Hvor gjennomførbar er Zangezur‑korridoren, og hvem vil kontrollere den?
En av verdens dyreste snarveier kan snart krysse en av verdens mest omstridte grenser. Zangezur‑korridoren – en foreslått 43 kilometer lang transportstrekning gjennom Armenias Syunik‑provins – lover å knytte Aserbajdsjans fastland til eksklaven Nakhitsjevan og skjære gjennom en region som er blitt et uventet vippepunkt for stormaktsspill i Sør‑Kaukasus.
Det som gjør denne beskjedne fjellstrekningen så ettertraktet, er ikke dens naturskjønnhet – selv om Syunik‑området har rikelig av den – men dens strategiske beliggenhet.
Korridoren ville gå gjennom Syunik og fungere som en livsviktig forbindelse mellom Horadiz i Aserbajdsjan og Nakhitsjevan, og dermed skape en landbro mellom Aserbajdsjan og Tyrkia, samtidig som den gir sentralasiatiske land en mer direkte rute til europeiske markeder.
Korridoren har nylig dukket opp igjen i diplomatiske samtaler av grunner som strekker seg langt utover regionale logistikkbehov. Flere rapporter hevder at USA er klare til å overta administrasjonen av korridoren, og dermed potensielt løse en av de mest betente tvistene mellom Aserbajdsjan og Armenia.
Hvis dette stemmer, representerer det et betydelig skifte fra tidligere antakelser om at Russlands sikkerhetstjeneste FSB ville administrere en slik rute.
Aritmetikken bak ambisjonen
Økonomien i Zangezur‑korridoren avslører gapet mellom politiske ambisjoner og kommersiell virkelighet. Byggekostnadene kan overstige to–tre milliarder amerikanske dollar for motorvei og jernbane som vil kreve tunneler, broer og skredsikring i et fjellområde med dype daler og seismisk aktivitet.
For en rute på bare 43 kilometer tilsvarer det en investering på nærmere 70 millioner amerikanske dollar per kilometer.
Les også: – Georgia er ikke et diktatur ennå, men nærmer seg farlig raskt 🔒
Den økonomiske logikken blir enda mer uklar når man vurderer de anslåtte varevolumene som kan fraktes gjennom Zangezur: for små til slike investeringer, hevder kritikere. Det finnes ikke nok gods mellom Aserbajdsjan og Nakhitsjevan til å finansiere infrastrukturen, og transitt til Tyrkia eller Sentral‑Asia er billigere og enklere via eksisterende ruter gjennom Georgia og Det kaspiske hav.
Forkjempere for Zangezur tegner likevel et større bilde. Ved å erstatte den georgiske delen av ruten med korridoren kan reisetiden reduseres med ytterligere én dag sammenlignet med dagens Baku–Tbilisi–Kars‑jernbane. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har uttalt at når korridoren åpner, vil tyrkiske varer krysse Det kaspiske hav og nå Sentral‑Asia og Kina raskere, mens last fra Europa til Kina vil begynne å gå gjennom Tyrkia.
Korridoren inngår også i et større infrastrukturpuslespill. Midtkorridoren – den viktige transittruten som knytter Tyrkia, Aserbajdsjan, Det kaspiske hav, Sentral‑Asia og Kina – vil styrkes betydelig av Zangezur‑forbindelsen og kan tilby et alternativ til Kinas Belte-og-vei ruter som i dag avhenger av russisk eller iransk territorium.
Den geopolitiske ligningen
Det økte fokuset på Zangezur gjenspeiler bredere skifter i regional maktbalanse. Russland fremmer samtidig sitt eget alternative prosjekt – Nord–Sør‑transportkorridoren, som tar sikte på å integrere transportnettene til Russland, Aserbajdsjan, Iran og India. Moskvas lån på 1,3 milliarder amerikanske dollar til Iran for jernbanen Rasht–Astara viser landets vilje til å opprettholde innflytelse over regionale handelsruter.
