Å følge utviklingen av populærmusikken, inkludert rock, gjør det mulig å følge de sosiale og politiske endringene i England. Musikk blir et termometer for landets politiske utfordringer.
Rock’n’roll som massefenomen er i sin natur apolitisk, til og med antipolitisk [1]. Sammen med Hollywoods filmindustri, som en del av amerikansk soft power, fungerer rock’n’roll som et tannhjul i et postpolitisk samfunn preget av illusjonen om historiens slutt og en livsstil fokusert på forbruk, nytelse og evig ungdom. Den engelske herskerklassen reagerte etter det tredelte mønsteret som ofte brukes ved håndtering av nye, omfattende fenomener: først ignoranse, fornektelse og/eller undertrykkelse, og deretter entusiastisk eller nedlatende aksept.
Så kom 1970-tallet, og den historiske syklusen ble endret. Det var slutten på Vietnamkrigen og signeringen av Helsingfors-traktaten. Man drømte om posthistorie. I Storbritannia førte Labour-partiets sosialisme landet til konkurs. De konservative kom tilbake til makten i 1979. Utopien om universell fred og en Saint-Simon-inspirert global orden fortsatte inn i 1990-årene under Tony Blairs mandat. Men historiens tragiske sider, som illustrert ved Gulfkrigen, Finanskrisen i 2008 og Brexit, dukket opp igjen. Hvilken innflytelse har disse hendelsene hatt på britisk populærmusikk, og omvendt?
Mot møtet med rockens fremvekst
Det engelske samfunnet var ganske konservativt og kjedelig da rock kom til Storbritannia i andre halvdel av 1950-tallet, som nå fungerte som et viktig basepunkt for det amerikanske imperiet. Ungdommens holdning til popfenomenet var dermed ganske overfladisk og rent sosiologisk. Det var triumfen til swinging London, Carnaby Street, miniskjørtet og alle typer ungdom. Den oppsto fra blues og jazz, med afroamerikanske røtter, og denne musikken, som ble ansett som djevelens musikk, fikk unge mennesker av alle raser til å rive seg løs ved å danse uten hensyn til klasse. Likeledes var Rolling Stones «bad boys» som brukte narkotika. Men, med unntak av noen få, leverte de populære bandene ingen politiske budskap. For eksempel var Beatles mest subversive album «Sergent Pepper», som knapt tillot langt hår, referanser til LSD og fargerike klær. John Lennon, som skapte en global skandale ved å erklære at bandet hans var mer kjent enn Kristus, beskrev hvordan manageren deres, Brian Epstein, tvang dem til å ikke ytre politiske meninger [3]. Industri og kontroverser går sjelden godt sammen.
Rock under Tony Blair
Under Margaret Thatcher har landets kunst sjelden kunnet takke sin statsminister så myeI stedet for en subsidiert, underdanig og konvensjonell produksjon, skapte Storbritannia på 1980-tallet en litterær, film- og musikalsk produksjon som kraftig kritiserte «Jerndamen». Når det gjelder rock, sammenlignet Morrissey, Pink Floyd, The Larks, Fine Young Cannibals, Iron Maiden og Elvis Costello, for å nevne noen, henne med de verste diktatorene DA de ikke ønsket at Maggie skulle dø eller bli offer for et attentat. Det må sies at Thatcher, gjennom nedleggelsen av fagforeninger, stenging av gruver, dødsfallet til Bobby Sands, rasemessige opptøyer, Falklandskrigen og poll tax, skapte misnøye blant venstresidens ungdom. Mellom 1980 og 1982 var tre singler som fordømte «Jerndamen» nummer én på listene [4]. Men de beste tingene – som de verste – har en slutt. Etter en form for internt kupp ble Margaret Thatcher fjernet og erstattet i 1991 av den svake John Major som leder for regjeringen.
