Afrikanske land er ikke lenger passive tilskuere i verdenspolitikken. De former aktivt sine egne allianser og handler i henhold til sine egne strategiske interesser.
Den 22 februar 2022 invaderte Russland Ukraina. Det førte til et diplomatisk internasjonalt spill der USA og europeiske stater forsøkte å isolere Russland diplomatisk og økonomisk. I ettertid må vi kunne si at dette ikke ble så vellykket slik mange spådde. En av grunnene var at man undervurderte effekten av multipolariteten i verden: I dag er det nye aktører i verdenspolitikken, som har interesser og kapasiteter vi har oversett i lang tid.
En av Russlands store seiere denne perioden var at amerikansk og europeisk press mot OPEC og OPEC+ ikke lyktes. Russland er fortsatt med i OPEC+. Nigeria, et aktivt OPEC land, gikk imot at Russland skulle utestenges fra OPEC+ og mot en økning av produksjonen for å lette på energikrisen og senkeprisen på energi i Vest-Europa, og følgelig også russiske inntekter som kunne finansiere krigen mot Ukraina. Eksemplet illustrerer at afrikanske land har fått større betydning på den globale scenen. Men analysen av denne rollen er mangelfull.
Kappløpene mellom USA og Russland, USA og Kina – eller til og med India – er gjennomanalysert, men da er gjerne utgangspunktet at stormaktene er hovedaktører og afrikanske, asiatiske, oseaniske og søramerikanske land er passive deltakere. Dette er langt ifra tilfellet, inkludert med tanke på afrikanske stater. Afrika er et kontinent med ulike land, stater med egne nasjonale interesser og stabile og langsiktige utenrikspolitiske interesser og tradisjoner, og mange av statene har et betydelig handlingsrom. Et for sterkt søkelys på rivaliseringer mellom de tre (fire) store gjør det også vanskeligere å forstå rollen andre eksterne aktører har; i noen tilfeller har de større betydning enn stormaktene. I Sudan har, for eksempel De forente arabiske emirater, en stat med 1.44 millioner statsborgere vært viktigere for den militære dynamikken enn Kina, en stat på 1.4 milliarder innbyggere.
En del konfliktlinjer preger Afrika, og noen av dem er geopolitiske. 1) Nilen-konflikten har formet alliansemønstre på Afrikas horn og i Nordøst-Afrika de siste 100 årene. 2) Konflikten rundt fjerningen av Det muslimske brorskapet er viktig for å forstå rivaliseringen i Nordøst-Afrika, og 3) jihadisme er et viktig element i den konfliktfylte dynamikken i Vest- og Øst-Afrika. 4) I Kongo spiller fortsatt arven etter folkemordet i Rwanda en rolle. 5) Samtidig påvirker fortsatt konflikten rundt Vest-Sahara politikken i nord-vest.
Disse konfliktlinjene spiller over i hverandre. Samtidig er de forskjellige landenes interesser viktige for å forstå hvordan de handler utfra disse konfliktene, og hvordan deres rolle kan utvikle seg fremover.
Denne artikkelen tar for seg de viktigste statene i afrikansk sikkerhetspolitikk. Den starter med det som skulle vært regionale stormakter i Vest-Afrika, Nord-Afrika, Afrikas horn og Sør-Afrika. Deretter ser den på stater som, til tross for begrenset størrelse og økonomi, likevel har fått en regional rolle. Samtidig finnes det land med potensial for slik innflytelse, men som ennå ikke har realisert det. Disse utgjør et uforløst potensial og er aktører det er verdt å følge nøye med på.
Skakkjørte regionale stormakter
På 1990-tallet dominerte spesielt fire land Afrika, hvert på sitt hjørne av kontinentet: Egypt i Nordøst, Etiopia i Øst, Sør-Afrika i Sør, og Nigeria i vest. Disse landene har tradisjonelt hatt de største bruttonasjonalproduktene i Afrika. De har hatt relativt stor militær slagkraft, men over de siste tyveårene er de blitt langt mer restriktive med hensyn til militære intervensjoner utenfor sine egne lands grenser, samtidig som den økonomiske veksten har avtatt.
