Grenser, rettsprinsipper og maktbalanser står i fare for å bli relikvier fra en svunnen tid. I skyggen av Ukraina-krigen og Trump-æraens etterdønninger formes en ny realpolitisk verden.
Jeg har mange ganger tatt opp utviklingstrekkene som leder fra den gamle ordenen til etableringen av en ny orden. På dette stadiet er det ikke bare for tidlig, men også ganske krevende å si noe avgjørende og overbevisende om innholdet i denne nye ordenen. Hovedårsaken til slike vanskeligheter synes å være overkommersialiseringen av politiske mål og forvandlingen av nasjonale interesser til en slags handelsnomenklatur (red. anm. engelsk: trade nomenclature – refererer til en standardisert måte å beskrive og kategorisere varer for internasjonal handel og tollformål) som man kan forhandle om seg imellom.
Det er derfor ikke tilfeldig at jeg kaller overgangsfasen fra den gamle til den nye for en «uordnet orden», der strategisk planlegging har blitt til strategisering, og grensen mellom beslutningstaker og utvikler er blitt uklar.
På randen av grenseløs «(u)orden»
Det mest alvorlige kjennetegnet ved denne «(u)ordenen» er nettopp forsøket på nådeløst å undergrave de sunne prinsippene fra den gamle ordenen som la grunnlaget for den internasjonale rettsorden. I denne sammenheng ble først og fremst statens grensers ukrenkelighet og landets territorielle integritet ansett som hellige.
I dag kan vi tydelig se at besettelsen med å skrive om grenser og manipulere med territorielle innrømmelser er blitt et åpent erklært kjennetegn hos praktisk talt alle aktører som bygger systemet i internasjonale relasjoner. I tillegg unnslår ingen aktør, uansett hvilket styringssystem landet har, seg fra å bruke denne «nye normen» for «u-orden» som leder til en ny global formasjon. Dessuten forsøker hver mektige stat – noen gjennom handling, andre med ord – å utnytte den rådende situasjonen til det fulle for å styrke sine egne geopolitiske og geoøkonomiske innflytelsessfærer.
Selv om det ennå er for tidlig å trekke en endelig konklusjon om at den globale transaksjonelle politiske linjen når det gjelder territorier og grenser er irreversibel, er fremveksten eller etableringen av innflytelsessfærer[1] i nytt format allerede et ganske synlig og praktisk aktivert fenomen.
Fra Jalta til «Jalta»?
Ordet «Jalta» – som betegnelse på den berømte Jaltakonferansen i 1945 – er blitt synonymt med innflytelsessfærer mellom stormaktene på globalt nivå. Toppmøtet i Jalta fastsatte spillereglene i etterkrigsverdenen for flere tiår fremover. Men det må også sies at eksistensen av innflytelsessfærer er et ledsagende fenomen i menneskehetens historie – også krigshistorien – og at Jaltakonferansen i februar 1945 snarere er en introduksjon til de moderne innflytelsessfærenes tidsalder.
Vi har nevnt historien, og med tanke på kategorien innflytelsessfære vil jeg «hurtig» skissere dens utvikling. Det er sagt at menneskeheten alltid har vist et ønske om å dominere geografisk rom, selv om den doktrinære begynnelsen på begrepet innflytelsessfære kan kalles USAs Monroe-doktrine fra 1823. Ifølge denne doktrinen ble den vestlige halvkule erklært som et særskilt interesseområde for USA, hvor innblanding fra andre stater – stater utenfor halvkulen – ble ansett som uakseptabelt.
Les også: – Georgia er ikke et diktatur ennå, men nærmer seg farlig raskt 🔒
Berlin-konferansen i 1884–1885, der forståelsen av innflytelsessfærer fikk bredere omfang, regnes som et annet viktig steg i utviklingen. Hovedoppgaven for de europeiske statene som deltok på konferansen var å fordele innflytelsessoner seg imellom, særlig med tanke på Afrika.
I et historisk perspektiv kan jeg selvsagt ikke unnlate å nevne perioden før første verdenskrig, da de fire store imperiene (det østerriksk-ungarske, det osmanske, det russiske og det tyske) i essens baserte sin geopolitiske «samboerskap» på sine respektive innflytelsessoner over koloniale folk.