Rock under Tony Blair
Etter atten år med konservativt styre, viste stortingsvalget i 1997 tegn til en mulig seier for arbeidernes parti. Det var ingen snakk om å gå tilbake til den gamle sosialismen som hadde ført til IMF-tilsyn to tiår tidligere. Finansiering var blitt et nasjonalt tabu. Derfor presenterte et nytt Labour-parti, som ikke tok avstand fra Thatchers arv, ledet av den svært karismatiske Anthony Blair, seg for velgerne. For å fullføre sitt forføringsprosjekt, søkte denne nye venstresiden støtte fra britisk rock (og fra musikkindustrien, som ønsket å beholde sine inntekter innenfor frihandelens rammer) [5]. Fra et sosiologisk synspunkt representerte aktørene i kulturscenen også en ny generasjon, løsrevet fra babyboomerne, avindustrialisering og tidligere sosiale kamper. Eller rettere sagt, de var et produkt av avindustrialiseringen og globaliseringen. Fra 1996 ble Blur, Oasis, Suede, Pulp og andre rekruttert, fikk støtte, eller til og med ledet an i New Labour-bevegelsen.
Les også: Er Storbritannia på vei mot en mer realpolitisk utenrikspolitikk?
Det var Cool Britannia-æraen. Uttrykket refererer til to realiteter, eller, mer presist, inneholder to nivåer av forståelse. I andre halvdel av 1990-tallet dro Storbritannia i det minste midlertidig nytte av sitt EU-medlemskap og finansialiseringen av økonomien. Enten man likte det eller ikke, ga Margaret Thatchers harde politikk nytt liv til en tidligere stramt regulert økonomi. London ble igjen et av verdens sentre mens Paris på samme tid bare var en provinsby preget av tjue år med krise. Og selv om oppholdet var katastrofalt for det industrisamfunnet England, syntes Liverpool og Manchester å gjenoppstå. Takket være britpop var det unge mennesker fra klasser og territorier ødelagt av Thatcherisme som igjen var i vinden [6]. Dette er den andre betydningen av uttrykket. Alle disse gruppene, som regel engelske [7], hyller et samfunn de føler forsvinner i begynnelsen av det tredje årtusenet. Med andre ord, det litt klisjéfylte bildet av Englands puber, fish and chips, den smaragdgrønne landsbygda, lunken øl, lørdagskveldsbataljer, Union Jack og ferier i Sør-Spania. Og det ved å tillate seg å dra nytte av britenes stolte tradisjoner. Det sies at det var på dette ideologiske og sosiologiske grunnlaget at Brexit, omtrent tjue år senere, blomstret. [8].
Et øyeblikk av britisk identitet
Ifølge en forfatter [9]: «Anglosentrisme, slik det kommer til uttrykk i Britpop-bevegelsen, innebærer en bestemt visjon av britisk identitet, som kan være både forfinet og forvrengt, fylt av klisjeer. Britpop fornyer visjonen av britisk identitet, men ikke identiteten selv. Ved å spille på en viss arv som kanskje ikke lenger er relevant, men som vekker nostalgi, har Britpop, ser det ut til, bare resirkulert (og oppdatert) noen nasjonale tradisjoner, men spesielt noen stereotyper og klisjeer som ikke nødvendigvis lenger representerer den britiske livsstilen på 1990-tallet […] Cool Britannia-fenomenet, konfrontert med en endret identitet og multikulturalisme, begynner da sin nedgang.»
«Som ofte med langvarige regjeringer, endte Tony Blairs regjering i krampetrekninger. Storbritannias deltakelse i det katastrofale irakiske «eventyret» i navnet til geopolitikk og gamle allianser markerte et brudd. Gordon Brown tok over i 2007. Finanskrisen traff britisk økonomi hardt, som var avhengig av tjenester, finans og bank. Dette førte til maktskifte i 2010. I mellomtiden hadde ti sentral- og østeuropeiske land sluttet seg til EU. Ekstremt fleksibel, var den engelske økonomien i stor etterspørsel etter lavtkvalifiserte jobber, hovedsakelig besatt av østeuropeiske innvandrere som ankom i hundretusener. De britiske øyer hadde aldri gått inn i europeisk integrasjon uten hindringer, ikke minst fordi handelen deres med USA var betydelig større. Som en slags utfordring, og i realiteten av innenrikspolitiske årsaker, arrangerte statsminister David Cameron en folkeavstemning om å forbli i eller forlate EU. Med et lite flertall vant ‘leave’, drevet av stemmene fra de avsidesliggende eller perifere områdene i England og Wales («Deep England») [10], i 2016
Rock on Brexit
Hva var da rockestjernenes holdning i denne delte kampen? En kjent belgisk avis nølte ikke med å titulere: «Engelsk rock, apatisk, har sluttet å være politisk» [11]. Virkeligheten er at den aldri virkelig har vært det, selv om enkelte artister kunne engasjere seg i de temaene som ble nevnt tidligere [12]. Sannheten er også at Brexit overrasket omtrent alle. I 2018 skrev mange musikere, i et brev til Theresa May, den nye statsministeren, at de fryktet en risiko for «kulturelt fengsel». Brian Eno, Jarvis Cooker eller Damon Albarn var blant underskriverne. Sporadisk forsøkte noen få andre band, må man innrømme, å starte en protestbølge.
