16. juli, 2024

Sport – geopolitikkens nye frontlinje

Share

Innenfor feltet av representasjon, symboler, maktforhold og territoriell dominans, utgjør sport en viktig del av geopolitisk tenkning. Det er også et uttrykk for makt og et verktøy for politisk kommunikasjon.

Intervju med Jean-Baptiste Guégan om sportens geopolitikk. Guégan er medforfatter av boken «Sportens geopolitikk» (Géopolitique du sport, 2024). Guégan er intervjuet av Côme du Cluzel.

– Hva gjør sport til et geopolitisk studieobjekt?

– Hvis vi betrakter geopolitikk som studiet av maktforhold, spenninger og interaksjoner innen et territorium som er oppdelt og representert av ulike aktører, finnes det ingen bedre måte å forstå dette på enn gjennom sport. Sport gjør det mulig å utforske geopolitikk i den utvidede betydningen, slik Yves Lacoste beskriver det. Hvordan kan en befolkning i dag føle seg som en enhetlig nasjon? Sport tilbyr et slikt perspektiv. Idrettsutøvere og deres tilhengere benytter sporten til å vise frem sine nasjonale symboler. Gjennom sport gir de bokstavelig talt kropp til nasjonen. Det eneste andre sammenlignbare eksemplet er militæret og dets forhold til konflikter.

– For å forstå internasjonale relasjoner og geopolitikk, er sport en fremragende formidler. Den gir en mulighet til å observere alle deltakere i det internasjonale samfunnet og deres samhandling på forskjellige nivåer, i deres mangfold. Det gjør det også mulig å vurdere disse aktørenes handlinger og interaksjoner på deres territorier. I tillegg reiser dette spørsmål om makt, fordi sportens verden måler maktforhold mellom aktører gjennom medaljestatistikker, plasseringer på seierspallen, eller antall vunne trofeer, og hvordan nasjoner og makter fremstiller disse prestasjonene.

– Sport hjelper oss også å forstå representasjon, et sentralt begrep i geopolitisk analyse. Ta for eksempel Parc des Princes (red. anm. hjemmebanen til fotballaget Paris St. Germain): Er du en PSG-supporter, og spesielt hvis du tilhører Ultra Paris-kollektivet i Auteuil, vil du insistere på at «Ici c’est Paris (Paris, det er her)» og intet annet gjelder. For de mest dedikerte supporterne tilhører tribunen dem symbolsk, selv om stadion faktisk eies av byrådet i Paris. Dette viser kjernen i idéen om representasjon – det her er mitt territorium, et område overtatt slik geografer definerer det.

Les også: – Juss skal tjene friheten

– Denne formen for representasjon er til stede i alle sportsgrener. Den vises også i uttalelser fra idrettsutøvere, som basketballspilleren som etter å ha blokkert et forsøk på dunk, ser på motstanderen og sier «ikke her, ikke hos meg». Videre, som eksemplet med NBA viser, representerer et lag som Boston Celtics, som nylig vant NBA-finalen, mer enn bare et lag; de utgjør en «Celtics Nation», på samme måte som «Lakers Nation». Dette reflekterer etableringen av en gruppe som deler en kultur, en historie og et språk, og som symbolsk tar eierskap over en by og dens basketballarena.

– På et annet nivå er det også gjennom sporten vi best forstår nasjonenes essens. Og de olympiske lekene er også en del av dette identifikasjonsfenomenet. Når vi ser på Qatar, dets forhold til Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, blir det klart at sport tillater dem å konfrontere hverandre, samtidig som det gir dem en plattform til å kommunisere med sitt folk og verden. For ledere som Emmanuel Macron, Valérie Pécresse (red. anm. leder for høyrepartiet Les Républicains), og Anne Hidalgo (red. anm. borgermesteren i Paris), tilbyr sporten en mulighet til å nå et globalt publikum, og har en enorm spredningskapasitet. Dette er også relevant for politiske aktørers ønske om politisk eierskap til OL, noe som illustrerer den politiske og geopolitiske dynamikken.

– I din nyeste bok tar du opp begrepet «sport power». Er dette til syvende og sist en form for myk makt basert på sport?

