– Uten økte forsvarsutgifter kan USA vende ryggen til Europa 🔒

Dette er en del av Geopolitikas intervjuserie om «gjennomførbarheten til europeisk strategisk autonomi» med en rekke sikkerhetspolitiske eksperter fra USA og Europa.

En innføring til konseptet kan leses her.

Britiske konservative perspektiver kan leses her.

Perspektivet til en fransk Brüssel-veteran kan leses her.

Dr. Sumantra Maitra er en konservativ amerikansk utenrikspolitisk ekspert og kommentator. Han er tilknyttet tenketanken Center for Renewing America og skriver jevnlig for The American Conservative.

Maitra, tilhenger av den realpolitiske skolen i internasjonale relasjoner, har nylig skrevet et nytt politikknotat om USAs storstrategi og NATO. I notatet argumenterer han med at Washingtons nåværende strategi med en permanent betydelig militær tilstedeværelse i Europa er feilslått, og foreslår i stedet en alternativ politikk som han har kalt et «sovende NATO.» Det sies at Trump liker idéen, og at han vil basere mye av sin NATO-orienterte utenrikspolitikk på rapporten hvis han blir valgt.

Gitt dets kontroversielle innhold, har notatet forårsaket ganske mye oppstyr over hele verden. Det har blitt grundig dekket av et bredt spekter av publikasjoner over hele kloden, inkludert: Rolling Stone, Project Syndicate, Financial Times, European Council of Foreign Relations, The New York Times, Reaction, Internationale Politik, Franfurter Rundschau, Der Spiegel, for å nevne noen.

Maitra er også forfatter av boken The Sources of Russian Aggression (mai, 2024), og siteres ofte i amerikansk medie om forhold knyttet til utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og geopolitikk.

– Franskmennene har vært en pådriver for ideen om å opprette en form for europeisk strategisk autonomi. Hvordan ser du på dette? Tror du det er gjennomførbart å etablere en enhetlig europeisk militærkommando med ordentlig strategisk autonomi?

– Hvis franskmennene tror de kan etablere én enkelt hær, ett enkelt politisk system, én teologi og ett militær hierarki under flagget til EU, så vil det rett og slett ikke skje. Det finnes ganske enkelt ingen enkelt enhet som er i stand til å lede EU, og det må være en anerkjent leder for at et slikt initiativ skal lykkes. Tyskerne vil ikke ønske at franskmennene skal lede, franskmennene vil ikke ønske at tyskerne skal lede, og østeuropeerne vil ikke ønske at vesteuropeerne skal lede.

Les også: Hvordan tvinge Europa til å gjøre sin del i NATO

– Ja, det kommer til å bli kaotisk. Dessuten, hvem vil tilby den kjernefysiske og maritime sikkerheten som USA for øyeblikket gir Europa? Hvis EU på en eller annen måte faktisk klarer å skape én enkelt EU-flagget hær – noe som er svært usannsynlig – vil det føre til andre skadelige geopolitiske konsekvenser for NATO og den vestlige alliansen. Det vil ikke bare motarbeide amerikanske interesser, men også sannsynligvis føre til at USA trekker sine tropper ut av Europa, noe som igjen vil føre til ytterligere fragmentering av den vestlige alliansen. Så, jeg tror ikke det er en gjennomførbar ide; det er heller tåpelig.

– Så, det nasjonalisme og politisk realisme som står i veien? Europeerne kan ikke forenes på grunn av for divergerende nasjonale interesser blant EU-medlemsstatene?

– Det er ett aspekt av problemet. Nasjonalisme spiller absolutt en rolle, men utfordringen handler også om størrelse. EU mangler én enkelt kultur eller ett enkelt språk, noe som gjør lederskap komplekst. Frankrike har for eksempel en befolkning på 68 millioner, i motsetning til USA, som har 330 millioner.

– USA, som er ett enkelt land med én regjering, er derfor nesten like stort som hele det europeiske kontinentet, med sine titalls forskjellige regjeringer. Derfor, rent tallmessig, er det usannsynlig at noe enkelt land eller ett enkelt individ vil kunne opprettholde kontroll over Europa over lengre tid. Historien viser oss dette med historiske skikkelser som Karl den store, Napoleon eller Hitler – det er rett og slett ikke gjennomførbart.

– Hvordan kan man forsone at Europa øker sin andel av NATOs byrde uten å oppnå mer strategisk autonomi? Hvis europeiske land øker sine forsvarsbudsjetter til 4% eller 5%, som noen i USA foreslår, hvorfor skulle de ikke bruke denne kapasiteten uavhengig av USA for å forsvare sine interesser? For eksempel, hvorfor ikke bruke det som et geopolitisk verktøy i Middelhavet? Vil ikke å ha større militær kapasitet naturligvis lede til mer – de facto – strategisk autonomi?

– Diskuterer vi EU eller enkelte land som Tyskland, Frankrike eller Polen? Siden jeg allerede har gjort det klart at en forent EU-hær er usannsynlig, vil jeg fokusere på enkelte medlemsstater. Hvis de velger å øke sine militære kapasiteter, er det akseptabelt og ikke relatert til strategisk autonomi. For eksempel, Polen allokerer nå omtrent 4% av deres BNP til forsvar. Imidlertid betyr ikke dette at Polen handler autonomt fra resten av NATO.