Nigeria fungerte som en slags vestafrikansk hegemon på 1990-tallet. Landet dominerte i de multinasjonale militære intervensjonene i Vest-Afrika i denne perioden. Nigerias «Soft Power» føles også i hele Afrika takket være landets store filmproduksjon samt nigerianske selskapers ekspansjon i Nord- og Sør-Afrika. Energisektoren i Nigeria er så fristende at mange investorer utenfor Afrika er interessert i landet.
Men Nigerias internasjonale posisjon og status er svekket på grunn av jihadisme og usikkerhet i det større Sahelbeltet. Kampene mot Boko Haram og Islamsk stat har vist Nigerias begrensinger som militærmakt. Landet har ikke greid å bekjempe de to gruppene, men har også måttet ha delvis hjelp av eksterne aktører som Tsjad, selv innenfor Nigerias grenser. Disse konfliktene viser at den nigerianske hæren har store problemer med korrupsjon og klientisme, noe som har hindret både forsyning av militære avdelinger, forsterkninger og rotasjon av avdelinger som skulle settes inn i nord-øst. Nigerianske militære avdelinger greide simpelthen å forhindre at støtten ble overført til fronten.
Les også: Ambazonia: En konflikt i Afrika glemt av alle 🔒
Nigerias økonomi er imponerende, i dag er den Afrikas fjerde største i offisielle tall, men er kanskje mye større hvis den svarte økonomien regnes med. Men Nigeria greier i liten grad å få utnyttet denne delen av økonomien, og har problemer med å håndtere kriminalitet, og det har bidratt til at sikkerhetssituasjonen har forverret seg nord-vest i Nigeria der grensene mellom kriminalitet og jihadisme er uklare. Lokal etnisk rivalisering og manglende miljøstandarder bidrar til at Nigeria hverken greier å stabilisere eller fullt ut utnytte potensialet i sør-øst, i det oljerike Nigerdeltaet. Hvis disse problemene blir løst, kan Nigeria spille en større global rolle, men dette kommer ikke til å skje i nær fremtid. I dag er det faktisk motsatt. I dag i en afrikansk kontekst, er Nigeria en sikkerhetspolitisk dverg, men samtidig en økonomisk kjempe.
Egypt har tradisjonelt hatt Afrikas sterkeste militære (og verdens tiende største flyvåpen, og syvende største marine). Men disse styrkene har tidligere hatt store problemer på grunn av et veldig hierarkisk, sovjetlignende kommandosystem. Et generelt lavt utdanningsnivå i den egyptiske befolkningen skaper også problemer for soldatenes evne til å forstå vedlikehold og instruksjoner. Egypt har også tradisjonelt sett kjempet med Sør-Afrika om å være Afrikas største økonomi.
Den arabiske våren satte på mange måter litt av agendaen for egyptisk utenrikspolitikk. Etter store demonstrasjoner avsatte hæren Egypts valgte regjering, som var dominert av Det muslimske brorskapet, i 2013. Dette førte til at Egypt ble en del av anti-brorskapsblokken i Midtøsten. Landet inngikk et tett samarbeid med De forente arabiske emirater, særlig i Libya, der Egypt støtter Khalifa Haftar – sammen med Emiratene og Russland – i kampen mot hans mer muslimbrorskapsorienterte motstander, Abdul Hamid Muhammad Abdul Rahman al-Dbeibeh. Det siste året har vi sett en oppmykning av forholdet til Tyrkia, og en mer fiendtlig holdning mot Emiratene, da Emiratene støtter motstanderen til Egypts allierte i borgerkrigen i Sudan.