– Mange hevder at sport i stor grad bidrar til å forme et lands eller en makts image, utstråling og tiltrekningskraft. Dette inneholder selvsagt en del sannhet, men bildet er mer komplekst. I dag ser vi at sport fungerer som en maktindikator, ikke bare i autoritære regimer, men også i mange velutviklede demokratier; den utgjør en form for hard makt. Dette skyldes at sport også markerer økonomisk styrke. Den viser en evne til å utnytte demografiske forhold og territorielle ressurser ved å omforme befolkningen til idrettsutøvere og dra fordel av lokale bioklimatiske forhold.

– Land som Frankrike og USA demonstrerer dette effektivt, noe deres suksess i olympiske leker viser, enten det måles i antall medaljer vunnet eller antall ganger de har vært vertsnasjoner. På den annen side har ingen afrikansk stat til nå arrangert sommer-OL, og få gjør det bra i vintersport, hovedsakelig på grunn av begrensede bioklimatiske forhold, utilstrekkelige økonomiske ressurser og styringssystemer som verken tillater eller fremmer slike aktiviteter.

Les også: – Vi må se på folkeopinionen som en partner til makten

– På andre områder av maktutøvelse er sport direkte koblet til det militære. Da Pierre de Coubertin (red. anm. faren til de moderne olympiske leker) gjeninnførte lekene, var det først og fremst for å forberede idrettsutøverne på hevn etter nederlaget i den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Og for å kunne arrangere store sportsbegivenheter som verdensmesterskapet eller Europamesterskapet, kreves det ekte diplomatisk kapasitet. Man må være del av en eksklusiv krets og forstå hvordan diplomati og internasjonale relasjoner fungerer, og hvordan man bruker disse til å fremme egne interesser. I slike tilfeller snakker vi også om hard makt. Vi befinner oss i det som kalles sport power, en dynamikk som strekker seg langt utover bare tiltrekningskraft og innflytelse, eller kontroll over den internasjonale kalenderen. Dette forklarer også hvorfor stadig flere land i dag satser på sport. Det er ikke tilfeldig at Saudi-Arabia for eksempel pøser milliarder inn i sport og e-sport.

– I profesjonaliseringens æra, hvordan har sportens geopolitikk utviklet seg?

– Sportens geopolitikk i var opprinnelig begrenset til nasjonalstater og kanskje noen enkeltaktører. Jeg tenker blant annet på Tommie Smith i 1968, som benyttet sin seier under Mexico-OL til å formidle et politisk budskap mot rasesegregering i USA. Vi hadde også statsdrevne strategier, som når Sovjetunionen gjorde sitt comeback under lekene i Helsinki i 1952. Likeledes investerte Nazi-Tyskland og fascist-Italia i OL for å fremvise overlegenheten til deres ideologiske modeller.

– I dag møter vi et bredere spekter av aktører av en annen art. Vi har ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som benytter sport for å gjøre sin stemme hørt. Noen ganger av noble årsaker, slik som organisasjoner som Play International eller de som er involvert i Peace Forum, fredens forum.

– Deretter har vi andre aktører som utnytter sportens mediemakt og mobiliserende effekt for å fremme en sosial, til og med politisk kritikk. Organisasjoner som Amnesty International eller Carbon Market Watch benytter sport for å belyse dens mangel på bærekraft, men også for å rette oppmerksomheten mot andre aspekter. Vi så dette under Qatar 2022, med fokus på migrasjonsspørsmål, minoriteters rettigheter og kvinners rettigheter, blant annet. Så i dag har vi nye aktører, som NGOene, men også store selskaper. Nike, som er blant de 500 største selskapene i verden, understreker sportens betydelige innflytelse, med 2% av det globale BNP. Verdsettelsen av sportsklubber bekrefter dette. Tallene er imponerende. Dallas Cowboys, for eksempel, er verdt mer enn 8 milliarder euro. PSG er i dag verdsatt til mer enn 4 milliarder euro.

