22. juni, 2024

– Vi må se på folkeopinionen som en partner til makten

Share

Meningsmålinger er allestedsnærværende i valgkamper og er gjenstand for mange fantasier og misforståelser. Manipulering av meninger, ødeleggelse av politikk, uunnværlig verktøy, mange kritiserer dem samtidig som de bruker dem.

Frédéric Micheau, nestleder for OpinionWay og underviser ved det franske universitetet Sciences Po, er spesialist på opinionsundersøkelser. Han er forfatter av flere bøker, inkludert «Den elektorale profetien» (2018), «Hyllest til folkeopinionen» (2022) og «Den demokratiske avgrunnen: Lederne og meningen som nylig kom ut», som nettopp har blitt utgitt.

Frédéric Micheau har blitt intervjuet av Guy-Alexandre Le Roux i Revue Conflits.

– Hva er forskjellen mellom en «meningsmåling» og en «opinionsundersøkelse»?

– Opinionsundersøkelser er mye bredere enn meningsmålinger, som er en underkategori av dem. Innenfor opinionsundersøkelser skilles det mellom kvantitative studier som tar sikte på å beskrive virkeligheten ved hjelp av representative prøver, og kvalitative studier som søker å forstå hvordan representasjoner av virkeligheten artikuleres med hverandre.

– Det finnes underkategorier innen hver av disse store metodologiene. De kvantitative studiene inkluderer meningsmålinger og valgintensjoner, konsultasjoner (som den store nasjonale debatten), studier av valgpotensial, prognoser og ønsker om seier, popularitetsvurderinger, osv. Og i de kvalitative studiene utgjør individuelle intervjuer og gruppediskusjoner (fokusgrupper) de to store metodene. Det finnes dermed et stort utvalg av verktøy tilgjengelig for de som ønsker å utforske folkeopinionen.

– Er hver metode tilpasset en spesifikk problemstilling?

– Absolutt. Avhengig av oppdragsgiverens behov blir den ene eller den andre metodologien avvendt. Vi kombinerer også metodologiene. For eksempel kan vi gjennomføre en utforskende kvalitativ studie, hvis funn blir validert av en kvantitativ studie.

– Hvordan har opinionsundersøkelsene blitt etablert i det politiske universet?

– Folkeopinionen er et relativt nytt begrep siden det dukket opp på 1700-tallet. Den franske revolusjonen markerer et vendepunkt som gjør herskerne bevisste på at folkeopinionen er en kraft som kan fjerne dem fra makten. Derfor må de søke støtte. Begrepet øker i styrke gjennom hele 1800-tallet. Oppfinnelsen av meningsmålinger på 1930-tallet i USA utgjør et reelt gjennombrudd ved å gi politikerne et effektivt verktøy for å måle folkeopinionen.

– Var oppfinneren av denne metoden, George Gallup, drevet av rent vitenskapelige hensikter, eller hadde han også politiske motiver?

– Begge deler. George Gallup var først og fremst en akademiker, professor i journalistikk ved Drake, Northwestern University og Columbia. Han arbeidet med å forstå mediene og mediekonsumatferd. Hans forskning ledet ham til å etablere en metode for objektiv kjennskap til offentlig mening, basert på representativt prøveuttak. Det er grunnsteinen for moderne meningsmålinger.

Les også: Geopolitisk polarisering i Balkan avslørt i ny meningsmåling

– Utover intellektuell kjennskap til folkeopinionen, så George Gallup også sin oppfinnelse innenfor et demokratisk rammeverk. Han mente at meningsmålingene ville muliggjøre en klarere og raskere forståelse av folkeopinionen, og at politiske ledere, nøyaktig informert om folkeopinionens forventninger, ville være bedre rustet til å styre ved å utvikle og implementere offentlig politikk som samsvarer med befolkningens ønsker. Meningsmålinger ble designet fra begynnelsen av som en faktor for å smidiggjøre kommunikasjonen mellom folket og politikerne, altså som et verktøy for å optimalisere demokratiet.

– Når dukket meningsmålingene opp i Frankrike?

– Allerede på 1930-tallet reiser franskmenn til USA, observerer hva George Gallup gjør, og forsøker å importere hans metode til Frankrike. Jean Stœtzel oppretter dermed det franske instituttet for offentlig mening (IFOP) i desember 1938. Grunnleggeren av Publicis, Marcel Bleustein-Blanchet, søker også å utvikle meningsmålinger i Frankrike. Men vi må vente til Den fjerde republikken og særlig Den femte republikken for å se meningsmålinger etablere seg i praksis i den politiske verden.