I Sudan Egypt støtter Egypt Sudans president Abdel Fattah al-Burhan mot hans rivaler i the Rapid Support Forces (RSF). Egypt regner Burhan som en bedre alliert for å sikre vannforsyningen til Egypt. Etiopia, som er Egypts store rival i Nilen-spørsmålet, står på motsatt side. Egypt har prøvd å sikre vannforsyningen fra Nilen, vann Egypt er helt avhengig av, da Nilen står for 95 % av alt ferskvann i Egypt. Men kildene er mye lengre sør, og land som Etiopia vil bruke mer vann selv. Denne konflikten har dominert både egyptisk og etiopisk alliansepolitikk, der partene allierer seg med stater basert på prinsippet «min fiendes fiende er min venn». Egypt har lange forhold med mange av de mindre nabostatene rundt Etiopia, som Somalia og Eritrea, som de bruker til å svekke Etiopia. Egypts forhold til Somalia og Eritrea er viktig i dag, noe som kan sees i konteksten om trusselen om å utplassere egyptiske styrker i Somalia, da Etiopia signaliserte at de kunne komme til å anerkjenne Somaliland som krever selvstendighet fra Somalia. Vannkonflikten har ikke ledet til krig, men til en kald rivalisering mellom de to partene, og har pågått i over 100 år.
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
Etiopia har også vært preget av denne rivaliseringen, men er blitt ansett på som den sterkeste militærmakten på Afrikas Horn. Landet har også, mellom sine økter med indre konflikter, hatt noen av de beste vekstratene i området, og har fortsatt Afrikas syvende høyeste GDP. Men Etiopia har også hatt problemer med interne konflikter og andre kriger. Den eritreisk-etiopiske krigen 1998–2000, utviklet seg til en blodig skyttergravskrig. Etiopias siste storkrig, Tigray-krigen 2020–2022, var større i omfang enn Ukraina-krigen i 2022. President Abiy Ahmeds «Bismarck»-taktikk med å spille fiendene sine opp mot hverandre har medvirket til at han har overlevd, men krigene har svekket den etiopiske hæren (delvis på grunn av utrenskningen av dyktige tigrayiske offiser, dels på grunn av tap). Krigen stanset også den økonomiske veksten i landet. I dag er det mange uavklarte voldelige konflikter i Tigray, Oromia og Amhara-provinsene. Landets styrker i Somalia har allikevel fortsatt et meget godt rykte. Etiopia har også Afrikas eldste militærallianse med Kenya (antagelig rettet mot Somalia), som fortsatt er intakt, selv om landene har glidd fra hverandre over tid og innholdet er hemmelig. Etiopia har også et godt forhold til Somalias sørvestlige føderalstat.
Sør-Afrika har Afrikas største økonomi, og betydelig global diplomatisk innflytelse. Landet har også Afrikas kanskje største militærindustrielle kompleks. Sør-Afrika har både evne og vilje til å spille en rolle globalt, og har vist det gjennom sin rolle i BRICS og gjennom tiltalen mot Israel i ICC, og senere gjennom motstand mot amerikansk press for å henlegge tiltalen. Den sørafrikanske marinens militærøvelser med Russland og tekniske samarbeidsavtaler med Cuba har ført til et komplisert forhold til USA. Sør-Afrika er derimot ingen russisk alliert, men tilstreber internasjonal balanse i sin utenrikspolitikk. Landets vilje til å bruke sin innflytelse i Afrika er derimot begrenset. Den sørafrikanske hæren, marinen og flyvåpenet har blitt svekket av gjentatte budsjettkutt, Sør-Afrika har også hatt problemer med korrupsjon i militæret.
Et eksempel er i kampen mot jihadister i Mosambik der Sør-Afrika utplasserte noen få styrker, som til dels var ineffektive, og ble overskygget av de militære styrkene til det mye mindre Rwanda, som var svært viktige i å forhindre jihadistisk ekspansjon. I dag står mange av Sør-Afrikas fly på bakken på grunn av manglende vedlikehold. Sør-Afrikas mislykkede støtte til Somalilands selvstendighet viser også landets diplomatiske begrensinger. Men Sør-Afrika har fortsatt stor geostrategisk betydning: Landets marine, til tross for at den er svekket, er fortsatt den sterkeste i det sørlige Afrika. Marinen dominerer en av verdens viktigste maritime trafikkårer, som har blitt mye viktigere på grunn av usikkerheten i Rødehavet. Marinen har vært viktig for nabolandene, både for å bekjempe ulovlig fiske og smugling, og for å bekjempe pirater, den er simpelthen det eneste alternativet i det sørlige Afrika.
