Kan Iran fortsatt absorbere press fra sine motstandere uten Ă„ utlĂžse en direkte storkonflikt? Regimets strategi peker i Ăžkende grad mot en langvarig utmattelseskrig.
Kortversjonen
- Irans regime satser i Þkende grad pÄ en langvarig utmattelseskrig.
- Siden 28. februar 2026 har Iran brukt sin pivoterolle til Ä pÄfÞre regionen kostnader i konflikt med Israel og USA.
- Strategien bygger pÄ ballistiske missiler og droner mot militÊrbaser, amerikanske ambassader og sivil infrastruktur, og trussel om Ä stenge Hormuzstredet.
ClĂ©ment Therme er spesialist pĂ„ iranske forhold, tilknyttet forsker ved CETOBAC (EHESS), ved Det franske instituttet for internasjonale relasjoner (Institut français des relations internationales â Ifri) og ved laboratoriet CRISES ved UniversitĂ© de Montpellier Paul-ValĂ©ry. Han er ogsĂ„ tilknyttet forsker ved Det internasjonale instituttet for iranske studier (Institut international dâĂ©tudes iraniennes â Rasanah).
Therme er forfatter av bĂžkene «Vanlige forestillinger om Iran â et regime pĂ„ vei mot utmattelse?» (2025) og «TeheranâWashington 1979â2025: Den store Satan pĂ„ prĂžve i mĂžte med den islamske revolusjonen». «IdĂ©es reçues sur lâIran. Un pouvoir Ă bout de souffle ?» (2025)
Mens Irans regionale «motstandsakse» er i ferd med Ă„ smuldre opp, analyserer ClĂ©ment Therme i dette intervjuet drivkreftene â og begrensningene â i den strategiske, Ăžkonomiske og sosiale motstandskraften til regimet i Teheran.
â Har Iran fortsatt en reell regional «strategisk dybde» â i Irak, Libanon og Jemen â som gjĂžr det mulig Ă„ absorbere direkte angrep samtidig som kostnadene ved konflikten eksternaliseres? Eller er denne arkitekturen nĂ„ blitt svekket?
â Siden 1980-tallet har Irans regionale strategi vĂŠrt basert pĂ„ et nettverk av ikke-statlige vĂŠpnede grupper â i Irak, i Libanon, i Syria frem til desember 2024, og i Jemen â som gjĂžr det mulig for Teheran Ă„ projisere makt samtidig som en del av de militĂŠre og politiske kostnadene bĂŠres av andre. Denne arkitekturen har lenge fungert som et avskrekkingssystem mot ethvert direkte angrep mot Iran. Siden 28. februar 2026 har denne strategien imidlertid blitt erstattet av det som fremstĂ„r som regimets siste kort: Ă„ utnytte Irans geografiske posisjon som en pivotstat for Ă„ pĂ„fĂžre hele regionen kostnadene ved en militĂŠr konflikt med Israel og USA.
â Denne strategien hviler pĂ„ to virkemidler: pĂ„ den ene siden aktivering av landets ballistiske kapasiteter og dronekapasiteter, med gjengjeldelsesangrep mot militĂŠrbaser, amerikanske ambassader og sivil infrastruktur i landene pĂ„ Den arabiske halvĂžy; pĂ„ den andre siden trusselen om Ă„ stenge Hormuzstredet.
â Denne utviklingen forklares av begrensningene i Irans nettverk av innflytelse, som er blitt svekket etter de militĂŠre nederlagene som fulgte etter 7. oktober. Man snakker derfor nĂ„ om âen motstand uten akse for Iran i MidtĂžsten.â
Les ogsĂ„: Bak fjellene i Ăst-Kurdistan: Peshmergas militĂŠre trening i Iran đ
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med Ă„ lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
