John Milius’ sene mesterverk er fortsatt standarden som all historisk fjernsynskunst måles opp mot.
Jeg ble minnet av sosiale medier om at HBOs Rome hadde premiere for 20 år siden i dag, den 28. august 2005. For alle praktiske formål virker perioden 1999 til 2008 å være høydepunktet for historiske TV-serier og filmer: Troy, Master and Commander, The Patriot, Gladiator, Deadwood, Kingdom of Heaven, Apocalypto, Passion of the Christ, Flags of Our Fathers, Letters from Iwo Jima, Band of Brothers, Enemy at the Gates, The Last Samurai og til og med utenlandske filmer som Downfall og Malena. Som historiske fiksjoner, til tross for en viss kunstnerisk frihet, var de stort sett tro mot kildematerialet, estetisk tiltalende og ikke tåpelig “woke.”
Det var også tiden da millennial-generasjonen, slik som meg selv, vokste opp, og neokonservatismen stod på sitt høyeste. Rome er utvilsomt standarden som alle slike serier fortsatt blir målt opp mot. Skapt med stor kunstnerisk kraft av John Milius, følger vi to soldater – Lucius Vorenus, spilt av Kevin McKidd, og Titus Pullo, spilt av nylig avdøde Ray Stevenson – som befinner seg ved slutten av en epoke og begynnelsen på en ny. Mens republikken Roma var i ferd med å dø for å gi liv til et enda større imperium, kastet Amerika seg etter 11. september ut i sine egne imperialistiske eventyr.
En historieprofessor jeg hadde, sa en gang til meg at Romas historie alltid er gjenklang fordi ingenting som skjer rundt oss er nytt, men på et eller annet vis allerede har skjedd i løpet av de to tusen årene med romersk historie. På en måte utkjempes fortsatt de store politiske kampene, spørsmålene om makt og spørsmålene om lojalitet.
Les også: Slaget ved Gaugamela (1. oktober 331 f.Kr.): Da Aleksander ble stor 🔒
Et av de mest minneverdige øyeblikkene i serien er når Cæsar marsjerer inn i Italia; Marcus Antonius bemerker at han virker urokkelig når han går inn i Roma som en blodig seierherre. Cæsar svarer rolig at han er glad det ser slik ut. Politisk handling, selv den gangen, handlet om anstendighet og klokskap, og ikke bare om bravado. Det folk ser, er like viktig for en politiker som det politikeren faktisk gjør.
Er styre av en sverm ansiktsløse middelmådige teknokrater virkelig bedre enn én Cæsar? Hva om du ikke står i gunst hos Cæsar, og James Madisons (og Ciceros) advarsler slår til? Hvem holder egentlig makten? I en republikk bør makten ligge i folkets representanter: Cum potestas in populo, auctoritas in senatu sit, som Cicero sa. Ikke mer, ikke mindre. Likevel står vi igjen med et valg mellom ukontrollert populisme – noen ganger gjennom det mest primitive demokratiet, andre ganger gjennom et kaldt teknokrati – og en senatsklasse uten verken dyd eller redelighet. En statue av Cæsar – C Ivlio Caesari Dict Perpetuo – står fortsatt i det gamle hedenske Roma ved Colosseum, akkurat som Madisons statue står i Kongressbiblioteket i det nye Roma. Begge håner taus byråkratiet. Debatten er, selv etter 2000 år, ikke helt avgjort.
Rome gikk i to sesonger på HBO og ble brått avsluttet. Den offisielle årsaken var at den var kostbar og hadde lave seertall. En gjennomsnittlig episode kostet rundt 9 millioner dollar, og det syntes. Skuespillernes dedikasjon var også tydelig. Ray Stevenson kjøpte Tom Hollands Rubicon og delte den ut til medskuespillere som forskningsmateriale. «Vi hadde en utflukt til Pompeii også – gikk gjennom gatene, så på graffiti som fantes den gang,» sa Stevenson i et intervju. «Det var min første gang i Roma, og å faktisk gå gjennom gatene og sitte på steder som Campo Di Fiore og Piazza Navona og lukke øynene – du hører og lukter en blanding av dialekter og mat. En ekte smeltedigel, slik Roma var da også.»
Les også: Historien om Herodes: Klientkongens maktkamp i romersk-okkupert Judea 🔒
Det er nedslående hvordan historisk fiksjon har forfalt til memer og søppel for vårt dopaminavhengige samfunn. Det er en bjørnetjeneste for nåværende og fremtidige generasjoner. På den ene siden har vi ahistoriske, «woke» skildringer av livene til Anne Boleyn og Kleopatra. På den andre siden står nettanonyme som hevder at hvert vellykket imperium eller samfunn var etno-nasjonalistisk – en absurd påstand i seg selv – og som trakasserer historikere som våger å utfordre mobben. Det er en forrykt tid å leve i.
Men Rome består. Serien ble delvis en suksess på grunn av tidspunktet. De to epokene for god historisk kunst var 1950- til tidlig 1960-tall (Ben Hur, The Guns of Navarone, The Ten Commandments osv.) og tidlig til midten av 2000-tallet. Den første kom i den formative fasen av den kalde krigen, og den andre i umiddelbar etterkant av 11. september. God historisk kunst kommer nesten alltid med en positiv, optimistisk og samlende tolkning eller fortelling.
Men den andre delen er at god kunst må bygge på sannhet. Av alle øyeblikkene fra Rome-serien, og de er mange, er det ett som står frem for meg – et tilsynelatende ubetydelig øyeblikk. Lucius Vorenus’ tale i Aventine under valgkampen til lokal magistrat før Cæsars triumf ble avbrutt av en tilropende som kalte ham en «rødknoll» (ginger knob). «Jeg vil ikke nekte, venn, at jeg har et gallisk preg over meg, men jeg er like mye en romer som noen!» svarer han. Vorenus minner alle om at han har ofret blod for Roma, og hans forfedre før ham. Lojalitet til jorden under føttene bør være det ypperste målet på statsborgerskap – da som nå.