Vi har allerede nevnt Jaltakonferansen i 1945 og dens betydning for delingen av innflytelsessfærer på global skala. Inndelingen fra den gang har vist seg slitesterk. Objektivt sett må det sies at spillereglene som ble etablert i Jalta – og som førte til verdens bipolaritet – reddet menneskeheten fra en varm fase av konfrontasjonen mellom USA og Sovjetunionen under Den kalde krigen. Likevel var heller ikke datidens bipolaritet preget av absolutt stabilitet. Disse to supermaktene fortsatte nemlig, gjennom sine stedfortredende krefter i såkalte «sekundære geografier», i skjult eller åpen konfrontasjonsmodus å prøve å omfordele det som allerede var fordelt. Det avskrekkende elementet kjernefysiske våpen og konseptet om gjensidig garantert ødeleggelse reddet imidlertid verden fra katastrofale konsekvenser.
Sovjetunionens sammenbrudd og den påfølgende slutten på den kalde krigen ga forståelsen av innflytelsessfærer en ny, ofte svært kontroversiell dimensjon. I denne forbindelse må vi trekke frem noen ikke særlig behagelige passasjer fra nyere historie.
Det kunne se ut som om Sovjetunionens kollaps ikke skulle skape noen tvetydighet når det gjaldt de tidligere sovjetrepublikkene, særlig der hvor den nasjonale idéen og ønsket om nye geopolitiske bånd var tydelig uttalt.
Til dels var dette også tilfelle, ettersom landene i Sentral- og Øst-Europa som hadde vært med i Warszawapakten fra 1955, nesten umiddelbart fikk sine utenrikspolitiske valg anerkjent av Vesten. Samtidig var (og er) frigjøringsprosessen fra postsovjet-russisk innflytelse langt mer komplisert for de tidligere sovjetrepublikkene.
For eksempel gjorde USAs president George H.W. Bushs tale til det ukrainske Radaet 1. august 1991 – der han advarte ukrainere mot trusselen om «selvmorderisk nasjonalisme» (egentlig nasjonal uavhengighet) – Vestens politikk overfor det post-sovjetiske rommet ganske tvetydig. Snarere ble tolkningen av talen i egen favør med hell brukt som våpen i russisk propaganda, i konteksten av å erklære det «nære utland» som Russlands «bakgård», geografien for landets privilegerte interesser. Bush rettferdiggjorde seg senere med at formålet med talen var å støtte Sovjets leder Gorbatsjov og hindre vold i Sovjetunionen. Delvis bør vel denne begrunnelsen tas i betraktning, sett i lys av datidens hendelser. Men i det store bildet – med tanke på å videre «begrunne» russisk ekspansjonisme overfor sine naboer – ble resultatet som det ble.
I alle fall ble problemet til land (særlig Georgia og Ukraina) som befant seg i et geopolitisk og sikkerhetsmessig vakuum midlertidig «lagt på hylla», og diskusjonen om innflytelsessfærer i årene etter Den kalde krigen syntes å ha stoppet opp. Det var dessuten en forventning om at man ikke bare ville få en konvergens av styringsmodeller i den større europeiske regionen, men også etablere felles og akseptable sikkerhetssystemer som inkluderte tidligere rivaler. Videre var hensikten at undertegningen av grunnlagsakten om gjensidige relasjoner, samarbeid og sikkerhet mellom NATO og Den russiske føderasjon i mai 1997 skulle innlede en ny form for geopolitisk samboerskap – om ikke en samordning av geopolitiske mål.
Også her ble slike forventninger offer for infantil politikk. Flere hendelser – deriblant anerkjennelsen av Kosovos uavhengighet, Russlands nå åpne aggresjon mot Georgia i 2008 og annekteringen av Krim – førte til reaktivering av innflytelsessfærer og til fremveksten av nye skillelinjer, både geopolitisk og militært. Dermed ble et premiss skapt som la det fruktbare grunnlaget for den «uordnede ordenen» vi har i dag.
