Internering, utvisninger og grensekontroll har gjort ICE til et politisk brennpunkt i et USA som fortsatt er dypt splittet om innvandring.
Immigration and Customs Enforcement (ICE) vekker sterke reaksjoner. Ifølge Donald Trumps kritikere og motstandere er han ikke bare en uventet krigshisser, men også en slags moderne Himmler. Interneringsleirene for migranter blir beskrevet som forværelser til helvete, mens demonstranter som forsøker å motsette seg dette barbariet, angivelig blir nådeløst jaktet på og drept.
Og ja, det er mange alvorlige feilgrep og grove menneskelige forsømmelser å fordømme: barn som er blitt skilt fra foreldrene sine, ekstrem overbefolkning i celler beregnet på 35 personer, men som huser mer enn 150, langvarig isolasjon, begrenset tilgang til advokater og helsehjelp. I fjor døde 32 personer i varetekt, og ytterligere sju dødsfall ble meldt i løpet av de to første månedene av 2026. Omstendighetene er ofte uklare og knyttes til utilstrekkelig helsehjelp eller alvorlig svikt i tilsynet.
Sterkest har reaksjonene vært etter de to feilgrepene som førte til dødsfallene til Renee Nicole Good, en 37 år gammel mor som ble drept av en føderal agent 7. januar 2026, og Alex Jeffery Pretti, også han 37 år og sykepleier, som ble skutt og drept 24. januar 2026.
Beviser disse tragiske eksemplene at jakten på migranter har kommet helt ut av kontroll? Egentlig ikke. Ser man på antallet migranter som ble utvist under de ulike presidentperiodene til Bush, Obama, Biden og Trump, er den ubestridte vinneren fortsatt Barack Obama.
Presidentperiode | Utvist i løpet av perioden | Gjennomsnitt per dag
Bush I (2001–2005) | 616 931 | 422
Bush II (2005–2009) | 1 206 582 | 826
Obama I (2009–2013) | 1 568 180 | 1 073
Obama II (2013–2017) | 1 494 286 | 1 023
Trump I (2017–2021) | 1 196 427 | 819
Biden (2021–2025) | 608 580 | 417
Trump II — delvis periode (2025–2026) | 500 000 | 1 145
Utvisninger etter presidentperiode, både i absolutte tall og som daglig gjennomsnitt. Donald Trumps andre periode er bare medregnet for en del av perioden.
Opprettelsen av ICE, et barn av 11. september
Opprettelsen av ICE i mars 2003 må forstås i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001. Et traumatisert USA tok da en sikkerhetspolitisk vending. Før 2003 lå innvandringsfeltet hovedsakelig under Justisdepartementet, men reformen etter 11. september førte til en tredeling og fordelte makten mellom ulike organer. Customs and Border Protection fikk ansvar for grensekontroll, U.S. Citizenship and Immigration Services (USCIS) for behandling av saker om lovlig innvandring, og — sist, men ikke minst — ICE fikk ansvar for internering og utvisning av irregulære innvandrere.
Les også: Sør-Afrika overveldes av innvandringsspørsmålet 🔒
Grensen blir mer enn noensinne oppfattet som en risikosone, et porøst rom hvorfra ondskapen kan bryte inn.
George W. Bush: Hvis de er her ulovlig, får de ikke bli
Under George W. Bush la ICE, som fortsatt var under oppbygging, grunnlaget for et samordnet utvisningssystem. Byrået hadde den gang 14 000 ansatte og et budsjett på 3,3 milliarder dollar. Det ble også opprettet egne spesialenheter for å spore opp såkalte «overstayers», altså personer som fortsatt oppholdt seg i landet etter at visumet deres var utløpt. Svært raskt viste de nybygde interneringssentrene seg å være utilstrekkelige, og under press økte bruken av privat sektor. Selskaper som Corrections Corporation of America, senere CoreCivic, og GEO Group vant dermed den føderale jackpoten og inngikk sine første store kontrakter. I 2008 oversteg interneringskapasiteten 30 000 plasser per dag, og utvisningene skjøt fart. På det meste ble 360 000 personer sendt tilbake over grensen.
Industrialiseringen av interneringen ble modellen for en forvaltning av mennesker som skulle gjøres både «effektiv» og «fleksibel».