Les også: Edward Bernays, en mester i propaganda

– Blant de nye aktørene i sportens verden finner vi finansielle grupper som City Football Group (CFG), et holdingselskap som omfatter et dusin klubber, inkludert Manchester City, Yokohama Marinos, Palermo og New York City Football Club. Slike organisasjoner som CFG fungerer nå som transnasjonale firmaer. De optimaliserer sine inntekter og har evnen til å legge press på arrangørene av store sportsbegivenheter eller bruke sport som et middel for diplomati. Vi så for eksempel hvordan Manchester City posisjonerte seg i forhold til Super League og benyttet sporten til å fremme interessene til Emiratene i England. Samme klubb utfordret også Premier Leagues regler.

– Nye typer aktører trer frem. Dette inkluderer stater fra autoritære regimer til demokratier, som anvender sport på en systematisk måte. Vi ser spesielt på de nye bidragsyterne, for eksempel Gulfstatene, men de står ikke alene. Jeg tenker også på India. De viser sin geopolitiske fremvekst eller, på motsatt hold, deres krav til global anerkjennelse i sør eller deres maktposisjonering gjennom sport. Narendra Modi og Indias søknad om å arrangere lekene i 2036 er et eksempel på dette. Qatar, sammen med Saudi-Arabia, er blant de fremste eksponentene for denne strategien. Men vi ser også Rwanda som prøver å gjøre seg gjeldende innen sportsverdenen i subsaharisk Afrika.

– Det vi observerer er at disse aktørene er supplert med to andre grupper; sponsorer og kringkastere. Alle som utøver geopolitisk innflytelse gjennom å sponse og kringkaste sport, representerer en type aktør som tidligere ikke eksisterte. Dette gjelder blant annet for Qatar Airways og statstilknyttede merker som sponser sykling, fotball og andre konkurranser.

– I løpet av det siste tiåret har vi virkelig begynt å betrakte sport fra et politisk perspektiv. Og likevel er ikke synet enhetlig. I dag forstår ikke alle ennå hvilke muligheter som ligger i sport. Men utviklingen skrider frem. Ledere må åpne øynene og innse fordelen av å betrakte dette fra et nytt perspektiv. Mange akademikere har allerede endret sitt synspunkt. Jeg mener at en moderne stat, som er åpen for verden og bevisst på aktuelle utfordringer, og som ønsker å påvirke internasjonale forhold, ikke lenger kan overse behovet for en strukturert sportsstrategi bygget på en klar definert plan. Geopolitikk i sport har blitt en vesentlig dimensjon.

– Hva er argumentene fra skeptikerne til denne geopolitikken i sport?

– Ofte er det første motargumentet mot sportens geopolitikk at det tross alt bare er sport. Sosialt sett er sport ansett som mindre legitimt enn kunst og kultur i den edle forståelsen av begrepet. Vanligvis er kritikerne personer som overser sport, aldri har deltatt selv eller mangler et nært forhold til det. De forstår rett og slett ikke hvordan det fungerer og hvilken rekkevidde det har. Når de først blir kjent med det, viser det seg også en sosiokulturell forutinntatthet. Det anses ikke godt nok til å vurderes, fordi det fortsatt er knyttet til det kroppslige. For eksempel har vi meget dyktige personer som har skrevet vakre verdenshistorier der sport ikke nevnes, selv om det er et strukturerende fenomen i det 20. århundre.

– Generelt har de rett og slett ikke innsett, for eksempel, at sport har en geografisk virkelighet. Sport omfatter stadioner, men ikke bare det. Sport innebærer migrasjon, spesielle soisiologier, nettverk av sosialitet og klubber, men også politiske nettverk av innflytelse og samarbeid. For å forstå dette må man ha opplevd det, man må ha studert det. Og ofte er dette relatert. Men dette er i endring.

– Sporten har en geopolitisk dimensjon, og det har vært vanskelig for mange å innrømme dette. Det er fortsatt et generasjonsskille. Generasjonen som virkelig begynte å forstå hva dette innebærer, er de som i dag er rundt 40 år gamle. Generasjonen under 30 år i dag har virkelig tatt inn over seg den sportslige problemstillingen. De har vokst opp med denne politiske og geopolitiske dimensjonen. Et klart eksempel på dette er hvordan sportens rolle i maktutøvelse og geopolitikk kan observeres under Macrons to presidentperioder, særlig i samarbeidet med Qatar, men også utover dette. Dette er noe Jacques Chirac, for eksempel, ikke ville ha gjort. Dette er tilnærminger François Hollande ikke nødvendigvis hadde tenkt gjennom. Fordi de kom fra en annen virkelighet der de fortsatt verdsatte film og de store kunstformene som dominerende verktøy for innflytelse. Men i dag er ikke dette lenger tilfellet.

