Undertrykkelse, frykt og tyranni har en lang historie. Metoden er alltid den samme: Først skapes frykt i folket, deretter bringes lederne til taushet.
Når lederne blir kneblet, blir samfunnet overbevist om at underkastelse er uunngåelig. Det siste eksempelet på dette fenomenet er arrestasjonen av partiets lederen til det innvandringskritiske Zafer-partiet, Ümit Özdağ, i Tyrkia. Denne hendelsen viser hvordan frihetene i landet gradvis strammes inn, hvordan opposisjonen knebles, og hvordan landet systematisk transformeres til et totalitært regime.
Ümit Özdağ: Tyrkias organiske opposisjon
I motsetning til den konforme opposisjonen i Tyrkia, er Ümit Özdağ en figur som utfordrer status quo etablert av både regjeringen og opposisjonen. Særlig har hans kamp mot ukontrollert migrasjon, som truer landets demografiske struktur, funnet bred støtte i befolkningen. Han er ikke bare en politiker, men også et symbol på motstand mot det rådende forfallet i både regjeringen og opposisjonen.
Det som gjør ham enda mer betydningsfull, er at han ikke mottar støtte fra noen internasjonale fond, NGO-er eller utenlandske aktører. Han får ikke engang statsstøtte, men overlever utelukkende på bidrag fra vanlige borgere. Dette skiller ham fra mange andre politikere i Tyrkia, som enten får økonomisk støtte fra staten eller fra eksterne krefter. Det gjør ham til en ekte representant for folkets stemme, noe som også forklarer hvorfor han oppfattes som en trussel mot de etablerte maktstrukturene.
Men denne motstanden er ikke ønsket av makthaverne. I Tyrkia må selv opposisjonen være kontrollert; alle som går utover de fastsatte grensene, blir utsatt for regimets vrede. Arrestasjonen av Ümit Özdağ er et resultat av denne strategien: Målet er å kriminalisere ham, svekke hans troverdighet og sende en advarsel til hans tilhengere.
Fryktens Mekanisme og Historiske Paralleller
Denne taktikken er ikke ny. Saddam Hussein styrte Irak med frykt og brakte opposisjonen til taushet. Men selv etter hans fall, ble folket ikke fritt; i stedet fulgte sekteriske kriger og utenlandsk innblanding. I Syria ble undertrykkelsen videreført fra Hafez al-Assad til hans sønn Bashar al-Assad, og folket mistet sin stemme. Da regimet ble utfordret, trådte aktører som al-Nusra, ISIS, USA og Russland inn på scenen, men frykten forble.
Det felles trekket ved disse prosessene er at folket bringes til taushet og at statens undertrykkelse systematiseres. Som Hannah Arendt påpeker i The Origins of Totalitarianism:
“Et undertrykkende regime opphører ikke nødvendigvis ved et maktskifte. Dersom systemet har skapt en vane av frykt, vil folkets mentale lenker forbli intakte.”
Dette er akkurat det som skjer i Tyrkia. Først ble et uavhengig rettsvesen eliminert, deretter ble pressen brakt til taushet, og nå blir den organiske opposisjonen knust.
Quisling, Tyrkia og en stat i forfall
En slående parallell til dagens Tyrkia finner vi i Vidkun Quisling, mannen som forrådte sitt eget land under den tyske okkupasjonen av Norge. Quisling samarbeidet med fienden og åpnet dørene for fremmede makter, noe som førte til at Norge mistet sin suverenitet. I dag ser vi en lignende prosess i Tyrkia. For å gjennomføre sine planer uten forstyrrelser, arresterer de lederen for det mest innflytelsesrike, men lille opposisjonspartiet og forsøker å skremme hans tilhengere til stillhet.
Les også: NGO-en i spissen for fremme interessene til det nye Tyrkia 🔒
Quisling ga kontrollen over sitt land til eksterne krefter for egen vinning, akkurat som dagens tyrkiske regjering selger ut landets ressurser, territorier og fremtid til utenlandske interesser. Parallellen er skremmende, for både Quisling og Tyrkias ledere rettferdiggjorde sine handlinger med argumenter om stabilitet og nasjonal enhet, mens de i realiteten forrådte sitt folk.
