Med nye bevis som utfordrer den tidligere konsensus om coronavirusets opprinnelse, reises det spørsmål om hvordan frykt for sosiale og profesjonelle represalier former vitenskapelige og offentlige diskurser.
I en ny artikkel i VG kommer det frem at det norske og internasjonale forskningsmiljøet ikke lenger er av den oppfatning at det er usannsynlig at det nye coronaviruset (SARS Cov-2) kom fra et laboratorium i Wuhan. Dette etter at et samstemt forskningsmiljø lenge fordømte alle som har ymtet om det motsatte, blant annet ved å kalle dem konspirasjonsteorikere, og det som verre er, på tross av all sunn fornuft.
Dette er en positiv utvikling, men det omgjør ikke forskningsmiljøet og massemedienes synd til å begynne med. Ved å innledningsvis totalt avskrive den veldig reelle muligheten om at et coronavirus kunne slippe ut av et forskningslaboratorium (sannsynligvis ved en feiltagelse), har de sviktet totalt i sitt politiske samfunnsansvar som medisinske forskere og eksperter, samt objektive formidlere av informasjon.
Forholdene kan beste fall forklares gjennom en total kunnskapsløshet om faktiske forhold, da listen over bekreftede biosikkerhetshendelser i laboratorier i medisinens historie er svært lang. Siden 1903 har det vært 53 bekreftede tilfeller av virus eller bakterier som har lekket fra laboratorier verden rundt, noe som utgjør en lablekkasje omtrent en gang annethvert år. Så lablekkasjer er faktisk et helt vanlig fenomen innen medisinsk forskning, noe som alle med doktorgrader i medisin er smertelig klar over.
Så hvorfor ble denne ved svært plausible hypotesen lynraskt avfeid som en konspirasjon av et så å si samlet internasjonalt forskingsmiljø og mediestand? Dette er spesielt relevant ettersom de viktigste bevisene som ble fremlagt for å underbygge påstanden kom fra hendene til en av verdens mest notoriske løgnmaskiner – Det kinesiske kommunistpartiet.
Det kan finnes flere svar på dette spørsmålet, men professor emeritus og spesialist i infeksjonssykdommer, Stig S. Frøland, har absolutt det mest overbevisende, som også rører ved et større samfunnsrelatert problem. I samme VG-artikkel sier han: «Det har vært en løgnoffensiv uten like for å maskere virksomheten som har vært i Wuhan. Mye har skjedd i samarbeid med ledende, amerikanske forskere med sterke egeninteresser.»
Les også: Det mest absurde presidentskapet i USAs historie
Denne historien preger derfor alle tegn på at et samlet internasjonalt forskningsmiljø bevisst har benektet virkeligheten, grunnet egeninteresser og frykt for å miste sin status, privilegier og pengebevilgninger. På tross av alle indisier til det motsatte – og det var mange – så var frykten for å stikke ut hodet fra flokken så stor at alle som i det hele tatt forsøkte, ble offentlig hengt ut som konspirasjonsteorikere.
Undertegnede, som på ingen måte er coronavirusforsker, men den gang var utenriksjournalist i Resett, skrev noen titalls artikler om denne lablekkasje-hypotesen i perioden 14. februar 2020-29. oktober 2022. Ved bruk av enkel logisk deduksjon, virket det som en svært plausibel hypotese, gitt historien om hyppige lablekkasjer gjennom tidene.
Med spesielt fokus på Wuhan Institutute of Virology, konkluderte artiklene på ingen måte med at det helt sikkert var tilfellet at SARS-CoV-2 stammet fra en lablekkasje, men de holdt i hvert fall muligheten åpen. Men bare det ble for mye; det var ikke en gang lov å nevne muligheten for at noe slikt kunne har funnet sted, uten å bli oppfattet som en skrulling av storsamfunnet.
En trussel mot demokratiet
Denne hendelsen er nok en illustrasjon på den største trusselen mot demokratiet i vår tid, som best kan illustreres gjennom H. C. Andersens legendariske kunsteventyr «Keiserens nye klær». Når trusler om personlige represalier for å offentlige mene noe om enhver betent politisk sak blir for stor, velger så å si alle å forbli tause, fordi de har for mye å miste.
Det kan være flere gjerningspersoner bak. Som vi så med coronavirus-skandalen, var det sterke penge- og egeninteresser involvert. Her virker det som at en organisert topp-ned-innsats for å begrave sannheten har funnet sted, hvor penger, prestisje og privileger tok overhånd. Frykten for å bite hånden som gir til livets opphold overgikk alt, selv sunn fornuft, og med god grunn.