Les også: Iranernes nye inntektskilde: Hamster Kombat

– Verdensmesterskapet berører halvparten av menneskeheten. Olympiske leker involverer mer enn 3 og en halv milliard mennesker. Det har ikke samme effekt som en festival som filmfestivalen i Cannes. Det er ikke sammenlignbart: Det eneste øyeblikket man samler alle, er gjennom sport.

– Det er sikkert at de største publikumstallene som noen gang er registrert, fortsatt er fra sportsbegivenheter. Et eksempel som er slående er NBA-finalene i 2019, vunnet av Toronto Raptors. Mer enn halvparten av Canada så på disse kampene. Toronto-festivalen, selv om den er en av de mest anerkjente i Nord-Amerika, har ikke et slikt publikum.

– I boken din diskuterer du idrettstriumfer som en indikator på en stats makt. Men hvordan kan idrettssuksess føre til dette? Det finnes flere moteksempler. New Zealand og Sør-Afrika har for eksempel vunnet alle verdensmesterskapene i rugby, og Marokko imponerte under fotball-VM i 2022. Disse landene har, på tross av deres idrettslige suksesser, ikke nødvendigvis sikret seg en fremtredende posisjon på det globale geopolitiske sjakkbrettet.

– Det er interessant fordi dette viser en sofistikert tilnærming til å utfordre virkeligheten og det oppfattede bildet av den. Marokko kan ikke konkurrere på toppnivå globalt, men prøver å gjøre sin innflytelse gjeldende på regional og kontinental skala. Landet har innsett at det ikke bare er økonomisk og militær makt som teller. Selv om Marokko ikke kan måle seg med de fremste globalt, har det noe som er minst like viktig: Image. Imaget har enorm kraft over folks forestillinger, noe som var tydelig i Emmanuel Macrons første presidentperiode.

– Imaget dominerer og påtvinger seg selv, selv når virkeligheten utfordrer de fremsatte påstandene. Vi ser i dag at sport har evnen til å være et politisk innflytelsesmiddel. Med Paris-OL i 2024 demonstrerer Frankrike sin kapasitet til å respektere sine diplomatiske forpliktelser og evnen til å ønske verden velkommen. Ved å vise dette gjennom idrett, bekrefter Frankrike sin status som en global makt som møter de høyeste internasjonale standardene. Selv med risikoen for å feile offentlig, viser det at det fortsatt er nyskapende, attraktivt og relevant på både europeisk og global skala.

– Sportens rolle i dag viser iscenesettelsen av makt og innflytelse, og jeg skiller bevisst disse to. I USA er sportsmakten tydelig etablert. India, på sin side, med en befolkning på 1,3 milliarder, er hovedsakelig kjent for cricket og yoga. Dette illustrerer hvordan makt i dagens verden også handler om å vise seg frem og legitimere seg på en ny måte.

– Når Russland arrangerte mange internasjonale arrangementer fra 2010 til 2020, var det ikke kun på grunn av Vladimir Putins interesse for sport. Det var fordi han forsto den politiske og geopolitiske kraften i det.

– I vår tid, preget av sosiale nettverk og global hyperkobling, er målet å berøre hjerter og sinn. Sport har denne unike egenskapen; den kan røre ved både følelser og tanker. Ingen andre aktivitetsområder har denne evnen, bortsett fra krig, og det er ikke tilfeldig at globale spenninger ofte oppstår og eskalerer gjennom sport.

– Sporten viser og skaper alternative representasjoner. Frankrike, for eksempel, blir spesielt målrettet av land som Russland eller Aserbajdsjan fordi det kan organisere store sportsbegivenheter og påvirke deres utfall. Ved å demonstrere sin kapasitet som en middels stor makt, vil Paris-OL tiltrekke seg desinformasjon og forsøk på innflytelsesoperasjoner.