Les også: Til støtte for Georgias sak
Faktum er at den pågående krigen i Ukraina, utløst av fornyet russisk aggresjon, og den tilhørende kaotiske politiske prosessen varsler en æra av nye «avtaler», også på bekostning av territorier og grenser. Denne oppfatningen forsterkes ytterligere av hybridiseringen av demokratiske regimer mot bakgrunn av at autoritære regimer aktiveres, deres de-institusjonalisering og demontering av meritokratiet, samt fetisjiseringen av «sterkmann»-metoden, noe som direkte gjenspeiles i den «transaksjonsdrevne» utviklingen av internasjonal politikk.
Derfor betrakter jeg ikke undertittelen «Fra Jalta til Jalta» som overflødig. Forsøket på å demontere det gjenværende byggverket av den internasjonale ordenen gjør det helt realistisk å rive ned bæreveggene som opprettholder stabiliteten i internasjonale relasjoner – territorial integritet og grensers ukrenkelighet – gjennom en ekstremt hard realpolitikk. Og dette er praktisk talt ensbetydende med en tektonisk katastrofe på global skala.
Og i et bredere perspektiv …
…betoner denne tendensen ytterligere den ubetingede maktfaktoren hos de sterke og tillateligheten av å «skape rettferdighet» eller «rette opp urett» gjennom maktpolitikk. En av konsekvensene er også sårbarheten til andre kompakte (små) stater, som Georgia. Vi mener at land som befinner seg langs skillelinjen mellom innflytelsessfærer, eller på «feil side» av en slik linje, er enda mer utsatt.
Den uansvarlige manipuleringen av territorier og grenser forverres av det raske fallet i demokrati verden over. I praksis kan forskjellen mellom den gamle og nye Jalta uttrykkes i den betydelige tilbakegangen for den demokratiske verden, om ikke dens komplette nøytralisering. Dette, gjentar jeg, truer ikke bare stabiliteten og forutsigbarheten i internasjonale relasjoner, men også interessene til mellomstore og kompakte (små) nasjoner.
Ved å bruke makt åpent og forme politikk gjennom kontroll over innflytelsessfærer – uten hensyn til folkerettens grunnprinsipper – risikerer man å gjenopplive et av de mest ubehagelige prinsippene fra Antikken. Ifølge dette prinsippet hadde de sterke rett til å gjøre hva de ville, mens de svake var nødt til å tåle det de måtte tåle. Det er også verdt å merke seg at moderne politikk i dag er nærmest fullstendig av-ideologisert, og den ledende linjen er absoluttiseringen av profittjakt. Jeg vil også understreke at disse rettsprinsippene – territorial integritet og grensers ukrenkelighet – har blitt nådeløst angrepet fra alle kanter, uavhengig av politisk orden.
Uansett har denne særegne stilarten blitt et slags «fremvoksende kulturuttrykk» i dag. Det er også et faktum at denne «kulturen» på nåværende stadium synes å ha utsikter til videre popularisering, ettersom den passer som hånd i hanske med «sterkmann»-subkulturen, gjør både diplomati og behovet for intellektuell politikk overflødig, og – ved å bidra til å skape et «fiendebilde» i det ytre – fremmer illusjonen av å løse et lands interne problemer.
Les også: Georgias sikkerhetsdilemma: Balansering på kanten mellom “krig eller fred” 🔒
Prosessen med å danne nye innflytelsessfærer er en mangesidig prosess. I tillegg til det generelle «rammeverksarbeidet» vil jeg rette oppmerksomheten mot flere forhold ved den samme prosessen som – i varierende grad – vil ha sin egen og forskjellige innvirkning:
Krigen i Ukraina
Til tross for tragedien som ligger i enhver krig, fører ikke alle kriger til de samme politiske og militære resultatene. På denne bakgrunnen får systembyggende kriger enda større betydning.
Den pågående krigen i Ukraina, utløst av fornyet russisk aggresjon, er nettopp en systembyggende krig. Formaliseringen av ethvert utfall av den vil få betydelig innflytelse på den nye globale geopolitikken så vel som på de «prinsippløse» prinsippene i den nye, «uordnede» ordenen.
