Perverse insentiver kan føre Trump til å velge full krig mot Iran i tiden etter mellomvalget – på tross av de potensielt apokalyptiske geopolitiske konsekvensene et slikt valg vil medføre.
Kortversjonen
- USA og Israel forbereder en omfattende bombekampanje mot Irans energiinfrastruktur og atomanlegg etter mellomvalget.
- Iran truer med å gjengjelde angrep ved å ødelegge oljeinfrastruktur i gulfstatene, noe som kan utløse en global økonomisk krise.
- USAs militære dominans i Persiabukta smuldrer opp, og Kina kan sikre seg større kontroll over regionens oljereserver.
- En global energikrise kan ramme Kinas industri hardere enn USAs, noe som gir Washington strategiske insentiver i stormaktsrivaliseringen.
- Trump kan fristes til å eskalere konflikten internasjonalt for å avlede oppmerksomhet og skaffe seg ekstraordinære fullmakter på hjemmebane.
Idet mellomvalget i USA ligger rett rundt hjørnet, sitter USAs president Donald Trump fortsatt fast i hengemyren han selv har viklet seg inn i i Persiabukta, uten noen klar vei til seier i sikte. Iran har vist seg å være en formidabel motstander: Landet har kunnet absorbere enorme materielle ødeleggelser og tap av en rekke sentrale lederskikkelser uten at statsapparatet har kollapset. Et sammenbrudd for Den islamske republikken synes fortsatt fjernt.
Det hvite hus har likevel ikke lagt skjul på at Iran skal bombes på nytt etter mellomvalget for å kue iranerne til å kapitulere overfor USAs krav. Axios melder at USA og Israel nå forbereder en massiv bombekampanje som kan vare i opptil sju dager, rettet mot Irans «lederskap, atomanlegg, energiressurser og infrastruktur». Washington har også gitt beskjed til araberstatene i Persiabukta om å forvente «en kort og intens kampanje».
«Axios melder at USA og Israel nå forbereder en massiv bombekampanje som kan vare i opptil sju dager, rettet mot Irans «lederskap, atomanlegg, energiressurser og infrastruktur».»
Den militære oppbyggingen i Midtøsten har allerede begynt, og amerikanerne er i prinsippet klare til å slå til når som helst. Men den militære situasjonen på bakken har ikke forandret seg siden sist. Irans viktigste militære ressurser og mest strategiske kapasiteter forblir godt forskanset dypt inne i landets mange høye og mektige fjell og utenfor rekkevidden til det mektige amerikanske militæret.
Ettersom så å si alle tilgjengelige mål av militær betydning allerede har blitt bombet og ødelagt i tidligere faser av krigen, gjenstår i prinsippet bare sivil- og energiinfrastruktur som mulige mål – med potensielt katastrofale konsekvenser. Den islamske republikken har helt siden krigens begynnelse vært klinkende klar på hva den vil gjøre i et slikt tilfelle: Iran vil ikke holde igjen, men svare med samme mynt. Mer konkret truer mullaregimet med å angripe og ødelegge sivil- og energiinfrastruktur i de oljerike arabiske gulfstatene, som Teheran betrakter som USAs lakeier og stedfortredere i regionen.
Les også: Iran-krigen: ingen vei tilbake til status quo for gulfstatene
Gitt hvor essensielle de fossile energiforekomstene i Persiabukta er for verdensøkonomien, vil slike ødeleggelser med overveldende sannsynlighet føre til en global økonomisk krise uten sidestykke i moderne historie. Med den forrige depresjonen på 30-tallet som pekepinn, vil verden da stå overfor vedvarende global geopolitisk ustabilitet i en lang periode. Konsekvensene kan bli katastrofale – inkludert statskollapser, verdensomspennende kriger og det som verre er.
Fra Trumps og USAs perspektiv er dette likevel kanskje ikke det verste som kan skje. To perverse insentiver trekker nemlig Trump i retning av dette potensielt skjebnesvangre utfallet: Det ene er geostrategisk og knyttet til realpolitikk og stormaktskonkurranse; det andre innenrikspolitisk og knyttet til mellomvalget og Trumps egen politiske fremtid og frihet.
Insentivene er på plass, men vil Trump ta steget helt ut og potensielt føre verden inn i en ny mørketid?
Gårsdagens regime i Persiabukta
USA har historisk sett høstet enorme gevinster fra oljen som eksporteres gjennom Hormuzstredet. Ikke bare har amerikanske oljeselskaper lenge vært tungt involvert i hele verdikjeden for utvinning av olje- og gassforekomster i Persiabukta, men langt viktigere er USAs status som regionens fremste beskytter, som har bidratt til å befeste landets globale makt.