Les også: Sør-Afrika: Den nye boerkrigen? 🔒
Men Sør-Afrika og de tre andre regionale stormaktene har i liten grad spilt en nyttig rolle i kampen mot al-Qaida og Islamsk stat i Afrika. I stedet er det nye aktører som har vært viktigst – aktører som i mange tilfeller «slår over sin vektklasse».
Hvem kommer når du slåss mot jihadister?
Flere stater har fått en større rolle i afrikansk poltikk en deres størrelse og potensiale skulle tilsi, noen av disse kan vel kalles «lilleputt-stormakter». Tsjad har blitt en viktig brikke i politikken i Sahel, der tre land – Burkina Faso, Niger og Mali – ser ut til å tape kampen mot en kombinasjon av jihadistene i Jama’at Nusrat al-Islam wal-Muslimin (JNIM), Islamsk stat i Sahel-provinsen (ISSP), samt lokale Tuareg- og Fulani-baserte militser. Tsjad måtte hjelpe Nigeria med å håndtere Boko Harams ekspansjon nord-øst i Nigeria. Tsjads styrker har også et godt rykte i internasjonale operasjoner. De er kjent som en av de mest effektive hærene i Afrika, og taper sjeldent slag. Dette er egentlig merkelig, siden landet har blitt plaget av interne konflikter helt siden uavhengigheten, og i noen tilfelle vært avhengig av Frankrike for intern stabilitet. Men forholdet til Frankrike surnet, dels fordi franske styrker ikke greide å oppnå noen strategisk seier i Sahel i det tiåret de var engasjert i kampen mot jihadisme. Kampen mot jihadistene utviklet seg til en evighetskrig. Burkina Faso, Niger og Mali byttet da alliansepartner fra Frankrike til Russland, men dette har heller ikke ført til noen seier.
Les også: Gruverevolusjonen i Rwanda 🔒
I dag har ikke Tsjad et allianseforhold til Frankrike, og det spekuleres om landet beveger seg mot den russisk-vennlige Alliance Of Sahel States (ASS), med de tre ovennevnte statene. Andre stater i området, som Togo, har også begynt å helle mot ASS. Men ASS kan fort bli en felle for Tsjad, som ikke er økonomisk sterkt. Dagens ASS er en allianse av svake stater: Mali strever med å stoppe JNIM i nord, hvor blant annet Timbuktu har blitt angrepet av de al-Qaida-allierte jihadistene. Burkina Faso har også store problemer med å bekjempe jihadisme, så på mange måter vil alliansen være en allianse av svake medlemmer. Tsjad vil da være den staten som, sammen med Russland, må hjelpe de andre statene. Det kan veldig lett føre til at Tsjad tar på seg en rolle de egentlig ikke har råd til.
Den andre overraskelsen i kampen mot jihadisme er Rwanda. Rwanda er et diktatur, men et relativt velfungerende diktatur. Landet har Afrikas mest utviklede romprogram, kanskje det beste vaksine– og skolesystemet i Afrika syd for Sahara, men også omfattende politisk kontroll og sensur. Uansett er utviklingen in Rwanda et slags forbilde for afrikanske politikere som vil ha «sterke menn» som ledere. Men det er allikevel kvaliteten på Rwandas væpnede styrker som gir Rwanda innflytelse på det afrikanske kontinentet. Det gjør at landet blir sett på som et skoleeksempel på hvordan mest effektivt utføre anti-jihadist-operasjoner – så langt borte som i Vest-Afrika. Rwandas rolle i Mosambik, der landets styrker klarte å slå tilbake Islamsk stat på en måte Sør-Afrika ikke maktet, samt Rwandas innsats i krigen i Kongo, der de støttet den seierrike M23-militsen med opptil 4000 soldater, vitner om en veldisiplinert og handlekraftig militærmakt.