Devlet Bahçeli og opposisjonens fall
Dagens Tyrkia lider ikke bare under et autoritært regime, men også under en opposisjon som har mistet sin kraft. CHPs (red. anm. sekulært republikansk parti) svake og tannløse motstand har bidratt til at systemet fremstår uten alternativer. Samtidig har Devlet Bahçelis (red. anm. leder for Milliyetçi Hareket Partisi [MHP], som er et nasjonalistisk høyreparti i Tyrkia) støtte til AKP nøytralisert den nasjonalistiske bevegelsen og forhindret at nasjonalistiske velgere kan protestere mot regjeringens feilgrep.
Det er nettopp derfor Ümit Özdağ blir angrepet. Fordi i Tyrkia forventes det at opposisjonen opererer innenfor regimets definerte rammer. Alle som bryter ut av dette mønsteret, blir straffet, slik vi har sett med Selahattin Demirtaş, Can Atalay og Osman Kavala. Som Jürgen Habermas påpeker i The Structural Transformation of the Public Sphere:
“Demokratiske samfunn er avhengige av frie offentlige rom. Hvis folk ikke kan snakke, diskutere eller opponere, blir demokratiet redusert til en fasade.”
Tyrkia på vei mot en ny form for kolonialisme
Mens opposisjonen undertrykkes, blir landet overgitt til utenlandske interesser. Staten, hvis primære oppgave er å beskytte sine borgere, gir spesialprivilegier til utenlandske migranter, mens lokalbefolkningen tvinges inn i fattigdom og arbeidsledighet.
Mange deler av Tyrkia er nå solgt til utlendinger, og landet glir gradvis inn i en form for demografisk okkupasjon. Som Edward Said understreker i Orientalism:
“Vestlige makter hindrer østlige samfunn i å forme sin egen skjebne ved å bringe dem til taushet og utnytte deres interne splittelser.”
I Tyrkia ser vi en lignende prosess: Jo mer folket bringes til taushet, desto mer øker den eksterne innflytelsen, og landets suverenitet svekkes.
Å kapitulere for frykt er å tape
Arrestasjonen av Ümit Özdağ er ikke bare et angrep på én politiker – det er et vendepunkt for Tyrkias fremtid. For et folk som forblir stille under undertrykkelse, ender opp i total trelldom. Som Aristoteles fastslår i Politikk:
“Undertrykkende regimer fremmer ikke frihet, men lydighet. Men dette er en oppskrift på kollaps i det lange løp.”
I dag står Tyrkia midt i denne prosessen. Et folk som ikke forsvarer sin egen fremtid, kan heller ikke stå imot eksterne trusler. Landets nasjonalister, liberale intellektuelle og forkjempere for et uavhengig rettsvesen er nå regimets målskive. Og den største faren er å gi etter for frykt.
For historien viser oss at et folk som ikke kjemper for sin frihet, bare ender opp med å tjene nye herrer. Arrestasjonen av Ümit Özdağ er bare begynnelsen. Hvis folket forblir tause, vil de selv bli de neste som knebles.
Den skjulte kolonialiseringen av Tyrkia: Økonomisk utnyttelse og folkets belastning
Den økonomiske situasjonen i Tyrkia har skapt en usynlig form for kolonialisering. Høye renter og en økonomi som er koblet til internasjonale fond og investeringer, har forvandlet Tyrkia til et skjult koloniseringsprosjekt for utenlandske aktører. De fleste valutainngangene i Tyrkia kommer fra europeiske pensjonsfond og investeringsfond som strømmer inn gjennom tyrkiske banker. Når tyrkiske borgere betaler høye renter, får bankene kun kommisjon, og resten går til internasjonale investorer.
Les også: Mellom Øst og Vest: Tyrkias kulturelle kamp gjennom “hvite” og “brune” øyne 🔒
Den tyrkiske regjeringen, på sin side, bruker folkets penger til PPP-prosjekter (Public-Private Partnerships), hvor et sykehus som kunne ha blitt bygget for fem millioner dollar, i stedet koster 50 millioner. Broer, veier og annen infrastruktur blir bygget for minst ti ganger mer enn nødvendig, og dette fører til at regjeringsvennlige næringslivsaktører får overført enorme summer.