– Dette er fenomener vi ikke observerte tidligere. USA har lenge forstått sportsgeopolitikk. Over det neste tiåret vil de være vertskap for Fotball-VM, De olympiske leker og sannsynligvis en ny utgave av vinterlekene, samt to rugbyverdensmesterskap, for både kvinner og menn.

Les også: «Kronprinsen av fransk høyre» tar ungdommen med storm

– Hvis man legger til de private profesjonelle ligaene, har man en modell som ikke bare fungerer, men også tjener amerikansk politikk og demonstrerer landets makt. Det er sannsynlig at USA vil være en av de to ledende nasjonene i Paris-OL, muligens til og med den fremste medaljeprodusenten. På denne måten blir sport et klart barometer for makt og de globale maktforholdene, samt de underliggende divisjonene, som for eksempel på fransk nivå.

– I dag, med de olympiske leker arrangert i Paris, virker det som om befolkningen opplever ulemper på grunn av denne hendelsen. Kan vi snakke om en frakopling mellom sport og folket?

– Det er viktig å merke seg at «folket» er et politisk ladet begrep, og Paris-befolkningen representerer ikke nødvendigvis hele Frankrikes befolkning. Hvis vi betrakter situasjonen med et mer akademisk språk, observerer vi faktiske negative eksternaliteter. Disse peker på hvordan de olympiske lekene kan virke forstyrrende for de lokale samfunnene, spesielt for de som er vertskap.

– I løpet av de siste førti årene har det vært vanlig at lokalbefolkningen delvis forlater byen under store internasjonale konkurranser, hovedsakelig for å unngå forstyrrelser. Turister som hadde planlagt å besøke under disse periodene, uteblir ofte på grunn av høye kostnader, mens andre typer turister ankommer. Sportsarrangementer tilbyr ikke bare fordeler; gitt deres omfang har de også kapasitet til å destabilisere vertsteder. Men dette er ikke utelukkende negativt.

– Sportsbegivenheter har også evnen til å forme bilder av steder, noe som kalles «city branding». Dette innebærer å skape lokale merkevarer og representasjoner som varig fester seg i folks bevissthet. Dette representerer en ekte fordel i en tid med sosiale nettverk og global konkurranse.

– Et eksempel er London før 2012. Før lekene hadde byen et bilde av et noe gammeldags England, tungt knyttet til kongefamilien. Men OL gikk over all forventning. Bilder av London i solskinn fjernet bildet av en hovedstad som hang fast i 1980-tallet. Resultatet var at London i løpet av tre år ble verdens mest besøkte by, og overtok tittelen som verdens fremste turisthovedstad fra Paris.

– Et annet eksempel er Russland og verdensmesterskapet i 2018. Mesterskapet ga Putin en mulighet til å fornye representasjonene av Russland og bevege seg bort fra bildene av utrygghet og tomme butikker fra 1990- og 2000-tallet. Verdensmesterskapet gjorde det mulig for Russland å endre sitt image til å fremstå som et trygt land hvor folk smiler og staten er i stand til å organisere et globalt arrangement med høy sikkerhet.

– Eksemplet med Qatar går i samme retning. I 2022 arrangerte det fotball-VM. Tjue år tidligere var Qatar stort sett ukjent, og få hadde en klar forestilling om Doha. Sport gir en unik mulighet til å posisjonere og etablere en tilstedeværelse på verdensscenen. I dag er Doha kjent for alle.

– Når Frankrike arrangerer Paris Games i 2024, er mulighetene klare. Men hadde man spurt franskmennene direkte, ville meningene sannsynligvis vært delt. Mange vil hevde at en slik hendelse er kostbar, og at pengene kunne vært bedre anvendt på andre måter.

– Bak kulissene til lekene ligger en mer kompleks virkelighet. Slike hendelser kan endre forhold og oppfatninger av et territorium. For pariserne kan det medføre ulemper i flere måneder i påvente av en fest de håper blir minneverdig. Samtidig har prosjekter knyttet til Stor-Paris blitt iverksatt, som forlengelsen av linje 14 og utbyggingen av trikkelinjen.

– Likevel er det færre og færre byer som virkelig ønsker å være vertskap for OL, og det er hovedsakelig på grunn av budsjettspørsmål?