Denne krigen har allerede fastslått følgende:
(a) Ordenen etter Den kalde krigen hører fortiden til, og krigen i Ukraina utelukker selv den teoretiske muligheten for å vende tilbake til den;
(b) Bruk av makt er blitt normen, i det minste i den umiddelbare og overskuelige fremtiden;
(c) NATO-alliansens utvidelse østover vil ikke skje på et øyeblikk gjennom et såkalt «Big Bang», slik som på slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-årene; og dette, igjen,
(d) Dette innebærer igjen at sikkerhetsutsatte land må arbeide med andre tilleggsløsninger og komplementære sikkerhetsmodeller parallelt med sitt medlemskap i alliansen. Jeg har tidligere omtalt slike modeller flere ganger og vil ikke utdype det nærmere her.
Til tross for omfanget av disse omstendighetene reiser krigen i Ukraina et like viktig – og kanskje langt større – spørsmål: Er utveksling eller avståelse av territorier en akseptabel måte å avslutte kamphandlinger og oppnå en politisk løsning? Vil en territoriell avtale bli anerkjent som et nytt legitimt virkemiddel i moderne diplomati og politiske prosesser?
USA og trumpismen
Det er ikke tilfeldig at jeg har slått disse to sammen, for USAs politikk, både innenlands og utenrikspolitisk, er på dette stadiet sterkt personifisert og «frittflytende», ikke underlagt den vanlige påvirkningen fra institusjonene. Jeg har nylig viet flere omfattende publikasjoner til å karakterisere den nåværende presidenten og hans administrasjon, og praktisk talt alle synspunktene og observasjonene som ble uttrykt der, gjelder fortsatt.
Faktum er at Trumps avvik fra den tradisjonelle amerikanske politiske rammen har gjort den åpne erklæringen av ytelser og deres mottak i transaksjonsform til en hjørnestein i den offisielle amerikanske tilnærmingen. Det er også verdt å merke seg at omformingen av de nasjonale interessene som naturlig kjennetegner en supermakt, til egoistiske ambisjoner har forvirret ikke bare det amerikanske etablissementet, men også hele verden, og stilt den overfor et helt nytt dilemma. Vi har allerede snakket mye om dette og skal ikke gjenta oss.
I praksis endrer den politiske kulturen til trumpismen, i tillegg til andre kjennetegn typiske for «sterkmann»-konseptet, radikalt den tidligere dominerende forståelsen av USA som et land som «leder ved eksempel», og legger hovedvekten på praktisk gjennomføring av prinsippet om at makt gir rett.
Les også: Hvordan tilpasse seg Trump: Georgias reelle forventninger
I tillegg tolker denne tilnærmingen også «konfliktløsning» på en særegen måte. Ifølge administrasjonens forståelse betyr ikke løsning av en konflikt (krig) nødvendigvis gjenopprettelse av en rettferdig status quo. Dessuten, hvis realiteter krever det, må man legge krav bak seg og «gå videre». Et slikt «å gå videre» kan blant annet innebære å operasjonalisere den territorielle faktoren (inkludert å avstå eller bytte territorium) for å oppnå et praktisk resultat – løsning av en konflikt eller krig.
Kort sagt, når det gjelder dannelsen av en ny orden, avhenger de endelige konturene av den ordenen (eller uorden) i stor grad av Trump-administrasjonen, akkurat som svaret på følgende spørsmål: Vil USA fungere som stabilisator eller destabiliserende kraft i den nye globale ordenen? Det som faktisk ligger i måten innflytelsessfærer trekkes opp på, inkludert den vestlige veilederrollen, er også avgjørende for det samme spørsmålet: Vil demokratiet fortsette å svekkes, eller er det mulig at utviklingen kan snu?
Det er ingen tvil om at trumpismen har vekket oss til en helt ny verden. Jeg mener imidlertid fortsatt at kampen mellom de to hovedskolene i USA – tilbakeholdenhet og engasjement – ennå ikke er avgjort. Det er også et faktum at dersom USAs globale engasjement ikke er likt overalt, vil det skje forskjellig avhengig av regioner (såkalte «geografier for primære og sekundære interesser») og spesifikke konjunkturelle interesser. Dette vil naturligvis gjøre Washingtons forståelse av innflytelsessfærer mer målrettet og pragmatisk. USAs «nye tolkning» av verden gjennom egne nasjonale interesser innebærer at også Georgia må forholde seg mer praktisk til sine egne interesser – sette tydelige mål og arbeide for konkrete resultater.»