– Den første som benyttet seg av dette var Pierre Mendès-France, på råd fra sin venn Marcel Bleustein-Blanchet. General de Gaulle er også veldig oppmerksom på folkeopinionen. Han tyr ikke til institutter, for han har sin egen statlige opinionsundersøkelsetjeneste knyttet til innenriksdepartementet. Den virkelige endringen skjedde med Valéry Giscard d’Estaing, den første presidenten som opprettet en stilling som meningsrådgiver i organisasjonskartet til Elyséepalasset (det franske presidentpalasset). Han etablerte også regjeringens informasjonstjeneste midt på 1970-tallet for å håndtere regjeringsordre.

– Over årene – har opinionsundersøkelsene således blitt et uunngåelig verktøy både for utøvelsen og for erobringen av makt. Noen, som valgintensjoner, er sterkt mediatisert. Men de publiserte meningsmålingene representerer bare en liten del av opinionsundersøkelsene som er gjennomført for politiske aktører, ved makten og i opposisjonen, på nasjonalt og lokalt nivå. Politikere bestiller ikke mange av disse studiene, som er fritt tilgjengelige i mediene. Derimot benytter de seg mye av kvalitative studier, fordi disse gir innhold med høy strategisk verdi for å lede både regjeringshandlinger og valgkampanjer.

– Et mer praktisk spørsmål, hva er prisen på en meningsmåling?

– Det avhenger av studiene og metodologiene. For det mest kjente produktet, spørreundersøkelsen av et nasjonalt representativt utvalg på 1000 personer, er kostnaden 1000 euro ekskl. moms per spørsmål. Innføringsprisen er ekstremt lav, noe som gjør denne typen verktøy populær.

Les også: «Anti-hvite følelser» i sentrum av Trumps valgkampstrategi

– Og fra et praktisk synspunkt, hvordan vet instituttene om folk, deres valgstatus, personlige status, etc.?

– Vi stiller dem spørsmålet, og anerkjenner deres rett til å ikke svare oss. Hver opinionsundersøkelse er basert på frivillighet. Enhver person kan nekte å delta, helt eller delvis: Det er en fritt samtykket forespørsel, ikke et avhør.

– Et spørsmål direkte relatert til boken din, er meningsmålingene virkelig pålitelige? Det er en reell mistillit til tallene. «Politikere tror bare på dem etter å ha forfalsket dem,» for å parafrasere Churchill…

– Meningsmålingene er ikke ufeilbarlige og kan ikke være det. Begrepet «feilmargin» minner om at de av natur bare er en omtrentlig gjengivelse av virkeligheten.

– Når vi tenker på påliteligheten til meningsmålinger, tenker vi først og fremst på valgintensjonsstudier og deres spektakulære feilberegninger: Seieren til Donald Trump i 2016 eller da Jean-Marie Le Pen nådde andre runde av det franske presidentvalget den 21. april 2002. Utover disse høylytte fiaskoene har akademikere analysert en enorm mengde valgintensjonsstudier gjennomført i løpet av flere tiår, i alle typer valg og i alle land. Deres konklusjoner indikerer tydelig at nøyaktigheten øker og at de siste valgprognosene fra meningsmålingene er ganske nær virkeligheten til stemmeurnene. Noen ganger oppstår det spektakulære feil og diskrediterer hele produksjonen. Men virkeligheten er mer nyansert.

– Jeg legger til at meningsmålinger er et instrument. Og verdien av et instrument er bare så god som bruken av det. Måten meningsmålingene er integrert i en beslutningsprosess, hvordan de tolkes, hvordan de nærer en strategisk refleksjon, …: Alt dette avhenger bare av oppdragsgiverne. I denne forbindelsen er eksemplet med oppløsningen av den franske nasjonalforsamlingen i 1997 opplysende. Flere meningsmålingsinstitutter hadde advart president Chirac: Franskmennene ville ikke forstå en eventuell oppløsning og kunne straffe en slik risikabel beslutning i stemmeurnene. Jacques Chirac foretrakk å overse disse advarslene. (red.anm. hans politiske parti mistet majoriteten, noe som illustrerer risikoen ved en slik beslutning.) 

Og så, i en opinionsundersøkelse, er det råmaterialet. Du forklarer nettopp i boken din at meningen verken er ustadig, inkoherent, eller inkompetent.

– Ja, absolutt. Folkeopinionen har siden dens fremkomst vært utsatt for en rekke fordommer som har som mål å nedvurdere den, og fremmer ideen om at en ekte statsmann må forakte den.

