Født i Italia på 1500-tallet er commedia dell’arte et folkelig teater basert på improvisasjon, masker og sosial satire. Fra Venezia til de store europeiske hoffene har dens fargerike figurer fremstilt menneskelige svakheter med humor og livlighet. Som en levende kulturarv har det lagt grunnlaget for det moderne teateret og fortsetter å inspirere kunstnere over hele verden.
Født i Italia på 1500-tallet er commedia dell’arte en av de mest livlige og innflytelsesrike teaterformene i Europa. Navnet betyr bokstavelig «yrkeskomedie», der arte betegner kunst i betydningen håndverk eller profesjon. I motsetning til det lærde teateret, som var skrevet og spilt ved hoffet, bygget commedia dell’arte på improvisasjon, kollektiv skapelse og skuespillernes dyktighet.
Opprinnelsen til en folkelig kunstform
Den utviklet seg i renessansens Italia, i en tid preget av sterk kulturell blomstring. Mens humanistene gjenoppdaget antikken, vandret små omreisende teatertrupper rundt på torg og markeder for å underholde folket. Skuespillerne fremførte enkle, men livlige historier, bygget på universelle komiske situasjoner – kjærlighet, bedrag, penger eller makt. Replikkene var ikke helt nedskrevet: skuespillerne hadde et rammeverk, eller scenario, som de improviserte rundt. Denne friheten ga opphav til et folkelig og satirisk teater, fullt av bevegelse, musikk og kroppsspråk. Det fysiske spillet – gester og mimikk – var avgjørende, ettersom forestillingene måtte kunne forstås av alle, selv uten ord.
Venezia – det moderne teatrets vugge
Venezia spilte en sentral rolle i denne teatertradisjonen. Som en by for fest og handel ga den et ideelt miljø for commedia dell’arte. På 1500-tallet hadde byen allerede flere faste teatre, deriblant San Cassiano – Europas første offentlige teater med billettsalg. Venezia tiltrakk seg trupper fra hele Italia og utlandet, som opptrådte under karnevalet eller i palassenes gårder. Det venetianske publikummet, nysgjerrig og kosmopolitisk, satte pris på levende forestillinger som kombinerte dans, musikk og komedie. Denne frihetsstemningen, særegen for Serenissima, gjorde det mulig for commedia dell’arte å utvikle seg, finpusse maskene, figurene og intrigene – før den spredte seg til hele Europa.
Figurene – speilbilder av samfunnet
Commedia dell’arte bygger på et fast repertoar av figurer som gjenkjennes på sine kostymer og masker. Hver representerer en sosial rolle eller karaktertrekk. Arlecchino (Harlekin), en smidig og slu tjener kledd i fargerike ruter, står for oppfinnsomhet og snarrådighet. Pantalone, den gjerrige og latterlige gamle handelsmannen fra Venezia, symboliserer grådighet. Dottore, den pedantiske lærde fra Bologna, karikerer tom akademisk visdom. Brighella, en annen tjener, er mer manipulerende enn Arlecchino. Colombina, den kvikke og skarpsindige tjenestejenta, gjør narr av sine herrer og legemliggjør folkets kloke fornuft. Pulcinella, pukkelrygget og ertende, forener list og enkelhet – og er forløperen til Polichinelle. Gli Innamorati, de unge elskende, bringer eleganse og oppriktighet, mens Il Capitano, den skrytende men feige soldaten, gjør narr av falsk tapperhet.
Arven i Frankrike
Blant de mest berømte arvingene etter commedia dell’arte finner vi Scapin, gjort udødelig av Molière i Les Fourberies de Scapin (1671). Direkte inspirert av italienske tjenere som Arlecchino og Brighella, personifiserer Scapin list, smidighet og respektløshet. Han er lur og oppfinnsom, manipulerer både herrer og unge elskende med kvikk intelligens og sans for situasjonskomikk. Med sitt enklere kostyme enn Harlekin, sin verbale energi og sin strategiske sans ble han et symbol på tjeneren som overvinner hierarkiet. Gjennom Scapin klarte Molière å tilpasse commedia dell’artes frie og muntert opprørske ånd til den franske scenen – og ga figuren en universell og tidløs dimensjon.
Les også: Italias cocktailer 🔒
Polichinelle, en annen ikonisk figur i folkelig teater, stammer fra napolitanske Pulcinella i commedia dell’arte. Gjenkjennelig på sin pukkel, lange krokete nese og nasale stemme, uttrykker han en blanding av list, skøyeraktighet og ironi. Alltid klar til å latterliggjøre de mektige, gjør Polichinelle narr av alt – også seg selv. Hans tilsynelatende naivitet skjuler et kvikt sinn og en fri tale som gjør ham til et symbol på folket i møte med autoritet. I Frankrike ble han en helt i dukketeateret, særlig på 1700- og 1800-tallet, der han moret både barn og voksne med sine kvasse svar og dristighet. Gjennom Polichinelle etterlot commedia dell’arte et tidløst symbol på satire og munter motstand mot makten.
En annen markant figur arvet fra commedia dell’arte er Pierrot – både øm og melankolsk. Han ble født som Pedrolino i den italienske tradisjonen, først som en enkel og lojal tjener, ofte offer for Harlekins triks. I Frankrike på 1600-tallet ble han til Pierrot og fikk en mer poetisk personlighet: naiv, drømmende, kledd i en vid hvit drakt og med et melhvit ansikt, uttrykker han den elskendes sårbarhet og ensomhet. I pantomime og senere i symbolistisk teater beveget Pierrot seg bort fra det komiske for å uttrykke en moderne følsomhet – både rørende og trist. Han forblir en av commedia dell’artes mest varige symboler, et sted mellom latter og poesi.
Masken – symbol og forvandling
Maskene er et av de mest sentrale elementene i commedia dell’arte. Opprinnelig laget av lær og formet etter ansiktet, forsterket de karakterens trekk og gjorde ham umiddelbart gjenkjennelig. Hver maske hadde en symbolsk betydning: Pantalones krokete nese uttrykker sluhet og grådighet, Brighellas rynkede bryn viser list, mens Harlekins brede smil speiler hans livlighet og lureri. Masken er ikke bare et kostyme, men en virkelig forvandling. Den lar skuespilleren tre til side for rollen og frigjør et mer uttrykksfullt kroppsspråk. Kroppen blir til språk: figuren er ikke lenger et individ, men en universell type – et speil av menneskets laster og lidenskaper.
En levende arv
Disse figurene har overlevd århundrene og inspirert utallige verk. Molière, Marivaux og Beaumarchais hentet fra commedia dell’arte dens typer, intriger og evne til forviklingskomikk. I England tok Shakespeare opp dens komiske ånd og frie tone. Dens fargerike masker – som Harlekin og Colombina – har blitt universelle symboler som fortsatt lever i dans, sirkus og stumfilm.
I dag lever commedia dell’arte videre i teaterskoler og kompanier over hele verden. Den forblir et forbilde på spontanitet, humor og livskraft, som feirer friheten i spillet og gleden ved scenen. Med sin energi minner den oss om at teateret først og fremst springer ut av kroppen, bevegelsen – og det umiddelbare møtet mellom skuespillerne og publikum.
