Den sørlige delen av Antarktis byr pü store utfordringer for Chile og Argentina. Gruvedrift, turisme, skipsfart, men ogsü konkurranse fra andre stormakter, preger dette omrüdet som er gjenstand for betydelig geopolitisk rivalisering.
Kortversjonen
- Antarktis, alt land sør for 60. breddegrad, dekker om lag 14 millioner km² og inneholder rundt 70 % av verdens ferskvannsreserver.
- Chile hevder ved dekret 1747 fra 1940 suverenitet over 1,25 millioner km² mellom 53° og 90° vest, delvis overlappende andre lands krav.
- Antarktistraktaten (1959, i kraft 1961) demilitariserte omrüdet og frøs krav; Madrid-protokollen (1991) forbød gruvedrift til minst 2048.
Det antarktiske kontinentet, definert som alt land sør for den 60. breddegrad, har et areal pĂĽ rundt 14 millioner km². Det er nesten fullstendig dekket av is, og rommer hele 70 % av verdens ferskvannsreserver. Regionen, som er jordens kaldeste, kan nĂĽ temperaturer ned mot â89,2 °C (mĂĽlt pĂĽ Vostok-stasjonen i 1983), og er ogsĂĽ kjent for vinder som ofte kommer opp i 300 km/t[1]. I motsetning til Arktis, som er omgitt av bebodde, suverene land, har Antarktis ingen fastboende urbefolkning. Denne sĂŚregenheten har i det 20. ĂĽrhundre ført til ulike krav pĂĽ territoriet.
Allerede i begynnelsen av 1900-tallet fremmet sju land, deriblant Chile, territorielle krav i dette omrüdet. Ved dekret 1747 fra 1940 hevder Chile suverenitet over et omrüde pü 1,25 millioner km² mellom lengdegradene 53° og 90° vest [2]. Dette kravet overlapper delvis med kravene til Argentina og Storbritannia, noe som historisk har skapt diplomatiske og politiske spenninger. De konkurrerende kravene ble forverret under den kalde krigen, da Den antarktiske halvøya ble et indirekte konfliktomrüde mellom rivaliserende stormakter[3].
For ĂĽ dempe disse økende uenighetene undertegnet tolv land â deriblant Chile, Argentina, USA og Sovjetunionen â Antarktistraktaten 1. desember 1959 i Washington[4]. Traktaten, som trĂĽdte i kraft 23. juni 1961, la et unikt internasjonalt rammeverk til grunn: fullstendig demilitarisering, fri tilgang til vitenskapelig forskning og ÂŤfrysingÂť av alle territorielle krav. Selv om dette regelverket virker klart, finnes det ennĂĽ uklarheter, sĂŚrlig knyttet til nøyaktig hvilke militĂŚre aktiviteter som er forbudt. Dette ĂĽpner for ulike tolkninger og muligheter for indirekte bruk av omrĂĽdet.
PĂĽ 1980-tallet ble de store naturressursene i Antarktis â blant annet krill, mulige hydrokarboner og mineralforekomster â igjen gjenstand for økt økonomisk interesse. Denne utviklingen førte i 1991 til undertegningen av Madrid-protokollen, som et tillegg til 1959-traktaten, og forbyr all gruvedrift til minst 2048. Dermed er det i dag bare fiske og turisme som er tillatt, begge strengt regulert.
Like fullt opprettholder sentrale aktører sine strategiske interesser i Antarktis, under dekke av vitenskapelige prosjekter. Enkelte baser â sĂŚrlig de kinesiske og russiske â mistenkes for ĂĽ ha bĂĽde militĂŚre og sivile anvendelser. Dette nĂŚrer diskusjonen om traktatens styrke og faktiske virkning.
I denne sammenhengen befinner Chile seg i en utsatt posisjon, da landet mü forene sitt historiske forsvar av territorielle krav med deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, samtidig som det mü følge det gjeldende regelverket. Chile stür dermed ved et veiskille mellom ü opprettholde dagens situasjon og ü forberede seg pü mulige store juridiske og geopolitiske endringer, sÌrlig i lys av den planlagte revisjonen av Madrid-protokollen i 2048. Hva er dermed framtidsutsiktene for Chiles antarktiske omrüde?
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med ĂĽ lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
George Renner, Arktis og geopolitikk i luftmakten tidsalder đ