Den nye europeiske unionen
I lys av Trumps holdning til Europa og den russiske militære aggresjonen i Ukraina har EU stått overfor et dilemma: å definere sin rolle uten å skade det strategiske samarbeidet med USA, samtidig som unionen fremstår som en geopolitisk aktør å regne med i møte med den russisk-ukrainske krigen.
Denne oppgaven er ikke lett, gitt USAs vilje til å gi avkall på rollen som EUs «geopolitiske barnevakt» og en mulig omfordeling av innflytelsessfærer i trekanten USA–Russland–Kina. Jeg tviler på at EU i dette tilfellet vil klare å gjennomføre en vellykket balanseringspolitikk. Dermed står ikke unionen lenger fritt til å velge en mellomposisjon – det reelle valget står mellom å være en geopolitisk aktør med reell innflytelse, eller en geografisk samling som har liten betydning.
Dette året vil trolig vise om EU evner å opprettholde det amerikanske sikkerhetsparaplyet fullt ut, samtidig som unionen utvikler sårt tiltrengte økonomiske forbindelser med Kina. I tillegg står et EU preget av ny energi og økt tiltrekningskraft overfor en svært krevende oppgave: å unngå å havne på sidelinjen i forholdet mellom USA og Kina. For å parafrasere et kjent utsagn om Ukraina, blir EUs kjernebudskap: «Ingenting om Europa uten Europa».
Fortsatt relevant Russland
I en orden som beskrives som en «uordnet orden», vil Russland fortsatt beholde sin plass. Tydeligvis vil Moskva, til tross for sine uttalte ønsker, i praksis ha vanskeligheter med å posisjonere seg som en global aktør. Handlingsrommet vil igjen i stor grad avhenge av hvor sterk og levedyktig den geopolitiske og geøkonomiske enheten mellom USA og resten av Vesten er.
Blant flere grunner til at Russland ikke kan «globaliseres», bør særlig nevnes:
(a) landets begrensede tilgang til kontroll over globale forsyningsruter, der USA og Kina i stor grad dominerer, og
(b) Russlands begrensede sjømilitære kapasiteter, som også hemmer global tilstedeværelse.
Når vi legger en slik konvensjonell holdning til globalisme til grunn, kan vi snarere tale overbevisende om Russlands sterke regionale innflytelse. Robustheten i Georgias politiske og forsvarssystem – basert på samordning og riktig organisering av interne og eksterne ressurser – gir ingen grunn til selvtilfredshet. Vi må tilpasse oss denne virkeligheten, innrette oss etter den og følge dens rytme – slik noen få land, på grunn av sin historie og geografi, er nødt til å gjøre for å overleve i et farlig miljø.
Det er også verdt å huske at Sovjetunionen på 1960-tallet ble kalt «Øvre Volta med raketter» i vestlige medier. I dag kan Den russiske føderasjon få samme økenavn – et navn som, i tillegg til sin nedsettende klang, også innebærer reelle farer.
Mellommaktene
Det er mer treffende å gi dette navnet til landene i kategorien mellommakter, som får en særpreget rolle gjennom prosessen med «uordnet orden» i det nyetablerte relasjonssystemet.
I stor grad kjennetegnes de fortsatt av balanseringspolitikk. Et eksempel er Kasakhstan – viktig for både Georgia og Sentral-Asia. Gjennom sin «åpne-dør-politikk» forsøker Astana å opprettholde balanserte relasjoner med alle aktører som har betydelig innflytelse i regionen. Dette er et unikt eksempel, ettersom land med middels innflytelse oftest må manøvrere mellom USA (sikkerhetsleverandøren) og Kina (leverandøren av materielle ressurser). Slik manøvrering er ingen enkel oppgave i dagens situasjon og krever finurlige diplomatiske og politiske teknikker.
Les også: Kasakhstan som mellommakt i en splittet verden
Innenfor denne gruppen kan vi dessuten skille ut land med «mellom pluss»-innflytelse. De kan i praksis kalles regionale supermakter, fordi ordenen i en gitt region avhenger av deres ord og handlinger. Som eksempler kan nevnes Tyrkia i det større Svartehavsområdet og Israel i Midtøsten. Begge er systemskapende aktører i sine respektive regioner.