Les også: Islamsk teologi mot islamistisk ekstremisme 🔒

– Disse kritikkene utfolder seg alle innenfor det jeg kaller «folkeopinionens nedvurderende trekant», som først og fremst anser den for å være inkonstant, ustabil og utsatt for brå vendinger. Men, myten om en uberegnelig folkeopinion har ikke noe grunnlag. Som ethvert sosialt legeme, utvikler den seg, men utviklingen går ganske sakte og samsvarer enten med den naturlige demografiske utviklingen, generasjonsfornyelsen, eller med markante hendelser som fremkaller en generell endring i sinn (kriser, kriger, etc.).

– Inkoherent?

– Dette er den andre kritikkaksen: Folkeopinionen anses for å være irrasjonell, strengt underlagt primitive impulser og ute av stand til å formulere en strukturert tankegang. Likevel, når vi ser nærmere på de ulike posisjonene, observerer vi at folkeopinionen følger en logikk som er helt forståelig.

Inkompetent?

– Dette er det siste argumentet for å diskvalifisere den. Folkeopinionen vil bare være i stand til å gi amatørmessige vurderinger, og er derfor uten noen verdi. Det er interessant å merke seg at denne tesen følger nøyaktig i samme spor som kritikken mot allmenn stemmerett. Borgernes meninger, uavhengig av hver enkelts ekspertisenivå, er data som absolutt må tas i betraktning i et demokrati.

Du forklarer at politikere har vanskeligheter med å innrømme bruken av meningsmålinger, selv om de alle benytter seg av dem. Hvorfor er det slik?

– Av flere grunner. For det første er det en risiko for image ved å erkjenne bruken av meningsmålinger. Dette kan bekrefte at de ikke kjenner borgerne, at de er frakoblet deres daglige virkelighet. Dette kan også gi inntrykk av at politikere ikke har noen strategi, ikke noe program. Til slutt frykter de at man mistenker dem for å bruke meningsmålingene på en demagogisk måte. Mens praksisen med meningsmålinger er svært reell, er den derfor vanskelig å innrømme. Ville det ikke være på tide å sette ordene i samsvar med handlingene?

I dag har en meningsmåling verdien av en direkte avstemning. Ettersom bruken av folkeavstemninger er oppgitt, ønsker man å erstatte dem med meningsmålinger. På den ene siden har vi ‘lovlig demokrati’ og på den andre ‘vilt demokrati’. Har våre demokratier gitt meningsmålingene for stor betydning?»

– Jeg tror ikke det. Men du reiser et grunnleggende problem: Hvordan få det representative demokratiet, det eneste lovlige, og folkeopinionsdemokratiet, som uttrykkes gjennom mediene og meningsmålingene, som er fullt legitime, til å sameksistere? Eller med andre ord, hvordan holde demokratiet i live utenfor valgene, spesielt når bruken av folkeavstemningen blir forsømt? En manglende evne til å etablere en funksjonell kobling mellom disse to formene for demokrati, som har samlevd uhensiktsmessig i rundt førti år, står sentralt i dagens politiske utfordringer. Rollen til folkeopinionen i demokratiets struktur har ennå ikke blitt klart definert og godtatt av alle aktører i det politiske landskapet.

– Et siste spørsmål, veldig enkelt. Hvordan styre godt med meningsmålinger?

– Først vil jeg si at det er nødvendig å multiplisere kildene. Man bør ikke stole på bare én studie eller ett institutt. Deretter må man lese studiene som er i trend. Til slutt må man ta hensyn til studienes tekniske begrensninger og ikke forvente av dem det de ikke kan si. Det er ikke et magisk verktøy.

– Generelt sett, måten politikere representerer folkeopinionen på, må også endres. For meg er dette kjernen i emnet. Oppfatningene er fortsatt preget av fordommer som får politikeren til å mistro den, ignorere den, ønske å manipulere den, og ikke vurdere den rasjonelt som en partner i makten. Politikere søker å styre for folkeopinionen, noen ganger mot folkeopinionen, men sjelden med folkeopinionen. Det er beklagelig siden folkeopinionen kan være en mektig alliert.

– Jeg argumenterer for en voksen erkjennelse av folkeopinionen og gjenoppbyggingen av en ekte, respektfull og autentisk utveksling med den. Det er den eneste veien ut av den døve dialogen som har etablert seg og som får folkeopinionen til å føle seg misforstått, eller til og med forlatt av de politiske lederne. Den demokratiske avgrunnen som har åpnet seg mellom politikerne og folkeopinionen, utgjør en svært farlig situasjon, som det er avgjørende å komme seg ut av raskt.

Dette intervjuet ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.

«Hysteriokratiets» fremvekst

Revue Conflits
Revue Conflitshttps://www.revueconflits.com/
Grunnlagt i 2014, har Conflits blitt det ledende fransktalende geopolitiske tidsskriftet som samler forfattere fra skolen for realisme og pragmatisk geopolitikk.

Les mer

Siste nytt