Les også: Jihadismens stille marsj gjennom Afrika 🔒
Rwanda er en av de få statene i Afrika som har greid å la hæren utnytte naturresurser på en måte som ikke har fragmentert kommandokjeden. Landets hær kan vise til en serie av seire på slagmarken. Effektiviteten kan komme av samholdet som folkemordet i Rwanda i 1994 skapte i den rwandiske hæren, der Rwanda Patriotic Army (RPA), forløperen til dagens hær, fortvilet prøvde å stoppe folkemordet. Rwanda har vært veldig aktive i multilaterale operasjoner som for eksempel i Sudan, og har gitt et godt inntrykk i disse operasjonene. Men, Rwandas støtte til M23-militsen i Kongo viste at Rwanda kan bryte krigens lover, samt støtte grupperinger som begår grove brudd på menneskerettighetene. Men Kongo-krigen er spesiell; Rwanda (og M23) slåss mot militser med røtter tilbake til folkemordet i 1994, så det ser på konflikten som eksistensiell, som betyr at de ikke tar hensyn til menneskerettigheter. Men både i Mosambik og Sudan har Rwanda hatt et godt forhold til sivilbefolkningen. Rwanda har allikevel sine begrensninger: Hæren er liten, med knapt 33000 væpnede soldater, og i motsetning til de fire gamle store, har ikke landet stort nok BNP til å bære store militærstyrker. Flyvåpenet er nesten ikke-eksisterende. Det har kun en liten angrepskapasitet i form av Mine 24 helikoptre og Bayraktar droner fra Tyrkia.
Begge overraskelsene – Tsjad og Rwanda – har på mange måter betydelige økonomiske og militære begrensninger. Det kan innebære at selv om de spiller en viktig rolle i dag, er det lite sannsynlig at de på sikt vil beholde – eller øke – sin regionale innflytelse, og enda mindre at de får stor global betydning.
Nordøst-Afrikas Tom og Jerry: Algerie og Marokko
Flere afrikanske land har potensial til å spille en større rolle både globalt og på det afrikanske kontinentet, men gamle regionale rivaliseringer står i veien. Den kanskje mest interessante rivaliseringen finnes mellom nabolandene Algerie og Marokko – en konflikt med globale geopolitiske implikasjoner. Den berører ikke bare Israel–Palestina-konflikten, men også Marokkos strategiske beliggenhet ved Gibraltarstredet og de pågående konfliktene med jihadistgrupper og uro i Sahel-beltet. Sistnevnte kan i fremtiden føre til nye flyktningstrømmer mot Europa og bidra til politisk destabilisering, slik man så i 2016. Likevel synes de to landene lite opptatt av denne risikoen. I deres rivalisering er det først og fremst Israel–Palestina-konflikten og konflikten rundt Vest-Sahara som står i sentrum.
Les også: Russlands fremrykning i Afrika fortsetter
Algerie har Afrikas fjerde største økonomi, og en av Afrikas sterkeste hærer, med en aktiv styrke på 182.500 mann, mer enn 102 jagerfly, samt 215 skip av forskjellige størrelser i sin marine. Med store organiserte reservestyrker, dominerer landet sine naboland (unntatt Marokko) militært, og er en fristende partner for både Mali, Niger og Tsjad i deres kamp mot jihadisme. Algerie har også mer eller mindre utryddet jihadisme i landet, inkludert den al-Qaeda tilknyttede al-Qaeda in the Islamic Maghrib (AQIM). Men Algeries hovedfokus er først og fremst på landets naboland Marokko. To hovedlinjer i landets utenrikspolitikk er å forhindre Marokkos fortsatte okkupasjon av Vest-Sahara, og å støtte palestinernes kamp for en to-stats løsning. Siden nabolandet Marokko har nærmet seg Israel, og til og med har militærøvelser sammen med israelerne, har forholdet til Marokko blitt dårligere og dårligere. Forholdet til USA ble mye verre da USA anerkjente marokkansk suverenitet over Vest-Sahara sent 2020. Det er viktig å understreke at saharawiene har vært et godt rekrutteringsgrunnlag, særlig for Den islamske staten i Sahara. Mange av dem ble radikalisert i flyktningleirer etter å ha flyktet fra okkupasjonen av Vest-Sahara.