Som en de facto avgift for de facto amerikanske sikkerhetsgarantier har USAs arabiske de facto protektoratstater i Persiagulfen gjennom flere tiår resirkulert betydelige deler av inntektene fra sine astronomiske olje- og gassoverskudd inn i det amerikanske finanssystemet. Dette har gitt USA en enorm geoøkonomisk fordel vis-à-vis alle sine geopolitiske rivaler helt siden slutten av Bretton Woods systemet på begynnelsen av 70-tallet.
Les også: Mekka, vuggen for en ny strategisk sunniallianse
Også kjent som «petrodollarsirkulering» har denne ordningen vært en viktig bidragsyter for at USA har kunnet føre enorme statsunderskudd og bidratt til at landet har kunnet leve over evne over tid. Den har bidratt til å holde rentenivået på amerikanske statsobligasjoner kunstig lavt, samtidig som den har styrket dollarens stilling som verdens dominerende reservevaluta.
Nye realiteter
Den israelsk-amerikanske angrepskrigen mot Iran har avslørt for omverdenen at USAs militære posisjon vis-à-vis Iran i Persiabukta var betraktelig svakere enn først antatt. Med en militær styrke som har vist bemerkelsesverdig motstandskraft, understøttet av landets fordelaktige geografi, har Iran fremstått som Persiabuktas mektigste regionale militæraktør.
«Den israelsk-amerikanske angrepskrigen mot Iran har avslørt for omverdenen at USAs militære posisjon vis-à-vis Iran i Persiabukta var betraktelig svakere enn først antatt.»
Krigen har særlig blottlagt USAs begrensede evne til å effektivt beskytte de arabiske gulfstatene mot iranske missil- og droneangrep. Dermed er også selve grunnlaget for den geopolitiske og geoøkonomiske ordenen som lenge har rådet i Persiabukta, kommet under press. Nå som den regionale amerikanske militærdominansen – selve kittet som har holdt petrodollarsystemet sammen – er i ferd med å smuldre opp, står også det økonomisk-sikkerhetspolitiske hestehandelsregimet i fare for å bli en saga blott.
Iran vil ikke lenger tolerere en permanent amerikansk militær tilstedeværelse i Persiabukta, og det virker ikke å være noen vei tilbake til status quo ante. Så med mindre et aldri så lite mirakel – militært eller annet – finner sted, har USA sannsynligvis tapt sitt militære fotfeste i Persiabukta for godt, med potensielt epokedefinerende geopolitiske og geoøkonomiske konsekvenser – ikke bare for USA, men også for resten av hele verden.
Uten hard makt til å understøtte diplomati og økonomisk samarbeid vil til syvende og sist også fundamentet for myk makt begynne å smuldre opp. USAs diplomatiske, økonomiske og militære hegemoni i Persiabukta står dermed i fare for å gå tapt, mens fremveksten av Iran som regionens hegemon – med stadig større kontroll over regionens oljestrømmer – fremstår som stadig vanskeligere å stanse.
Les også: Geografi slo militærmakt: slik gikk Iran seirende ut av krigen
Med en nyvunnen geopolitisk selvsikkerhet og stor tørst etter makt har Teheran alle insentiver og sannsynligvis kapasiteten til å fremtvinge en total omveltning av dagens geopolitiske og -økonomiske regime i Persiabukta. Iran vil derfor gjøre alt i sin makt for å forhindre at USA reetablerer seg i regionen for å høste fruktene av den nye geopolitisk status quo som har oppstått. Den islamske republikken vil kreve sin del av regionens ufattelige rikdom og mullaregimet har ingen grunn til å være beskjedent – heller motsatt.
Irans nære støttespiller, Kina, kan også bli en av de store vinnerne av en slik ny regional orden. Mer av oljen fra Persiabukta kan finne veien til Kina på gunstigere betingelser enn tidligere og betalingene vil i større grad foretas i yuan, noe som i så fall vil styrke Beijings geoøkonomiske stilling på bekostning av Washingtons.
Geostrategisk kalkyle
Et slikt scenario vil innebære en geopolitisk dobbeltsmell for USA. Ikke bare vil landet miste fordelene som det har høstet fra petrodollarsystemet, men Kina vil samtidig kunne sikre seg en større andel av regionens olje- og gasseksport på gunstigere vilkår, samt styrke yuanens internasjonale stilling.
Gitt hvor eksistensiell og nullsumsorientert stormaktsduellen mellom USA og Kina har blitt i KI-alderen – med kontroll over menneskehetens fremtid som innsatsfaktor – vil dette være det verst tenkelige geopolitiske utfallet sett med amerikanske øyne. Det burde derfor unngås – nærmest koste hva det koste vil.
