Fremtidens til USA maritime dominans henger i en tynn tråd. Det må et strategisk skifte til for å møte og overkomme svakheter.
I en nylig kronikk for National Interest gir John R. Mills, en pensjonert oberst fra den amerikanske hæren og tidligere direktør for kybersikkerhetspolitikk, strategi og internasjonale anliggender i det amerikanske forsvarsdepartementet, en skarp analyse av USAs marine og dens fremtidsutsikter. Mills argumenterer med at US Navy står ved et vendepunkt, hvor dens evne til å projisere makt og avskrekking i Vest-Stillehavet er i fare på grunn av uoverensstemmelser mellom forsvarsbudsjettets prioriteringer og den virkelige strategiske situasjonen.
Mills påpeker at etter flere år med budsjettvekst, forventninger om ny energi og utvikling av nye skipsverft, avdekket utgivelsen av forsvarets budsjett for regnskapsåret 2025 en urovekkende trend. Budsjettet vitner ikke om en styrking, men snarere en nedskjæring, med en netto reduksjon av tretten skip fra marinen. Dette står i skarp kontrast til den amerikanske forsvarsministeren Lloyd Austins nylige optimistiske uttalelser, og har skapt forvirring og kritikk blant forsvarsanalytikere.
Les også: En hangarskipallianse mellom Russland og Kina?
Denne bekymringen forsterkes av en historisk parallell Mills trekker til et britisk forsvarsbudsjett fra 1957, som hadde dramatiske kutt og førte til drastiske endringer for den britiske forsvarsindustrien. Likheten ligger i mangelen på en besluttsom ny retning i det amerikanske marinebudsjettet for 2025, som står i fare for å føre til en lignende svekkelse av den amerikanske maritime kapasiteten.
Mills understreker viktigheten av en sterk og kapabel marine for å opprettholde amerikansk overlegenhet og sikkerhet, spesielt i lys av de strategiske utfordringene i Vest-Stillehavet. Han argumenterer for en revitalisering av den amerikanske marinen gjennom et «industriell base- mirakel», som krever en akselerert innføring av nye kapasiteter, inkludert autonome fartøy. Dette forslaget krever ikke bare innovative tilnærminger til skipsbygging og samarbeid med internasjonale partnere, men også en klar og realistisk finansieringsplan.
Videre etterlyser Mills en ny visjon for den amerikanske marinen, inspirert av den historiske figuren John Paul Jones. Han foreslår et tydelig og motivasjonsdrevet mål: «355 Skip Innen 2030». Denne visjonen er ment å tjene som et samlingsrop for å mobilisere bred støtte og handle mot å gjenopprette og styrke den amerikanske marinens kapasitet og beredskap.
I en tid hvor den globale maktbalansen skifter og nye trusler oppstår, er Mills’ budskap klart: USA må handle raskt og besluttsomt for å sikre sin fremtidige maritime dominans og sikkerhet. Denne oppfordringen til handling understreker ikke bare behovet for en økt flåtekapasitet, men også for en fornyet forpliktelse til maritim strategi og innovasjon.
Ved et veiskille: Hangarskipenes kamp for fremtidig relevans