Forholdet til EU er komplisert, da flere av EUs ledere har prøvd å nærme seg rivalen Marokko. Dette på tross av at EU domstolene har dømt Marokko for den ulovlige okkupasjonen av Vest-Sahara, samt at krigen i Ukraina har gjort EU mer avhengig av Algerisk gass. Algerie, en storkunde av russiske våpen før invasjonen av Ukraina, er også svekket av Russlands manglende evne til å eksportere våpen som følge av denne krigen. Algerie har også engasjert seg i forhandlinger i Mali, spesielt mellom Bamako og tuaregene, men her må Algerie trå forsiktig. Tuaregbefolkningen i Mali har stammefrender i Algerie og Libya, og omfattende tuareg selvstyre i Mali vil ha følger for krav om mer autonomi fra tuaregene i Libya.
Marokko er Algeries rival, men også en av Afrikas sterkeste økonomier. Rabat er en av Washingtons viktigste allierte i både Afrika og den arabiske verden, spesielt etter at landet ble en dal av Abraham-avtalene under Trumps første periode. Marokko har siden drastisk utvidet forsvarssamarbeidet med Israel. Marokko er også USAs viktigste kunde for våpen i Afrika. Men, konflikten i Vest-Sahara og rivaliseringen med Algerie, betyr likevel at landet ser innover, snarere en utover i en større afrikansk sammenheng.
Vi ser også at Marokkos muslimbrorskapsbaserte parti, som lenge har vært relativt akseptert i landet, har problemer med myndighetenes politikk overfor konflikten mellom Israel og Palestina. Landets viktigste sikkerhetspolitiske interesse er å konsolidere kontrollen over det okkuperte Vest-Sahara. Forholdet til Algerie, som støtter Polisario – Vest-Saharas militære motstandsbevegelse – har lenge vært anstrengt. Marokkanske spionringer har blitt avslørt i Algerie. Selv om landet normaliserte forholdet til Israel var et av kravene til Israel at de skulle anerkjenne marokkansk suverenitet over Vest-Sahara. Men Vest-Sahara begrenser Marokkos handlefrihet, handelsavtaler har blitt skrinlagt med EU på grunn av situasjonen. Den afrikanske union hadde lenge utestengt landet (de fikk først komme tilbake til Den afrikanske unionen i 2017), og alle statene som blir analysert i denne artikkelen er også fiendtlige til Marokkos okkupasjon, men mest i ord. Dette betyr at Marokko er en relativt isolert aktør i Afrika. Men i det siste året har vi sett at Marokko har prøvd å skape samarbeidsavtaler med Niger, Mali og Burkina Faso. Marokko er også blant topp ti nasjonene blant bidragsytere i personell til FNs fredsbevarende operasjoner og har 1,718 soldater i Kongo, Den sentralafrikansk republikk, og Sør-Sudan.
Les også: Infrastruktur og økonomisk utvikling: Eksemplet fra Marokko
Ironisk nok er to av Afrikas mektigste aktører – Algerie og Marokko – nærmest låst i en vedvarende konflikt, drevet av uenighet om Vest-Sahara og ulike standpunkt i Israel–Palestina-spørsmålet.
Aktører som venter i kulissene?
Ghana er en annen stat som har valgt å ikke involvere seg i konflikter på det afrikanske kontinentet selv om det er klart at den ghanesiske hæren er blant de beste i Vest-Afrika. Ghana har bidratt FN operasjoner over hele verden med relativt store styrker, og landets hær har opparbeidet seg et meget godt rykte på grunn av disse operasjonene. Ghana er relativt godt stelt økonomisk, selv om den nye regjeringen har problemer med et stort budsjettunderskudd. Videre, selv om al-Qaeda antagelig bruker landet for logistikk, samt tilfeller av stammebasert vold og mye kriminalitet, har landet en relativt fredelig sikkerhetssituasjon internt. Ghana har et potensial for å være en kjerneaktør i kampen mot jihadisme i Vest-Afrika, men så langt har det ikke villet engasjere seg i denne kampen. Det kan allikevel hende at kampen beveger seg mot Ghana, og at landet ikke vil ha noe annet valg om noen år. Landet har også spart penger på å ikke engasjere seg utenfor sine egne grenser, noe som faktisk kan ha medvirket til større militærinnvesteringer.