For Tyrkia og Aserbajdsjan er korridoren mer enn ren infrastruktur – den legemliggjør idéen om «tyrkisk kontinuitet». Sjusja‑erklæringen, signert av presidentene i Aserbajdsjan og Tyrkia i juni 2021, inneholdt en passasje om Zangezur‑korridoren, og begge lederne understreket viktigheten av å gjennomføre den. Denne pan‑tyrkiske dimensjonen gir ideologisk tyngde til det som ellers kunne fremstå som et rent økonomisk prosjekt.
Iran ser på korridoren med betydelig uro og mener en ny motorvei langs grensen til Armenia kan redusere Irans rolle som regionalt transittknutepunkt. Den islamske republikken har god grunn til bekymring: Tyrkia og Aserbajdsjan kan sende eksport til Sentral‑Asia, Kina og videre gjennom Zangezur‑korridoren og dermed omgå Russland. Dette er et potensielt slag mot BRICS’ innsats for å bygge uavhengige ruter uten vestlig press.
Også India har interesser her. Indias investeringer i Chabahar‑havnen og i Armenia gir landet den korteste multimodale ruten til Svartehavet og Europa, utenom den konfliktherjede Suezkanalen. Som den nå er tenkt, kan Zangezur‑korridoren forstyrre dette.
Vinnere og tapere
Korridorens vinnere er nokså klare. Aserbajdsjan vil endelig få uhindret tilgang til Nakhitsjevan, etter tiår med blokade, og styrke sin territorielle sammenheng. Prosjektet tar sikte på å bedre Aserbajdsjans handel med Tyrkia og Europa ved å forbedre logistikk‑infrastrukturen, redusere transportkostnadene og kutte reisetiden betydelig. For et land som ønsker å diversifisere økonomien utover energieksport, gir bedre forbindelser åpenbare fordeler.
Sentralasiatiske land, særlig Usbekistan, ser positivt på korridoren. Usbekistan har gjentatte ganger uttrykt solidaritet med Baku i Zangezur‑spørsmålet og vist til den strategiske rollen veien gjennom Nakhitsjevan kan få. Kortere ruter til europeiske markeder kan gi sårt tiltrengte konkurransefortrinn for innlandsøkonomier.
Les også: Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
Tyrkia har mye å vinne. Gjennomføringen av Zangezur‑korridoren kan bidra til videre utvikling av transportinfrastruktur i de østlige, grensenære delene av landet – områder som lenge har ligget bak Tyrkias velstående vest.
Armenia står overfor en mer kompleks vurdering. Syunik‑regionen er viktig for Armenias økonomi fordi denne grensen mot Iran, med bergverksdrift som bærebjelke, knytter landet til sin sørlige nabo. Å gi fra seg reell kontroll over dette området – selv om suvereniteten formelt beholdes – er en betydelig innrømmelse.
Armenia har tatt til orde for at flere ruter åpnes samtidig, slik at landet får direkte forbindelse både til Tyrkia og Aserbajdsjan og dermed avslutter den gjensidige blokaden som har eksistert siden 1989.
Suverenitetsparadokset
I bunn og grunn handler Zangezur‑konflikten om et grunnleggende spenningsforhold mellom suverenitet og tilknytning. Jerevan insisterer på at det vil beholde kontrollen over den delen av veien som går gjennom armensk territorium, mens Aserbajdsjan hevder at ruten bør være helt ekstraterritoriell.
Uenigheten om «korridortenkning» versus «transportforbindelser» kan virke semantisk, men den har dype konsekvenser for armensk suverenitet.
Korridorens endelige realisering avhenger av å løse dette paradokset. Kan Aserbajdsjan få den uhindrede adgangen det krever, samtidig som Armenia opprettholder reell suverenitet over sitt territorium? Svaret kan avgjøre ikke bare skjebnen til én transportrute, men også maktarkitekturen i hele Sør‑Kaukasus.
For øyeblikket er Zangezur‑korridoren det én analyse treffende kalte «en strategisk utopi med høy pris og tvilsom avkastning». Men i en region der geografi er skjebne og infrastruktur gir innflytelse, har selv utopiske prosjekter en tendens til å forme virkeligheten.
Spørsmålet er ikke om korridoren til slutt blir en realitet, men hvem som vil kontrollere den når den står ferdig.
Tyrkias maktambisjoner etter Assads fall: Spiller på alle fronter 🔒