Fra et amerikansk perspektiv kan det derfor gi strategisk mening å iverksette angrep mot Irans kritiske infrastruktur, vel vitende om at iranske gjengjeldelsesangrep vil legge Persiabuktas livsviktige energiinfrastruktur i grus, fremfor å la USAs fremste geopolitiske rivaler få kontroll over regionens betydelige energirikdommer.
Les også: Sjøminer – Irans usynlige våpen i Hormuzstredet
I en slik nådeløs geostrategisk kalkyle kan selv en global økonomisk depresjon og langvarig geopolitisk ustabilitet fremstå som en pris verdt å betale. USA står nemlig betraktelig sterkere enn Kina i et slikt nytt globalt økonomisk regime hvor all oljeproduksjon i Persiabukta skulle falle bort.
«I en slik nådeløs geostrategisk kalkyle kan selv en global økonomisk depresjon og langvarig geopolitisk ustabilitet fremstå som en pris verdt å betale.»
For det første har USA en langt sterkere posisjon i det gjenværende globale oljemarkedet, med betydelig større egenproduksjon og langt mindre importavhengighet enn Kina. Ikke bare er USA en nettoeksportør av petroleumsprodukter, men forskjellen blir enda mer markant når de betydelige hydrokarbonene som USA nå kontrollerer i Venezuela, inkluderes.
For det andre er USA langt mindre avhengig av internasjonal handel – særlig eksport – enn Kina. Det er derfor grunn til å anta at amerikanerne vil komme betraktelig bedre ut enn kineserne i en verden der etterspørselen etter industrivarer stuper som følge av at oljen fra Persiabukta ikke lenger når verdensmarkedene. Kinas mektige industribase og eksportmaskin risikerer dermed å bli kraftig vingeklippet, både som følge av sviktende internasjonal etterspørsel og en alvorlig energikrise.
Selv om USAs økonomi vil bli hardt rammet dersom oljen fra Persiabukta forsvinner fra verdens energimarkeder, kan dette likevel fremstå som en pris verdt å betale. Et slikt bortfall kan utløse en global finanskrise verden aldri har sett maken til, etterfulgt av en dyp økonomisk depresjon.
Selv USAs og dollarens dominerende stilling i det globale finanssystemet vil kunne bli alvorlig truet. Likevel kan alternativet, sett fra Washingtons perspektiv, fremstå som enda verre: At den kinesisk-iranske aksen sikrer seg større kontroll over Persiabuktas oljeforekomster på bekostning av USA.
Gitt hvor viktig olje og gass er som innsatsfaktorer i alle moderne økonomier, og hvor intens den økonomiske kampen mellom Beijing og Washington har blitt, kan derfor en global depresjon være verdt prisen for å hindre et slikt katastrofalt utfall sett med amerikanske øyne – på tross av skaden og elendigheten det vil påføre resten av verden.
Les også: Sikter Iran på storeslem?
Personlig gevinst
Nå som republikanerne sannsynligvis går på et sviende nederlag i mellomvalget senere i kveld, finnes det også en potensiell personlig gevinst for Trump ved et slikt handlingsforløp. Gitt de enorme negative konsekvensene en slik handling vil ha for verdensøkonomien, vil den åpne en Pandoras eske med tanke på geopolitisk ustabilitet verden rundt, USA inkludert.
En slik situasjon kan potensielt gi Trump en åpning for å redde sitt eget skinn fra mulige strafferettslige etterforskninger knyttet til hans presidentskap. Gitt den tilsynelatende åpenlyse korrupsjonen, markedsmanipuleringen, innsidehandelen, kryptosvindelen og andre tvilsomme forhold Trump 2.0-administrasjonen muligens har stått bak, vil en demokratstyrt kongress garantert iverksette flere etterforskninger mot presidenten og hans nærmeste støttespillere.
I ytterste konsekvens kan USAs 45. og 47. president bli stilt for riksrett og bli dømt, men Trump har en mulig joker å spille for å hindre et slikt utfall. Økonomiske sjokk kan drive amerikanerne ut i gatene, protester kan utvikle seg til sammenstøt, som igjen kan brukes som påskudd for militær maktbruk på hjemmebane.
I en slik ustabil og uoversiktlig innenrikspolitisk situasjon, forsterket av den dype politiske polariseringen i USA, kan Trump forsøke å erklære unntakstilstand og sette grunnlovens begrensninger til side med henvisning til de enorme økonomiske belastningene og den påfølgende sosiale uroen.
I tiden mellom mellomvalget og innsettelsen av den nye Kongressen 3. januar kan en internasjonal geopolitisk krise derfor brukes som begrunnelse for å tilegne seg ekstraordinære fullmakter og et forsøk på å hindre at nyvalgte demokrater tiltrer i Kongressen på nyåret.
Logikken er pervers: Jo større Trumps politiske tap blir hjemme, desto sterkere kan fristelsen bli til å trappe opp krigen ute for å redde sitt eget skinn.