Kenya er også et land som tradisjonelt har vert relativt nølende med å intervenere i andre konflikter på det afrikanske kontinentet, og som har tjent mye på det. Kenyas fortrinn har alltid vært at det er politisk stabilt, noe som har bidratt til at landet har hatt en blomstrende økonomi. Det har ført til at de med jevne mellomrom tar igjen BNP-veksten til Etiopia, som har en tendens til å drepe sin egen vekst gjennom sine interne konflikter. Kenya er spådd til å bli den største økonomien på Afrikas horn før året er omme. Kenyas politiske stabilitet har også ført til at USA har gitt mange utstrakte hender til den kenyanske regjeringen for å få på plass et sterkere allianseforhold med landet, men så langt har Nairobi vært tilbakeholdent med å inngå en offisiell allianse med Washington. Kenya mottar likevel mye militær støtte fra USA samtidig som landet mottar mange innvesteringer fra Kina, noe som mange land i Afrika gjør.
Les også: Kina-Etiopia: Et “partnerskap som tåler alt”
Kenyas utenrikspolitikk har allikevel blitt mer ekspansjonistisk over den siste tiden og president William Ruto har valgt å engasjere Kenya i mange militæroperasjoner som i Kongo, og – kanskje enda viktigere – ved å ta ansvaret for en FN-ledet sikkerhetsopperasjon i Karibia: Multinational Security Support (MSS) Mission i Haiti. Sistnevnte operasjon har betydd et økt amerikansk søkelys på samarbeid med Kenya. Operasjonen i Haiti er komplisert, men kenyaneren har erfaringer med liknende forhold både i Kenya (politikeres bruk av gjenger i valgkamp) og i Somalia. Den kenyanske hæren har likevel store problemer sammenliknet med land som Etiopia, Egypt, Rwanda og Ghana: Hæren har mindre ressurser generelt og det er mye korrupsjon. Men, den kenyanske hæren er liten og lett og kan operere raskt. Kenya er også det eneste landet i Øst-Afrika og på Afrikas horn med en blåvannsmarine. Med andre ord er Kenya den eneste regionale aktøren som effektivt kan gripe inn mot ulovlig fiske, smugling og piratvirksomhet til havs.
Kenyas lengste militære engasjement er i Somalia, der landet gjennomførte den første store amfibielandgangen i Afrikas historie. Samtidig har Kenyas fiender – al-Qaidas største tilknyttede gruppe i dag, Harakat al-Shabaab – utnyttet kenyanske svakheter og påført landet noen av de mest alvorlige nederlagene jihadister har påført afrikanske stater. Likevel har disse tapene ikke vært tilstrekkelige til å påføre Kenya et strategisk nederlag.
Hva betyr dynamikken globalt?
Afrika har både et stort potensial og står overfor betydelige utfordringer. Jihadisttrusselen i Sahel er økende, og det faktum at to potensielt viktige aktører – Algerie og Marokko – har satt seg på sidelinjen, kan få negative konsekvenser. Samtidig er det viktig at land som Rwanda og Ghana har kapasitet til å håndtere kriser. Dette kan bidra til å forhindre flyktningstrømmer som kan destabilisere Europa.
Vi har også sett at afrikanske aktører spiller en stadig viktigere rolle internasjonalt, blant annet gjennom militære intervensjoner – som Kenyas innsats i Haiti. Slike partnerskap lar seg ikke etablere uten forståelse for de afrikanske aktørenes interesser. Det er avgjørende å innse at afrikanske stater ikke lenger er passive brikker i verdenspolitikken, men forsøker å påvirke utviklingen i tråd med sine egne nasjonale mål.