– Det var sant i 2017. Det er ikke sant i dag. Sommerlekene er tildelt frem til 2032. IOC har vært dyktig. Det tildelte Paris og Los Angeles etter hverandre og lot byene komme til enighet. Dette sikret to olympiader og raskt etter det posisjonerte Queensland og Australia seg. Dette har modernisert og utviklet tildelingsreglene. Nå går vi inn i en diskusjonsprosess med IOC. Tiden for konkurranser og løfter er over. Vi trenger ikke lenger å lide under det vi kaller «budgivningens forbannelse», det vil si kappløpet hvor man foreslår overdådige prosjekter med kostnadene skåret ned til det minimale.

Les også: Trusselen mot pressefriheten krever drastiske grep i EU

– Denne praksisen eksisterer ikke lenger. I dag går vi inn i forhandlinger. Og for 2036 er det mange kandidater. Det er Indonesia, Sør-Korea, India. Vi aner muligheten for et saudiarabisk bud, sannsynligvis også et qatarsk bud. Vi forestiller oss at det vil være et europeisk bud. Tyskland vil sannsynligvis fortsette å vurdere dette.

– I dag har vi flere søknader for sommerlekene enn for syv år siden da Paris ble valgt til å være vertskap for lekene. Hvorfor? Fordi vi har rasjonalisert prosessen. Selv om lekene i Paris har blitt kritisert kraftig, vil Paris 2024 være den første kandidaturen med et budsjett på under 10 milliarder euro siden 2000. Det er den første kandidaturen hvor det ikke vil være noen budsjettoverstigelser sammenlignet med det som ble fastsatt. Og dette til tross for Covid, doblingen av sikkerhetsbudsjettet og et antall trusler som aldri før er sett ved en olympiade i sportens historie. Likevel er vi så langt under 9 milliarder euro. Og alt som var planlagt i form av bygging, til tross for Covid, har blitt gjennomført. Dette inkluderer forlengelsen av metrolinje 14, forlengelsen av trikken til Porte Dauphine, byggingen av vannsportssenteret, og oppføringen av Adidas Arena. Solideo har holdt budsjettet, noe som er verdt å merke seg. Alt dette mens tidsplanen har blitt holdt. Og det, for en gangs skyld, er virkelig et mesterverk. Likevel er jeg ikke vanligvis så streng med lekene.

– Dette må virkelig tilskrives den franske evnen til å møte utfordringer. Og, med mindre det skjer en katastrofe, kan vi være heldige nok til å arrangere den vakreste festen for lekene, og vi kan være heldige nok til å vise et bilde av Paris som vi aldri har sett før. Sommeren 2024 kan bli husket som tohundreårsjubileet for revolusjonen. Det vil si en galskap som vil forbløffe verden i ti år. Og hvis det går dårlig, vil disse lekene bli husket for alle de gale grunnene.

– Men vi må også anerkjenne en ting, hvis Paris 2024 er i stand til å holde løftet sitt, må man forestille seg «wow»-effekten det vil utløse. Utløseren vil være åpningsseremonien og uken som leder opp til den. Det er viktig at det ikke skjer noen ulykker, selv om den nåværende ustabile situasjonen allerede tilfører ekstra utfordringer.

– Det kan derfor være interne aktører, enten det er ekstremistpartier eller til slutt visse NGOer, som vil bruke lekene for å bli hørt. Det er også frykten for terrorisme eller politiske trusler med en reell risiko for potensielle konflikter, spesielt sosiale.

– Paris 2024 representerer summen av alle frykter. Likevel, som ordtaket går, er det verste aldri en garanti. Derfor må vi beholde håpet, troende på at det umulige ikke er fransk. Og som vanlig, det er nettopp når situasjonen virker mest håpløs, at hanen finner en måte å gjøre seg hørt på.

Dette intervjuet ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk. 

Det rustne og det gylne Frankrike: Valg-geopolitikk i Frankrike

Revue Conflits
Revue Conflitshttps://www.revueconflits.com/
Grunnlagt i 2014, har Conflits blitt det ledende fransktalende geopolitiske tidsskriftet som samler forfattere fra skolen for realisme og pragmatisk geopolitikk.

Les mer

Siste nytt