Et dyptgripende skifte ryster den verdensordenen som ble etablert etter andre verdenskrig.
Det som først var en økonomisk idé lansert av Goldman Sachs, har utviklet seg til å bli en mektig geopolitisk blokk. Opprinnelig bestående av Brasil, Russland, India, Kina og senere Sør-Afrika, har gruppen tatt opp nye medlemmer: Saudi-Arabia, Egypt, De forente arabiske emirater, Etiopia, Indonesia og Iran. Den fungerer i dag som et forum for politisk og diplomatisk koordinering for landene i det globale Sør og arbeider innenfor ulike områder.
Til sammen representerer disse elleve nasjonene om lag 45 % av verdens befolkning, 35 % av globalt BNP og 30 % av verdens oljeproduksjon. I tillegg er Kina og India – grunnleggerland – store sentre for global industri- og tjenesteproduksjon. Utvidelsen fra fem til elleve medlemmer uttrykker en økende misnøye i det globale Sør med vestligdominerte institusjoner. I en tid preget av krigen i Ukraina og Israel-Gaza-konflikten fremstår BRICS som et felles forsøk på å redusere avhengigheten av Vesten. Men et avgjørende spørsmål gjenstår: Kan denne heterogene gruppen virkelig utfordre vestlig dominans, eller vil interne uenigheter og vestlige mottiltak bremse veksten?
Mot en multipolar verden
BRICS har gått ut over rollen som investeringskonsept og fremstår nå som en aktør som forsvarer en multipolar verdensorden. Gruppens strategiske pilarer – energiressurser, handelsnettverk, teknologi – konkurrerer i økende grad med vestlig innflytelse. Flere medlemmer undersøker veier til «av-dollarisering» for å begrense avhengigheten av dollaren i handel og reserver. India har imidlertid erklært at landet ikke vil støtte tiltak som svekker den amerikanske dollaren, noe som avdekker interne skiller.
Les også: Den nye geopolitikken for globale handelsforbindelser 🔒
Til tross for dette fremstår BRICS’ Nye utviklingsbank (NDB) som et alternativ til vestlige finansinstitusjoner ved å tilby lån med færre betingelser enn Verdensbanken eller IMF. Diskusjonene om å skape en felles valuta eller å handle mer i lokale valutaer er en ytterligere utfordring mot dollarens suverenitet. Disse initiativene viser et felles mål om større økonomisk autonomi, men også uenighet om tempoet og strengheten i prosessen.
Økende innflytelse, interne motsetninger
Den utvidede gruppen besitter betydelige oljereserver og store landbruks- og industrikapasiteter. Disse styrkene øker dens globale tyngde, men regionale spenninger synliggjør bruddlinjer. Den langvarige tvisten mellom Egypt og Etiopia om Nilen er ett eksempel. Tross nylige diplomatiske anstrengelser er også grensespenningen mellom India og Kina fortsatt skarp; de to landene har vendt tilbake til situasjonen før 2020 uten en klar løsning.
Disse bilaterale konfliktene illustrerer kompleksiteten i BRICS’ interne forhold, noe som kan hemme felles politikk. Samtidig skaper Russlands økende isolasjon, forsterket av krigen i Ukraina, et paradoks i gruppen. Mens Moskva forsøker å bruke BRICS til å omgå vestlige sanksjoner, opprettholder andre medlemmer som India og Brasil tette økonomiske bånd til Vesten. Denne balansegangen viser at BRICS har tilstrekkelig tyngde til å påvirke globale normer, men kanskje ikke det nødvendige samholdet til å måle seg med strukturerte enheter som EU.
Motoffensiv eller samarbeid? Vesten tilpasser seg
USA og allierte har iverksatt tiltak for å begrense BRICS’ framvekst. Nylig truet Donald Trump med å innføre tollsatser på 100 % mot BRICS-land dersom de forsøker å etablere eller støtte en alternativ valuta til dollaren. Han krevde et tydelig løfte fra disse landene om å avstå fra et slikt initiativ, ellers ville de møte harde økonomiske sanksjoner. En slik strategi kan forsterke global polarisering. Spørsmålet er om USA kan bevare sin økonomiske dominans gjennom slike aggressive taktikker, eller om de vil fremskynde overgangen til en multipolar orden.
Les også: BRICS utvider sin innflytelse og tiltrekningskraft
EU reviderer på sin side sin strategi for å styrke relasjonene med Det globale sør og tar hensyn til BRICS’ voksende økonomiske tyngde. Prosessen er imidlertid full av utfordringer. Uenighet om internasjonale konflikter – krigen i Ukraina, forholdet til Kina – avdekker ulike sikkerhetsperspektiver mellom EU og BRICS. Enkelte utviklingsland oppfatter også Europas norm- og verdibaserte tilnærming som paternalistisk og etterlyser en mer respektfull og rettferdig dialog. EU satser nå på en bilateral tilnærming til hvert enkelt BRICS-land.
Vestlig hegemoni vs. BRICS-ambisjoner: mellom samhold og strategi
BRICS bygger parallelle systemer – banker, betalingsnettverk – som skal konkurrere med vestligdominerte finansstrukturer. Men den utvidede gruppen står overfor dype uenigheter: Indias motvilje mot å svekke dollaren, sanksjonene mot Iran … Disse forholdene viser at BRICS både har ressurser og vilje til å utfordre dagens verdensorden. Deres virkelige utfordring er å klare å tale med én stemme.
Vesten vil på sin side bruke dollarens styrke til å splitte gruppen før den blir en samstemt trussel.
Til syvende og sist melder det seg et hovedspørsmål: Hvis BRICS fortsetter å ekspandere, men strever med å bevare sin enhet, vil de klare å påtvinge verden en alternativ orden, eller vil de bare forsterke den fragmenteringen de nettopp ønsker å overvinne?
