Kinesiske husholdninger bruker en mindre andel av sin inntekt på forbruk enn husholdninger i andre store økonomier. For å rette på dette, må politikerne finne nye måter å øke husholdningenes kjøpekraft.
Når vi ser på husholdningens forbruk i Kina, kan det hende landet ikke henger så langt etter andre store økonomier som offisielle data antyder. Likevel, ettersom kapitalakkumulasjonens betydning avtar og avkastningen på investeringer fortsetter å falle, må mer gjøres for å øke husholdningenes disponible inntekt, skriver Project Syndicate.
I mai beskyldte USAs president Joe Bidens administrasjon Kina for å oversvømme globale markeder med kunstig lave priser på eksport. Slike anklager er ikke nye, og det er lite sannsynlig at de vil stoppe med det første. Mange som klager på Kinas overkapasitet overser en kritisk faktor: Kinas eksport har falt relativt til BNP siden 2008, og landets handelsoverskudd har krympet til under 2 prosent av BNP.
Kina har i mange år forsøkt å balansere økonomien og redusere avhengigheten av eksport ved å øke innenlandsk etterspørsel, ikke gjennom økte investeringer, men heller gjennom høyere forbruk. Til tross for økende arbeidsinntekt, som utgjør hoveddelen av husholdningenes disponible inntekt og står for omtrent 56 prosent i dag sammenlignet med 48 prosent i 2007, har forbruket forblitt lavt. Ifølge offisielle tall utgjør det bare 38 prosent av BNP, sammenlignet med 60-70 prosent i de fleste utviklede land.
Videre viser en nylig studie av Asias utviklingsbank (ADB) at Kinas totale forbruk fremstår mye mindre enn i høyinntektsland. Når kinesiske husholdninger kjøper tjenester, fremstår deres utgifter derfor lavere, noe som kompliserer sammenligninger på tvers av land.
Ytterligere forskjeller kan også skyldes at den kinesiske regjeringen tilbyr mange tjenester som husholdninger andre steder må kjøpe selv. En betydelig andel av veksten i kinesiske offentlige utgifter representerer overføringer til husholdninger, inkludert mer utgifter til utdanning, helsevesen, pensjoner og sosiale tjenester som kultur. Derfor, når man sammenligner forbruk på tvers av land, kan det være verdt å inkludere offentlig forbruk, som i Kina utgjør omtrent 16 prosent av BNP.
Uten statlige overføringer til husholdninger utgjør kinesiske husholdningers disponible inntekt omtrent 60 prosent av nasjonalinntekten. Dette er 10-15 prosentpoeng lavere enn i de fleste høyinntektsland, der sosiale overføringer er inkludert i husholdningenes inntekter. Men hvis man fjerner slike overføringer, faller nivåene av disponibel inntekt i Japan, Sør-Korea, Tyskland og eurosonen til kinesiske nivåer. I 2020 var husholdningenes disponible inntekt i Danmark til og med lavere enn i Kina.
Les også: Gjennom historiens prisme: Nøkkelen for å forstå Kinas geopolitiske strategi
Når det gjelder det reelle nivået av husholdningenes forbruk i forhold til BNP, ligger Kina kanskje ikke så langt etter andre store økonomier som det ser ut til. Likevel, ettersom kapitalakkumulasjonens relative betydning avtar og avkastningen på investeringer fortsetter å falle, må mer gjøres gjennom politiske endringer for å støtte forbruket. For myndighetene betyr dette ikke bare å kanalisere mer inntekt og overføringer mot husholdningene, men også å øke subsidierte eller gratis overføringer i naturalia til dem.
En sterk sosial sikkerhetsnett er særlig viktig i Kina, hvor tiår med familieplanlegging har oppmuntret husholdninger til å spare mye, delvis for å støtte foreldre og, til slutt, seg selv i alderdommen. Hvis husholdninger kan være sikre på at de vil ha sterk familie- og velferd fra myndighetene, slik at de ikke trenger å spare så mye i dag, er det sannsynlig at de vil forbruke mer og kanskje til og med få flere barn, noe som kan bidra til å demme opp for Kinas demografiske tilbakegang. (Den nåværende fruktbarhetsraten – omtrent 1,1 fødsler per kvinne – er godt under reproduksjonsnivået).
Kina bør skifte til en modell som støtter veksten av husholdningenes disponible inntekter, i stedet for å fortsette på veien med overdreven kapitalakkumulasjon. For å oppnå dette må regjeringen oppmuntre til økonomiske aktiviteter med høyere lønn, som i servicesektoren, og styrke næringslivet, og ikke minst ved å utvide markedskreftenes avgjørende rolle i ressursallokeringen.
Maktspill: Kinas strategiske manøvrer i Europa og det globale sør 🔒
