Men hans meninger lider av en strukturell ulempe.
Mary Harrington skrev for Unherd: «Det er tydelig at Farages vurdering av situasjonen i Ukraina lenge har vært basert på en for tiden upopulær realpolitisk forståelse av geopolitikk, mens Robinsons syn er i tråd med den liberale internasjonalismen som for tiden dominerer i amerikansk offentlighet og dens globale utposter.»
Hun har rett. Farage la tidligere delvis skylden på NATOs og EUs ekspansjon i et BBC-intervju som en årsaksfaktor som førte til krigen i Ukraina (blant andre) og har siden vært under angrep fra britisk presse. Farage har selvfølgelig også rett. Uttalelsen og teorien er verken kontroversielle eller nye. Kun enfoldige som ikke forstår konseptet om et «sikkerhetsdilemma» vil avvise NATOs og EUs ekspansjon som en årsaksfaktor. Bevisene er praktisk talt ubestridelige.
Ingen, som for første gang i livet stemte for Brexit og deretter Boris Johnson, fra ødelagte byer i Midt-England som Mansfield og Chesterfield, bryr seg nok om Mariupol eller Tsjernihiv i Ukraina, for ikke å snakke om å være motiverte til å dø for dem. England deler ingen landegrense med Russland. Russiske stridsvogner truer ikke de engelske enger. De kan ikke engang ta Kyiv, eller Polen, eller Tyskland, eller Frankrike, Belgia og Nederland, for å true med en sjøbåren invasjon av de britiske øyene. Den russiske marinen utstøter røyk tettere enn en Manchester-skorstein under den industrielle revolusjon. Det er ingen strategisk trussel mot Storbritannia fra Russland.
Den britiske motstanden mot Russland kan tydelig deles inn i to hovedinstinkter. For det første en selvtilfreds liberal internasjonalisme som er mer opptatt av fjerne grenser og mennesker enn av sine egne. For det andre, en målrettet realpolitikk som ser denne krigen som en anledning til å styrke USAs rolle og samtidig holde EU splittet og Tyskland nede. Dette andre instinktet, selv om det er prisverdig, er korttenkt. Ekte realisme ville kreve en forståelse for hvor pengestrømmene og makten faktisk er på vei. Øst-Europa er på vei ut; Asia er på vei inn. Likevel fortsetter Storbritannia underlig nok å fokusere på å ‘jage monstre’ i Europa, i større grad enn selv den realistiske høyresiden i USA. Forestill deg for hundre år siden, om England ensidig hadde fokusert på et svekket Frankrike på grunn av deres historiske rivalisering, mens de ignorerte fremveksten av det keiserlige Tyskland. Dette er sammenlignbart.
Les også: Kan Storbritannias neste venstreorienterte utenriksminister finne felles grunn med Trump?
Likevel har Farage opplevd hard motgang i folkeopinionen. Matt Goodwin twitret: «Reformpartiet har i gjennomsnittlig fått 13 prosent på meningsmålingene utført siden Nigel Farages kommentarer om Ukraina, mot nesten 19 prosent uken før. Det er for tidlig å si sikkert hva som ligger bak, men det ser ut til at Reform har sett en nedgang.»
Den enkle grunnen til dette kan være mangel på reell debatt i Storbritannia. Det finnes ingen ekte høyre-orientert realpolitisk nyhetskanal i Storbritannia. Ingen. Ikke en eneste tenketank eller tidsskrift eksisterer for å gi stemme til en alternativ, historisk informert realpolitikk i landet – ironisk nok for et land som en gang løftet realpolitikk til en kunstform i diplomati. Dette er et land hvor ekkokammeret er dominert av et totalliberalt informasjonshegemoni. Til tross for alle sine problemer, er USA virkelig fritt og stort nok til å ha varierte synspunkter og plattformer, til tross for de sensursøkende tendensene blant dets liberale elite. Storbritannia er det ikke.
Realisme har alltid stått i en grunnleggende konflikt med masse-demokratiet og en flyktig offentlig opinion som enkelt lar seg påvirke. Denne tilnærmingen har vært på bakfot siden tiden til Castlereagh og Byron. Mer enn noe annet er realisme en instinktiv holdning som er kald, nådeløs, kynisk, begrenset og elitistisk. De fleste mennesker besitter ikke disse trekkene, og lar seg derfor enkelt overtale av radikale som spiller på følelser og folkelige engasjement for deres utvalgte saker. Dette er spesielt ødeleggende i et land av middels størrelse hvor det mangler medieplattformer som kan belyse en ekte, smal realpolitisk utenrikspolitikk. Farage og hans medarbeidere bør kanskje vurdere å adressere dette og jobbe for en mer langvarig balanse i diskursen før de tar fatt på andre oppgaver.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Er Storbritannia på vei mot en mer realpolitisk utenrikspolitikk?