Men dette fenomenet er ikke på noen som helst måte begrenset til forskningsverdenen, men en del av et større samfunnsrelatert problem knyttet til offentlighetens gapestokk. Når det kommer til belastede politiske spørsmål, vegrer folk seg ofte for å si sin mening i offentligheten, grunnet frykt for represalier for sitt levebrød og sine karrierer.
Hvor mange historier finnes det ikke om vanlige folk som har ytret seg på sosiale medier om betente politiske spørsmål hvis sjefer har blitt nedringt av rasende venstre-orienterte aktivister, eller til og med journalister (!), som krever vedkommende sparket? Det er ikke uten grunn at slike metoder er svært effektive. Ikke bare frykter folk for sitt levebrød, men alle normale personer ønsker å være anstendige. De aller fleste har også en iboende aversjon mot konflikt og velger derfor å stedet å tie for å unngå ubehagelighetene som fører med å stå opp for det man tror på.
Det finnes derfor en offentlig flokkmentalitet innenfor så og si alle belastede politiske spørsmål, hvor det finnes et akseptert ytringsrom, og hvor alle meninger utover det – uavhengig av hvor godt de er underbygget med fakta –blir slått ned som ekstremisme eller konspirasjoner.
Keiseren blir alltid avkledd til slutt
Men på samme måte som coronavirus-skandalen nå rulles opp, er det umulig å legge lokk på politisk belastede «sannheter», spesielt i tidsalderen til sosiale medier. Det er som å forsøke å stenge inn vann, som alltid vil sile ut til slutt ved hjelp av tidens tæring. Eksemplene på dette begynner å nå å bli mange.
Mot slutten av 2017, ble FrP-leder Sylvi Listhaug hengt ut av et samlet pressekorps og politikerstand som en reaksjoner rasist for å komme med uttrykket «svenske tilstander». Det var ikke måte på hvor forferdelig hun var for å ytre noe slikt, men nå, syv år senere, har uttrykket blitt stuerent, selv for de mest innvandringsliberale.
Videre har vi spørsmålet om den mentale helsen til Joe Biden. For den nøytrale, ikke-partiske eller apolitiske observatøren var det helt opplagt at Biden allerede fra valgkampen i 2019 viste klare tegn til kognitiv svikt. Men store deler av Bidens støttespillere, ikke bare i USA men også resten av Vesten, nektet rett og slett å ta det innover seg og avviste enhver insinuasjon om det motsatte som tull eller ekstremisme. Slik er det ikke lenger.
Les også: Norge ved et veiskille: Fra idealisme til realpolitikk
Til slutt har vi det aller mest belastede politiske spørsmålet av dem alle – det knyttet til masseinnvandring. Det er ikke lenge siden at enhver som våget å insinuere i offentligheten at masseinnvandring kunne føre til alvorlige samfunnsrelaterte utfordringer, ble raskt merket som en reaksjonær rasist. Gitt den siste tids hendelser, spesielt med tanke på opptøyene i Storbritannia og den katastrofale utviklingen i Sverige, går det rett og slett ikke lenger å avskrive disse argumentene. Til og med «woke-ideologiens europeiske høyborg», Sverige, har kastet inn håndkleet og identifisert masseinnvandring som en kilde til store samfunnsrelaterte problemer.
Dramatiske konsekvenser
Denne dynamikken har naturligvis svært uheldige konsekvenser for våre demokratier. Når store deler av samfunnet ser at det finnes et problem, men kvier seg for å si noe grunnet dynamikken forklart over, blir det de uredde, ofte reaksjonære politiske kreftene, som står frem og vinner initiativet i samfunnsdebatten, fordi de påpeker det som mange ser: At keiseren faktisk ikke har noen klær.
Så når mosaikken av personer som utgjør storsamfunnet vegrer seg for å ta opp vanskelige og opplagte politiske problemstillinger og lar seg kue i frykt for å miste sin status, privilegier og/eller levebrød, blir det de politiske ytterkreftene som vinner frem.
Folk flest vil faktisk ikke stemme på ukarismatiske og reaksjonære politikere som Donald Trump, Geert Wilders og Marine Le Pen. Men når ingen andre politikere tør å påpeke at keiseren faktisk er naken, så velger de å gjøre det allikevel, fordi alternativene ikke tilbyr noen løsning i det hele tatt, men kun forteller dem hvor ekstreme de er.
For å parafrasere den legendariske britiske statsmannen og politiske filosofen Edmund Burke, også kjent som «faren til konservatismen»: Det eneste som skal til for at demokratiet forvitrer er at folk frykter å si hva de mener.