Erdoğan-familiens påståtte skjulte midler på Isle of Man Storbritannia, som ble avdekket av MV Turhan, viser en dyp grad av korrupsjon. Eksistensen av disse pengene ble åpent bekreftet i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. Tyrkisk folk lider i et system der landet i praksis har blitt en kolonisert nasjon, der ressursene utnyttes av eksterne krefter for egen vinning.
Økonomiske Tall:
Inflasjon: Over 60%
Rente: Over 30%
Utenlandsgjeld: Over 400 milliarder dollar
Disse faktorene er en del av den komplekse økonomiske situasjonen som folk står overfor i Tyrkia i dag.
Å kapitulere for frykt er å tape
Arrestasjonen av Ümit Özdağ er ikke bare et angrep på én politiker – det er et vendepunkt for Tyrkias fremtid. For et folk som forblir stille under undertrykkelse, ender opp i total trelldom. Som Aristoteles sier i Politikk:
“Undertrykkende regimer fremmer ikke frihet, men lydighet. Men dette er en oppskrift på kollaps i det lange løp.”
Som Quisling forlot Norge til fremmede makter for å sikre sin egen vinning, kan vi se Tyrkias ledere selge ut sitt eget folk til utenlandske interesser for maktens skyld. Hvis Tyrkia lar seg undertrykke uten å motsette seg det, vil de til slutt møte en lignende skjebne: Et folk uten stemme, et land uten frihet.
I Tyrkia blir enhver som kritiserer den dumme politikken der regjeringen slipper inn uregelmessige migranter og ulovlige innvandrere, og til og med bruker dette som et pressmiddel mot Europa for å få penger fra EU, kastet i fengsel. Økonomien kollapser på grunn av millioner av kvalifikasjonsløse mennesker som er brakt inn i landet, gatene er usikre, og kriminaliteten er overalt. Alle som kritiserer dette, blir kastet i fengsel.
Les også: Tyrkias seier i Syria: Tilbakekomsten av Kaiser-e-Rum
Jurist Mert Akdoğan tok sitt eget liv forrige uke. Han ble uteksaminert med toppresultater i dommer- og aktorseksamen i Tyrkia og ble nummer 115 av hele 21.238 personer. Dette tilsier at han enkelt burde ha fått en jobb som dommer eller aktor i det tyrkiske rettssystemet. Men han ble raskt eliminert under det påfølgende jobbintervjuet, fordi han ikke var tilknyttet AKP og kom fra en sekulær familie. Slik har AKP ødelagt rettssystemet ved å sette inn lojale, men inkompetente personer med svak karakter i dommer- og aktorstolene. Mert Akdoğan’s selvmord ble ikke nevnt på pro-regjeringens aviser eller TV-kanaler. For dem var det som om et insekt hadde dødd.
På den andre siden har Turhan Çömez, som nå er opposisjonspolitiker og tidligere var Erdogans høyre hånd før han trakk seg fra politikken, dokumentert med bevis fra Storbritannia hvordan Erdogan og hans familie har stjålet millioner av dollar og overført dem til Isle of Man. Dette utløste ingen reaksjon, til tross for at det burde ha ført til politiske rystelser i landet. Skandalen med over 500 nyfødte som ble innlagt på nyfødtintensivavdelinger, hvor de ble syke og senere døde, fikk heller ingen offentlig oppmerksomhet. Årsaken er at sykehusene eies av AKP og dets samarbeidspartnere i MHP.
Nødsentralen, som dirigerte anrop til private sykehus, selv når det var plass på statlige sykehus, ble avslørt å ha forbindelser til et helsesvindelsnettverk med medlemmer som var nært knyttet til regjeringen. Deretter ble det pålagt publiseringforbud om dette emnet. Dette skapte ikke stor uro heller…
Folk lever i en fryktens stat, en politistat, og har glemt sin frihet. Tyrkiske folk tror at lengden på lenkene de er bundet med er deres frihet. De få som snakker om å bryte lenkene, er de eneste som virkelig prøver å gjøre noe.
Tyrkisk intellektuell: – Nasjonalisme og nepotisme lammer Tyrkia 🔒