Les også: Rutte som NATO-sjef: Hva holder vi egentlig på med?

– Så, hvis andre europeiske land betydelig øker sine forsvarsbudsjetter, betyr det ikke nødvendigvis at de vil handle uavhengig av USA eller NATO. Hvis Tyskland skulle bruke 4% i morgen, eller hvis Frankrike bestemte seg for å bruke 6%, vil det bli ønsket velkommen av USA.

– Amerikanerne vil være fornøyd med å se store og velstående vesteuropeiske nasjoner, som Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Nederland, betydelig øke sine forsvarsutgifter. Det er gunstig hvis disse tradisjonelt mektige statene bestemmer seg for å investere mer i eget forsvar.

– Å oppnå mer militær kapasitet handler ikke bare om å øke forsvarsbudsjettene; det handler også om å adressere problemet med betydelig redundans i kapasiteter blant individuelle europeiske land, som resulterer i betraktelige ineffektiviteter. Finnes det en måte å bedre strømlinjeforme de europeiske forsvarskapasitetene for forbedret interoperabilitet slik at de komplementerer hverandre bedre, eller er vi dømt til å ha små armeer overalt med mye redundans?

– Jeg ser ikke hvorfor det skulle være et problem. Hvis enkelte land øker militærutgiftene, vil det være redundanser. Men hva er problemet med slike redundanser? Disse styrkene ville fortsatt operere under samme NATO-kommando, og tilby ekstra sikkerhet og kapasitet.

– Tenk på det slik: I dag, hvis vi trenger å utplassere en stridsbrigade fra Tyskland til Litauen, må det være en amerikansk brigade. Hvorfor må det være en amerikansk brigade? Hvis tyskerne i morgen kan utplassere sin egen stridsbrigade fra Tyskland til Litauen, vil det være passende. Dette har ingenting å gjøre med redundans, og det påvirker ikke NATOs kapasitet, kommando eller koordinering. Det handler i bunn og grunn om å supplere amerikansk militærkapasitet og styrker med større europeisk militærkapasitet og styrker.

– Faktisk er den primære utfordringen som Europa står overfor ikke bare økonomisk, men det involverer også antall styrker. I 1989 hadde Tyskland 12 divisjoner; nå kan de ikke opprette én enkelt divisjon, noe som må endres. Så, det handler ikke bare om å bruke penger, men også om hvordan det brukes. For eksempel, britene har lenge brukt 2% av BNP på forsvar, men mye av dette budsjettet går mot pensjoner og lignende utgifter. Så, jeg tror ikke hovedproblemet er penger. Det handler om antall styrer og størrelsen på de europeiske militærene.

– Det handler også om kapasiteter, som du nevnte. Det involverer plattformene som blir duplisert når det burde være en åpen konkurranse. For eksempel, svenskene har utmerkede kampflyprogrammer som kunne bli replisert og distribuert til andre land. Men hovedproblemet forblir at Europa trenger å øke sin forsvarsindustrielle kapasitet – det vil si å bygge og produsere mer militært utstyr.

Les også: Brister ved Atlanterhavsalliansens opprettelse

– Tenk på problemet med artillerigranater, for eksempel. En stor utfordring for Europa når det gjelder Den russo-ukrainske krigen er produksjon av granater. Hvis Europa, med en befolkning på 500 millioner, ikke kan produsere granater i et tempo som kan overgå Russland med en befolkning på 144 millioner, så er det et betydelig problem. Dermed handler ikke problemene bare om økonomiske muskler eller redundanser av kapasiteter, det er også mange andre faktorer å vurdere. Det involverer planlegging, kapasitet, infanteri og generelle tall.

– Det er vanskelig for europeiske politikere å argumentere for økte forsvarsutgifter fordi det vi gå på bekostning av dypt innvevde og svært populære velferdsprogrammer i Europa. Kan europeisk forsvar integreres mer effektivt for å gi bedre verdi for pengene?

– Til syvende og sist er dette et problem som Europa har skapt for seg selv. Disse generøse velferdsprogrammene og omfattende offentlige utgifter er ikke amerikanernes feil. Hvorfor skal amerikanerne finansiere Europas velferdssystemer? Dette er kjernen til problemet. Hvis Storbritannia velger å allokere betydelige midler til National Health Service, er det deres rett. Imidlertid betyr dette ikke at den amerikanske marinen skal være ansvarlig for å forsvare Storbritannia. Det er et problem de har skapt for seg selv.

– Det må derfor skje et paradigmeskifte blant de europeiske velgerne, fordi endringer er nødvendige. Hvis ikke, bør amerikanerne ganske enkelt informere Europa: ‘Greit, dere kan opprettholde deres velferdsprogrammer, men ikke forvent at vi kommer til deres forsvar.’ Dette scenariet vil etterlate det europeiske kontinentet i en prekær sikkerhetspolitisk posisjon.

