100 Är etter utstillingen som endret kunsthÄndverket, feirer Paris pÄ nytt Art deco med flere utstillinger som viser bredden i denne stilretningen. I Musée des Arts décoratifs trer skaperens talent frem igjen.
Man mĂ„ trosse noen hindre for Ă„ besĂžke 100-Ă„rsutstillingen for Art deco som vises i MusĂ©e des Arts dĂ©coratifs. FĂžrst en enorm kĂž â det er bare to personer selger billetter selv om fem skranker kunne vĂŠrt bemannet. Deretter den tunge varmen i rommene, uten at man vet om museumsledelsen har satt pĂ„ oppvarmingen helt unĂždvendig eller om man har unnlatt Ă„ slĂ„ pĂ„ klimaanlegget. OgsĂ„ de trange rommene, som pĂ„ ingen mĂ„te er egnet til Ă„ ta imot sĂ„ mange mennesker. Selve utstillingen er en Ăžvelse i orientering: En del i kjelleren, en del to i etasjene over og avslutningen pĂ„ utstillingen i fĂžrste etasje. Alle besĂžkende vandrer rundt i museet pĂ„ leting etter heisen eller trappen, med kĂ„per og gensere under armen for Ă„ holde ut varmen.
NĂ„r man legger disse uheldige forholdene til side, kan man sette pris pĂ„ utstillingen, som gjenskaper utstillingen fra 1925 â den som Ă„pnet den store Art deco-bevegelsen. Utvalget av gjenstander er variert og omfattende. MĂžbler, kopper, plakater, lamper og et helt rom viet Orientekspressen â som fortsatt i dag fĂ„r folk til Ă„ drĂžmme seg bort. Man oppdager hvor raskt utviklingen har gĂ„tt: Den gangen tok det 6 dager Ă„ reise fra London til Konstantinopel, i dag tar det bare noen timer med fly.
De som er glad i Art deco vil vĂŠre strĂ„lende fornĂžyd: Kvaliteten pĂ„ gjenstandene gjĂžr det mulig Ă„ forstĂ„ hvor mangfoldig bevegelsen var. HĂ„ndverkerne og arbeidet de utfĂžrte blir lĂžftet frem: Intarsia, snekkerarbeid, bearbeiding av materialer og former. En kuriositet blant mange: MĂžbler som tilhĂžrte François Mauriac vises frem â mĂžbler forfatteren fikk laget av dekoratĂžren Jean-Michel Franck. Det var da forfattere hadde smak og visste Ă„ trekke inn tidens store moteskapere og dekoratĂžrer. Man oppdager ogsĂ„ en rekke gjenstander som er donert til museet av samlere og finansfolk; det viser at denne dekorative stilretningen fĂžrst og fremst var en livsform og en mĂ„te Ă„ utforme rommet pĂ„ â enten det dreide seg om et hjem eller en by.
Art deco minner oss ogsĂ„ om hvor viktig Paris var som drivkraft for denne stilretningen, men det var fĂžr staten begynte Ă„ blande seg inn i kulturen og gripe inn i skapende prosesser. Paris, motehovedstaden, hĂ„ndverkets og kunstindustriens hovedstad â et Paris som satte tonen for mange land og fungerte som forbilde for mange kunstnere. Man snakket ikke om «soft power» da, men det er nettopp det dette dreier seg om. Med den internasjonale utstillingen for dekorativ og moderne industriell kunst som Ă„pnet i 1925, ble den franske hovedstaden igjen stedet for god smak og visket bort sporene etter den store krigen.
En stilretning blir til
Art deco oppstod i en tid preget av store omveltninger. Europa lengtet etter gjenreisning, komfort og lys. I motsetning til avantgarde-bevegelsene i samme periode, som forkynte oppbrudd og brudd, forsÞkte skaperne av Art deco Ä forene tradisjon og modernitet. Ambisjonen var enkel: Forene skjÞnnhet og funksjon, kombinere hÄndverksmessig luksus med industriell presisjon.
Les ogsĂ„: Toledo â den historiske hovedstaden for billedgeopolitikk đ
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med Ă„ lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
