ønsker det.
Det er heller ikke nødvendig å utnytte slike sårbarheter bare fordi de eksisterer. Å ha kontroll over strategiske geoøkonomiske trykkpunkter gir i seg selv et lag av beskyttelse, selv om de ikke tas i bruk. Fordi de utgjør en troverdig trussel, vil rivaler i det internasjonale systemet ofte tenke seg om to ganger før de gjennomfører ondsinnede handlinger – ettersom de økonomiske kostnadene ved en mulig gjengjeldelse kan bli for store.
USAs kontroll over verdikjeden i halvlederindustrien er et prakteksempel på slik makt, på samme måte som Kinas kvasi-monopol over hele verdikjeden for utvinning, produksjon og raffinering av sjeldne jordarter. Beijing har allerede brukt sin kontroll over disse strategiske industriene til å presse fram diverse innrømmelser fra både partnere og rival globalt, inkludert Europa. Trumps USA har truet med å gjøre det samme med halvlederindustrien for stoppe den foreslåtte digitale skatten på amerikanske teknologiselskaper. Europa står maktesløs til å gjøre noe som helst.
I geoøkonomiens brutale verden må alle stater bruke sine styrker til å beskytte egne interesser resolutt mot rivaler som utnytter kontroll over strategiske trykkpunkter for å tvinge fram politiske, juridiske, økonomiske og til og med samfunnsmessige innrømmelser. Dette gjelder også Europas økonomier. Hadde europeiske land – samlet sett – kontrollert flere strategiske trykkpunkter i internasjonale økonomiske verdikjeder, ville de hatt langt større evne til å slå tilbake.
For øyeblikket finnes det få slike geoøkonomiske trykkpunkter i Europa, med unntak av ASMLs maskiner for avansert litografi til halvlederproduksjon i Nederland, samt – til en viss grad – tyske og sveitsiske høypresisjonsmaskinverktøy som verden er avhengig av for avansert produksjon innen luftfart, bilindustri, forsvar og energisektoren globalt. Men dette alene er ikke nok og sannsynligvis lettere å erstatte.
Geopolitisk motstandskraft gjennom og geoøkonomisk styrke
En sterk og innovativ privat sektor er derfor en geopolitisk og geoøkonomisk nødvendighet for Europas industrielle demokratier i det 21. århundret. Det underbygger selve fundamentene til de essensielle politiske, økonomiske og militære institusjonene som beskytter våre levemåte og våre befolkinger fra eksterne ondsinnede aktører.
Uten en sterk og robust økonomi, støttet av en innovativ privat sektor, vil disse institusjonene gradvis komme under hardt press og i verste fall kollapse under tyngden av både internt og eksternt press. Dersom de bryter sammen, er det bare et spørsmål om tid før livegenskap under fremmede makter blir vår skjebne.
Les også: Svartehavet, geoøkonomi og Georgias strategi mot hybridkrigføring
Europas firmaer, spesielt innen teknologisektoren, må derfor bli konkurransedyktige på internasjonal plan. Det innebærer først og fremst å ha et skatte- og regulatorisk regime som gjør at de kan konkurrere på like betingelser som sine globale motparter. I dag drukner de i skatter, avgifter og alle mulige former for reguleringer sammenlignet med sine konkurrenter globalt.
Våre politikere – spesielt dem på venstresiden – må slutte å se ting i vakuum og løfte blikket å se det større geopolitiske bildet. Dette handler ikke lenger om grønn politikk, økonomisk rettferdighet eller omfordeling av goder på hjemmebane, men om global maktpolitikk og geoøkonomiske forhold som potensielt utgjør reelle trusler mot vår levemåte, suverenitet og selvråderett.
At de 50 største selskapene i Europa samlet sett knapt er mer verdt enn USAs største selskap alene, burde få varsellampene til å blinke i alle hovedsteder på Det gamle kontinentet. Europa har for lengst forlatt stormaktsbordet og A-ligaen i global politikk og rykket ned til B-ligaen, men hvis denne utviklingen fortsetter risikerer vi rykke videre nedover – til C- eller til og med D-ligaen.
Vår samfunns- og økonomiske modell er rett og slett ikke konkurransedyktig nok lenger – og det kan komme til å ha katastrofale konsekvenser som strekker seg langt utover simpel økonomi med mindre vi tar grep. Det kan true vår levemåte og – i ytterste konsekvens – tvinge oss til å leve under fremmed åk.
