Den 266. etterfølgeren etter apostelen Peter, Robert Francis Prevost, er blitt Leo XIV. Hans liv, mellom Chicago, Chiclayo og Roma, gjør ham til en pave i hjertet av både verdens og Kirkens hovedsteder.
Da den franske kardinal Dominique Mamberti kunngjorde navnet på den nye paven fra loggiaen i Peterskirken, oppsto et øyeblikks stillhet i forsamlingen overfor et navn som var ukjent for allmennheten. Etter den første overraskelsen fulgte den andre: valget av pavenavn, Leo. En amerikansk kardinal, biskop i Peru, leder for augustinerordenen i Roma – dette er det særegne portrettet av Leo XIV.
Prognosene slått feil
Nok en gang ble journalistiske prognoser slått feil, prognoser som ville gjøre valget til en politisk kamp mellom konservative og progressive. Det var ikke dette som var logikken hos kardinalene som stemte. De ønsket først og fremst en hyrde, i stand til å lede verden til Kristus; en leder, i stand til å styre Kurien på en ordnet og smidig måte; og en fredsbygger, i stand til å lege sårene etter det forrige pontifikatet. Etter den peronistiske, autoritære og ensomme paven valgte kardinalene en augustinsk pave, åndelig og hyrde. En pave som stilte seg i rekken av Leos: Leo XIII (1878–1903), Leo I den store (440–461), som kjempet mot Attila, men også Leo III (795–816), som kronet Karl den store i år 800, og Leo X (1513–1521), sønn av Lorenzo de’ Medici, som etter år med kriser klarte å inngå forlik med Frans I, sto imot Karl Vs ambisjoner og måtte møte en annen augustiner i skikkelse av Martin Luther.
Les også: Pave Frans: Den siste peronist
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Nikea 325: Maktkampen som formet Kirkens og Romerrikets fremtid
