George Renner, Arktis og geopolitikk i luftmaktens tidsalder 🔒

I en tid hvor den geostrategiske betydningen av Arktis stadig oftere dukker opp nyhetsoverskriftene, er den geopolitiske skolen til George Thomas Renner, som vektlegger betydningen av luftmaktens fremvekst i global geopolitikk, kanskje mer relevant enn noen sinne. 

Dette sjette del av Geopolitikas artikkelserie om verdenshistoriens fremste geopolitiske tenkere. For en oversikt over de tidligere artiklene, se her.

George Thomas Renner (1900–1955) var en av de få amerikanske geografene som åpenlyst dedikerte seg til studien av geopolitikk i 1940-årene. Under annen verdenskrig, og ble han grepet – i likhet med mange av sine samtidige – av den voksende betydningen av luftvåpenet. Han introduserte da en ny type geopolitikk som skulle gå lenger enn det tradisjonelle samspillet mellom jord og hav, og i stedet ta inn et tredje element som han mente var i ferd med å bli dominerende: Luften.

Renner kom fra Winfield (Kansas) og tok høyere utdanning ved Columbia University i New York, der han i 1927 forsvarte en avhandling i «sosial geografi» om «primitiv religion i tropiske skoger». Deretter underviste han i geografi ved samme universitet i seks år, før han fra 1934 til 1943 var konsulent i National Resources Planning Board (NRPB), opprettet som en del av New Deal.

Etterpå vendte han tilbake til akademia, fremdeles ved Columbia, hvor han ble værende til sin brå død i 1955. Han spesialiserte seg først i økonomisk geografi og han var den første i USA som tok i bruk ordet «geoøkonomi», men vendte seg, i likhet med mange andre amerikanske geografer, mot politisk geografi under annen verdenskrig. Da oppdaget han arbeidet til den tyske geopolitiske skolen, som inspirerte ham til å lage sin egen fortolkning av de internasjonale maktforholdene.

Amerikaniseringen av geopolitikken

Selv om det er Nicholas Spykman som tradisjonelt har blitt tillagt denne rollen, var det egentlig George Renner som brakte geopolitikken inn i USA. Gjennom en oppsiktsvekkende artikkel publisert 6. juni 1942 i magasinet Collier’s ble han kjent både for allmennheten og for sine geografkolleger. Artikkelen var titulert «Maps for a new world» («Kart for en ny verden»), hvor Renner tok utgangspunkt i at de allierte lå godt an til å vinne krigen, men at de bare ville kunne vinne freden om de foretok en streng nyopptegning av Europas grenser – noe han mente var eneste vei til å få varig fred på det gamle kontinentet.

For å få til dette, måtte de politiske lederne i de kommende fredsforhandlingene anvende den «nye vitenskapen politisk geografi». Denne nye vitenskapen, som altså skulle brukes i Europa etter krigen for å sikre en permanent fred, var geopolitikken. Selv om Renner understreket at den tyskfødte disiplinen hadde ført til «moralsk dårlige» utfall, kunne man ikke nekte for at den «ga strategisk mening».

Dermed var konklusjonen at også amerikanske geografer måtte ta i bruk sin kunnskap til en politikk som både var strategisk effektiv og moralsk forsvarlig: «Hvis en tysk geopolitiker kan tegne et kart for et Europa underlagt aksemaktene, kan også vi sette våre geografer i arbeid med å tegne et nytt verdenskart, utformet etter demokratiske prinsipper.»

Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒

Mackinders geopolitiske visjon: Eurasia som verdens maktsentrum 🔒