Men egentlig har hypermoderniteten drept politisk bevissthet. Rocken gir etter for rap, som, til tross for sine pseudo-rebelske aspekter, er en egoistisk, forbrukerorientert og generelt apolitisk sjanger. Superindividualismen og forsvinningen av mellomliggende institusjoner og kollektive enheter har etterlatt individet isolert og lammet i møte med den statlige Leviathan. Vi har nylig sett i England rasemessige opptøyer, men i motsatt retning. Det britiske folk ønsket å forlate det europeiske skipet fordi de, fra sitt perspektiv, mente at overdrevet innvandring ble pålagt dem, selv om den hadde samfunnsmessig opprinnelse. Til tross for seieren ved stemmeurnene, blir de pålagt enda større migrasjonsstrømmer, og i tillegg fra ikke-europeisk opprinnelse. I en nasjon som fortsatt er fastlåst i visse tradisjoner, sosiale ulikheter i opprinnelse og et topartisystem som gir lite rom for dissidente eller fremvoksende meninger, har politikken tatt tilbake sin plass, men i form av kollektive voldshandlinger. Som alle vestlige land er Storbritannia ekstremt polarisert fra et sosiopolitisk synspunkt. Kanskje slutten på historiens slutt igjen er gunstig for engasjert musikalsk skapelse?
[1] Opprinnelig hadde de motsatt, det var protesterende.
[2] Denne artikkelen utgjør et sosiologisk-politisk forsøk, og på ingen måte en musikkvitenskapelig artikkel. Dermed blir ordene rock, rock and roll eller popmusikk brukt om hverandre for å betegne et samfunnskulturelt fenomen, uten hensyn til nyansene i en sjanger som vi, for øvrig og på mange måter, elsker.
[3] For eksempel, de første tekstene i «Get back», som står på albumet «Let it be», ville ha vært et svar på Enoch Powells tale i Birmingham, men ble raskt omskrevet og renset for alle polemiske elementer.
[4] Om dette, se Jean-Marie Pottier, «Margaret Thatcher, den engelske rocks verste fiende», i Slate, tilgjengelig på https://www.slate.fr/story/70473/margaret-thatcher-rock-anglais ; Y. Carlet, «Stand Down Margaret! The Commitment of British Popular Music against Thatcher Governments», Éditions Mélanie Séteun, Clermont-Ferrand, 2004.
[5] Om dette, se M. Cloonan, «Public Policies and Popular Music in the United Kingdom», tilgjengelig på https://books.openedition.org/ms/471?lang=fr
[6] Om dette, se N. Prat og B. Durand, «Oasis eller hevnen til røvlene», ed. Playlist Society, 2021.
[7] Om den mer engelske enn britiske dimensjonen av fenomenet, se G. Clément, «From Britpop to Cool Britannia: A British Identity Reviewed and Corrected by the New Labour», tilgjengelig på https://journals.openedition.org/osb/684
[8] se infra.
[9] se G. Clément, ibid.
[10] Skottland, Nord-Irland, London, Sørøst-England, Manchester og Liverpool stemte ganske bredt for «remain»; om realiteten i denne kulturelle, økonomiske og geografiske kløften, se G. Clément, “Insular hobbits”? Englishness, Euroscepticism and the Brexit vote in Jonathan Coe’s Middle England (2018), tilgjengelig på https://journals.openedition.org/lisa/13109
[12] Eller om den irske saken, verdens sult eller rasisme; om dette, se minuttene av kommunikasjonen «Bands and youth groups in England since 1950: musical socialities and political components», Université Versailles-Saint-Quentin, 1997, tilgjengelig på https://berlemon.net/articles/sociabilite.pdf
Denne innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