Det globale sør
Begrepet har i den senere tid blitt flittig brukt. Mye er sagt om innflytelsen til det globale sør, men noen forhold må presiseres for å kunne vurdere denne innflytelsen:
(a) Det er nødvendig å etablere en entydig og hensiktsmessig definisjon av «det globale sør». I dag finnes det mange varianter, og de avviker ofte markant;
(b) Et svært viktig spørsmål er om «det globale sør» skal forstås med eller uten India og Kina. Svaret gir to helt ulike utgangspunkter. Etter mitt syn er det logisk å definere det globale sør uten Kina, ettersom Kina har en egen, unik og selvstendig rolle i det internasjonale systemet. Når det gjelder India, kreves det grundigere overveielse;
(c) Når jeg omtaler det globale sør, vil jeg dessuten peke på det større Midtøsten som et eget «senter». Forslaget begrunnes både av historiske, politiske og militære faktorer som gjør det lite hensiktsmessig å behandle denne regionen sammen med andre land eller underregioner i det globale sør.
Avslutningsvis – et georgisk blikk
Georgias forsøk på å styrke sin posisjon i den nåværende «uordnede ordenen» har tydelige grenser. Disse grensene kan vi ikke krysse, fordi vi objektivt sett ikke kan påvirke prosessene som skaper systemet i den nye ordenen.
Men det betyr ikke at vi bør stå på sidelinjen og nøye oss med en passiv rolle. Det er umulig å maksimere ivaretakelsen av nasjonale interesser i en dysfunksjonell stat uten et sunt geopolitisk ego. Utfallet blir desto mer beklagelig når et land avstår fra å bli en virkelig stat og å utvikle seg, slik det fremstår i landets interne og eksterne «forretninger» og – mildt sagt – ukyndige politikk.
I tidligere artikler har jeg gjentatte ganger berørt Georgias sikkerhet. Hovedlinjen, kort oppsummert, var et integrert – bredt definert – sikkerhetssystem som, ved siden av det militære, like mye omfatter økonomisk selvforsyning, proaktivt diplomati, forebyggende etterretning og bruk av landets kulturelle rikdom som en praktisk ressurs. Å forme nasjonal sikkerhet er en kontinuerlig prosess, og denne kontinuiteten følger av den vedvarende og motstridende naturen til globale og regionale prosesser.
Virkeligheten rundt Georgia skjerper behovet for innovasjon, ukonvensjonalitet og noe helt nytt og framoverlent – dynamisk, strategisk og flerdimensjonal tenkning. Sammen med de «materielle» komponentene av nasjonal sikkerhet (forsvar, økonomi, diplomati) er levedyktigheten til Georgias myke makt – forankret i demokratiske institusjoner, rettsstaten, økonomisk frihet og kreativt initiativ – av overordnet praktisk betydning for oss som et kompakt land. Det er nettopp denne myke makten som bør bli vårt visittkort i den nye ordenen.
Det er forståelig at det er vanskelig å gi sikre spådommer om hvordan en skal navigere i denne opp-ned-verdenen. Men som Dwight Eisenhower en gang bemerket: «Planer er ubrukelige, men planlegging er nødvendig.» Det er på høy tid at vi legger snevre partipolitiske og særinteressepregede hensyn til side – denne ‘forretningsmessige’ tilnærmingen – og i stedet utformer en helhetlig statspolitikk som er verdig en nasjon med selvrespekt. Det innebærer, blant annet, å forstå lærdommen både fra den nære fortid og fra vår vanskelige nåtid – og å trekke konklusjoner i tide.
Sluttnoter
[1] Innflytelsessfærer er i bunn og grunn et privilegium for sterke og store stater, som ved hjelp av militære, økonomiske eller diplomatiske virkemidler utøver press på et bestemt land – eller en gruppe land – for å tvinge fram ønskede endringer i deres utenriks- og innenrikspolitikk.
Det finnes mange akademiske definisjoner, måleindekser og hjelpende formler innen feltet geo-spatial innflytelse. Til tross for denne overfloden uttrykkes slik innflytelse på enkelt språk gjennom den effektive virkningen av tvang og/eller undertrykkelse fra den påvirkende statens side. Enkelt sagt har påvirkeren alle ferdigheter og evner til a) å få målet til å gjøre det påvirkeren vil, og b) å få målet til å la være å gjøre det påvirkeren ikke vil skal skje.
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