Obama: Yes we can … deport you
Obama-administrasjonen likte å kle seg i en demokratisk retorikk preget av åpenhet overfor den andre og de andre. Det hindret likevel ikke at det var under hans ledelse alle rekorder for utvisninger ble slått. Igjen kjenner man eimen av det evige refrenget: «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør.» Mellom 2009 og 2013 ble 400 000 papirløse innvandrere utvist fra USA hvert år. Obama ble «Deporter-in-Chief», selv om administrasjonen, opptatt av respektabilitet, forsøkte å holde fasaden ved å rangere utvisningene etter en rekke notater. De skulle rette seg mot personer dømt for alvorlige forbrytelser og/eller skille mellom nyankomne og personer som hadde bodd lenge i landet og var integrert i samfunnet. I juni 2012 snudde Obama kappen etter vinden for ettertidens skyld og innførte et dekret som beskyttet 800 000 mindreårige som nylig var kommet inn i landet.
Les også: 2024: Året innvandring bestemmer USAs politiske skjebne 🔒
Med sine to perioder innehar Obama den historiske rekorden for utvisninger: tre millioner ulovlige innvandrere sendt hjem med makt.
Biden: Vi må gjenreise Amerikas sjel … men ikke for mye
På sett og vis var Biden en demokratisk president som i større grad levde opp til verdiene partiet hans hevdet å forsvare. Administrasjonen innledet en mer «humanistisk» dreining og prioriterte igjen de såkalte «problematiske» sakene, samtidig som den lovet å forbedre interneringsforhold som til tider var uverdige for et stort land. Når det er sagt, fortsatte migrasjonspresset å øke, og den føderale staten støtte stadig sammen med grensestatene i sør, særlig Texas og Florida, som nektet å «slippe folk gjennom». De private partnerskapene med CoreCivic og GEO Group bestod, ettersom mellom 60 og 80 prosent av sengeplassene ble drevet av disse selskapene, som tjente betydelige beløp på interneringen av migranter alene. I tillegg kom at den forhatte muren «made by Trump» langt fra ble revet. Man er demokrat, men kan ikke helt overse alvoret i situasjonen.
ICE beholdt et betydelig budsjett, på rundt 8 til 9 milliarder dollar i året. Antallet utvisninger forble høyt, med 270 000 bare i 2024, og den lenge lovede reformen av migrasjonssystemet endte med et rungende «pschiiiit».
Trump: Vi trenger ICE. Vi vil ha ICE
For mange vil Donald Trump forbli mannen bak muren: We will build a great wall. Med den brakende starten på hans andre presidentperiode blir man nesten overrasket over å finne så moderate utvisningstall for hans første periode. Da var man langt unna forgjengerens utvisningsrekorder. Republikaneren «deporterer» riktignok, men i mindre omfang. Hans kjepphest var til syvende og sist mindre utvisning enn bygging. Når det er sagt, ville det være urettferdig ikke å erkjenne at ting har beveget seg noe siden han ble gjenvalgt: Muren er glemt, og Trump satser alt på sitt superpoliti. The brave men and women of ICE are heroes. Hvis muren ikke er nok til å hindre dem i å komme inn, må man forsøke å få dem ut. Og kanskje er det nettopp i dette ønsket om å favne alt at problemet oppstår. Familiesplittelsen sjokkerer, til tider også i den republikanske leiren.
Den nye generasjonen ICE bruker lite tid på den enkeltes profil: En innvandrer forblir en innvandrer. Etter vedtakelsen av «One Big Beautiful Bill Act» i juli 2025 ble finansieringen av byrået mangedoblet, til i praksis å nå 45 milliarder dollar. Det ble også ansatt en mengde nye agenter etter rekrutteringsordninger som tidvis kunne virke noe lettvinte. Anyway: I 2026 holder ICE nesten 69 000 personer i cellene sine.
Og USA er — mer enn noensinne — fortsatt delt. Et frihetens land for noen, et trelldommens land for andre. Men i dette er kontinentet tro mot sin egen historie. Aldri preget av måtehold eller tilbakeholdenhet.
Back to the fifties: Myten om det tapte USA, fra Reagan til Trump 🔒