– Så, disse problemene må adresseres. Grunnleggende sett er problemet i Europa at europeerne er vant til en viss livsstil som de er motvillige til å endre. Den eneste måten dette kan endre seg på er hvis amerikanerne bestemmer seg for å gripe inn og tvinge dem til å endre seg, og det vil skje raskere enn hva mange kanskje tror.

– Så, er det ingen gjennomførbar måte å forbedre interoperabiliteten mellom forsvarsstyrkene i de enkelte europeiske landene for å bedre komplementere hverandre og dermed bli en mer effektiv kampstyrke?

– Jeg tror bedre interoperabilitet er mulig. For eksempel produserer europeerne 12 forskjellige typer stridsvogner. Dette vil kunne strømlinjeformes. EU vil kunne forene og bestemme seg for å produsere bare én type stridsvogn, og velge ett land for produksjonen. På samme måte har de syv forskjellige typer luftforsvarssystemer. De vil kunne konsolidere disse til ett enkelt system for å sikre universell operabilitet.

– Disse justeringene kan være enkle. Min bekymring er ikke at interoperabilitet eller koordinering er uoppnåelig. Snarere er det at slik koordinering ikke kan realiseres under fanen til EU på grunn av store divergerende nasjonale interesser påvirket av geografi. For eksempel oppfatter ikke belgierne den russiske trusselen like akutt som polakkene, og polakkene ikke så mye som litauerne.

– Geografi er dermed en betydelig faktor som påvirker disse spørsmålene. Land som Belgia, Nederland og Tyskland forstår at russiske stridsvogner sannsynligvis ikke kommer til å krysse inn i Polen snart, ettersom russerne ikke engang kan ta over Ukraina. Det kan imidlertid absolutt være forbedret koordinering og interoperabilitet slik at europeiske styrker bedre komplementerer hverandre. Kommandokoordinering og felles militærøvelser vil kunne fremme dette målet.

Les også: Franske regionale ambisjoner kan lede Europa til krig

– For eksempel, den felles forsvarskoordineringen og traktaten i Middelhavet mellom Frankrike og Hellas eksemplifiserer vellykket koordinering, selv om den er rettet mot et annet NATO-medlem, Tyrkia. Dette viser hvordan europeiske land kan inngå bi- og minilaterale allianser og forsvarstraktater for bedre interoperabilitet. Likevel, mitt hovedpunkt forblir: Slik koordinering er usannsynlig å bli oppnådd under paraplyen til EU.

– Du foreslår at europeerne bør standardisere militært utstyr, som å ha bare én type tank, ett type fly og én type artillerisystem. Imidlertid involverer mye europeiske forsvarsanskaffelser per dags dato kjøp fra USA, noe som gagner det amerikanske militærindustrielle komplekset. Tror du å presse gjennom slike ordninger kan kunne skade interessene til USAs militærindustrielle kompleks?

– Jeg har diskutert dette argumentet med ambassadører, og jeg tror ikke det er et betydelig problem. Amerikanerne vil ikke tvinge europeerne til å kjøpe amerikanske produkter. De fremmer åpen konkurranse. Selskaper som Raytheon og Lockheed vil ikke dra til Europa i morgen og si, ‘Dere må kjøpe våre produkter, ellers vil ikke USA forsvare dere.’

– Hvis det er et scenario hvor europeiske land bestemmer seg for å ikke kjøpe, si, en Raytheon-missil, men velger italienske luftforsvarssystemer fordi de er overlegne, er det akseptabelt for USA. Jeg tror ikke amerikanerne vil ha noen problemer med det. Den amerikanske regjeringen kan ikke pålegge slike restriksjoner. Så lenge det er åpen konkurranse, bør det ikke være et problem.

– Er ikke verdensomspennende forsvarsanskaffelsesprogrammer designet for å styrke nasjonale militærindustrielle komplekser snarere enn å forsikre rettferdig konkurranse? Hvis Europa strømlinjeformer sine forsvarsutgifter, vil det ikke prioritere europeiske selskaper per se?

– Jeg tror at det er i europeernes interesse å kjøpe det militære utstyret som er best for dem, uavhengig av hvor det kommer fra. For eksempel, hvis det er et svensk Bofors-system som ikke er like effektivt sammenlignet med et amerikansk system, så tror jeg ikke at de vil velge Bofors.

– Videre, se på kampflykonkurransen mellom britiske Eurofighters og Typhoons. Til slutt innså britene manglene ved å handle på egenhånd, så de bestemte seg for at de trengte å samarbeide og oppdrette en felles jagerflysystemplattform mellom Frankrike og Storbritannia.

– Og selv etter Brexit, uttrykte Frankrike og Italia intensjoner om å fortsette lignende forskningssamarbeid med britene med hensyn til utviklingen av 6. generasjon militærfly. Så, jeg tror ikke at det bare handler om hvor europeerne kjøper sitt militærutstyr fra. Det de trenger å fokusere på er hva som er best for dem.

Trump og NATO: Ugrunnet frykt i transatlantisk samhold? Trump-rådgiver gir svar 🔒