Hvor mange parisere kjenner egentlig rue du Dobropol i byens 17. bydel, bortsett fra dem som bor der, og trofaste lesere av fortellingene om Nestor Burma[1]? Og hvor mange vet at gaten har navn etter et sted i Makedonia der et av første verdenskrigs siste slag ble utkjempet – et slag som fikk avgjørende betydning for krigens utfall? For å forstå sammenhengen må man kjenne historien om Orienthæren, som oppsto i kjølvannet av den katastrofale Dardanellene-ekspedisjonen i 1915. En del av de overlevende ble trukket tilbake til Thessaloniki for å komme den serbiske hæren til unnsetning. Men styrken måtte vente i nesten to år på at Hellas skulle oppgi nøytraliteten, før den kunne settes inn i kamp.
Kortversjonen
- Slaget ved Dobropolje i september 1918 var et avgjørende, men ofte oversett vendepunkt i første verdenskrig som startet på Balkan.
- General Franchet d’Espèrey ledet en mangfoldig alliert Orienthær på 400 000 mann i en dristig offensiv i det vanskelige fjellterrenget.
- Gjennombruddet på de bulgarske høydene delte fiendens frontlinje i to og førte til at Bulgaria raskt ba om våpenhvile.
- Det bulgarske sammenbruddet utløste en dominote効果 som tvang både Det osmanske riket og Østerrike-Ungarn til å overgi seg kort tid etter.
- Tysklands sørflanke ble stående helt åpen uten forsvar, noe som gjorde det militære nederlaget uunngåelig lenge før våpenhvilen i november.
Tilbake til fremtiden
Når studiet av første verdenskrig begrenses til vestfronten, er det lett å glemme at krigen hadde sitt utspring i rivaliseringen mellom landene på Balkan. De kjempet om restene av et døende osmansk rike. Etter krigene i 1912 og 1913 sto Hellas og Serbia igjen som de store seierherrene, mens Bulgaria satt igjen med svarteper. Landet hadde mistet mer enn 60 000 mennesker, halvparten av dem som følge av sykdom. Likevel gikk alle nabolandene sammen mot Bulgaria i 1913, og landet mistet en stor del av de territorielle gevinstene fra året før. Det var derfor ingen tilfeldighet at Bulgaria sluttet seg til sentralmaktene i september 1915. Landets inntreden gjorde det mulig for Østerrike-Ungarn endelig å beseire Serbia. Østerrike-Ungarn hadde angrepet landet i 1914 med mål om å vinne på femten dager og dermed avskrekke Serbias franske og russiske allierte fra å gripe inn. I stedet tok det femten måneder. Men Serbias nederlag løste på ingen måte den større konflikten som kontinentet nå hadde kjørt seg fast i.
«Når studiet av første verdenskrig begrenses til vestfronten, er det lett å glemme at krigen hadde sitt utspring i rivaliseringen mellom landene på Balkan.»
Selv om regjeringen i Beograd var beseiret, hadde 200 000 serbere, både sivile og militære, klart å unnslippe etter en grusom vinterferd gjennom de albanske fjellene. De kunne dermed fortsette kampen med støtte fra de allierte. Først søkte de tilflukt på Korfu, noe skjermet fra nysgjerrige blikk. Deretter ble de serbiske soldatene overført til Saloniki, også kjent som Thessaloniki. Den liberale greske statsministeren Venizelos hadde gitt franskmennene og britene tillatelse til å opprette en befestet leir der. Leiren skulle huse en del av styrkene som fra oktober 1915 ble evakuert fra Gallipoli-halvøya.
Les også: Ukraina–Russland: Drivstoffkrigen tegner fronten på nytt
Venizelos helte mot ententemaktene, i likhet med deler av landets sterkt vestligorienterte intelligentsia. Han måtte imidlertid ta hensyn til kongen og kretsen rundt ham, som sto tyskerne langt nærmere. Familiebåndene var en viktig del av forklaringen: Konstantin var den tyske keiserens svoger. Lojaliteten til kongen var dessuten sterk i store deler av befolkningen. Mange satte også pris på nøytralitetspolitikken hans, som hadde spart Hellas for blodbadet. Ved å ta imot styrker fra den opprinnelige ententen håpet Venizelos likevel å få Hellas med i krigen på de alliertes side. Samtidig risikerte han å utløse en intervensjon fra Bulgaria, som nå deltok i krigen. Geopolitisk lot beregningen seg forsvare: Hellas’ viktigste fiender – Bulgaria og Det osmanske riket – hadde sluttet seg til sentralmaktene. Et nederlag for disse maktene ville gi Hellas utsikter til langt større territorielle gevinster.
Motstanden fra kongen og hans støttespillere fikk imidlertid Venizelos til å bryte med styret. Hellas ble delt i 1916 og havnet i en tilstand som grenset til borgerkrig, i det som er kjent som «det nasjonale skismaet». Etter tsarveldets fall i Russland ble de russiske innvendingene mot Hellas’ ambisjoner om Konstantinopel svekket. Franskmennene og britene fikk da gjennomslag for at kong Konstantin måtte tre tilbake og erstattes av sin yngre sønn Aleksander. Venizelos flyttet regjeringen sin fra Thessaloniki til Athen og gjeninnkalte nasjonalforsamlingen som var valgt i 1915. Der hadde han hatt et klart flertall før Konstantin oppløste den. Hellas gikk deretter offisielt inn i krigen mot sentralmaktene. Økonomisk og militær støtte fra de allierte, særlig Frankrike, gjorde det mulig å mobilisere og utruste den greske hæren.
Les også: Nord-Makedonia: Den oversette brikken i Europas geopolitiske spill
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
