Indonesia vil styrke sin internasjonale innflytelse uten å binde seg til én stormakt. Et sterkere forsvar og økt industriproduksjon skal gi landet større handlefrihet.
Kortversjonen
- Indonesia er en strategisk viktig øystat med verdens fjerde største befolkning, der hovedstaden flyttes til Nusantara for å redusere regional ubalanse.
- Landet følger en uavhengig utenrikspolitikk kalt bebas aktif og styrker sitt militære forsvar for å bevare handlefriheten mellom stormaktene.
- Strenge eksportforbud for råvarer som nikkel tvinger frem nasjonal industriell videreforedling og gjør Indonesia til en global aktør i batteriproduksjonen.
- Indonesia balanserer en enorm avhengighet av kull med internasjonale finansieringsavtaler for grønn omstilling og overgang til fornybar energi.
- Sikkerhetspolitikken kombinerer totalforsvar mot indre trusler med fast diplomatisk og militær avskrekking mot Kinas maritime krav ved Natunaøyene.
Republikken Indonesia er verdens største arkipelstat. Landet strekker seg over mer enn 5000 kilometer langs ekvator og omfatter over 17 000 øyer. Disse omkranser noen av verdens viktigste maritime flaskehalser, blant dem Malakkastredet, Sundastredet, Lombokstredet og Makassarstredet. Gjennom disse maritime hovedårene passerer omtrent en tredjedel av verdenshandelen og nesten all transport av fossil energi til de store industrimaktene i Øst-Asia. Beliggenheten langs Stillehavets ildring utsetter dessuten landet for vedvarende jordskjelv- og vulkanfare som kan ramme sentrale samfunnsfunksjoner. Dette legger sterke føringer for planleggingen av infrastruktur og krever betydelige statlige ressurser til beredskap, motstandsdyktighet og håndtering av naturkatastrofer.
Demografiske utviklingstrekk, geografiske skjevheter og Nusantara-prosjektet
Med en registrert befolkning på 288 millioner innbyggere i 2026 er Indonesia verdens fjerde mest folkerike land. Gjennomsnittsalderen er rundt 30 år. Befolkningen er imidlertid svært skjevt fordelt: Øya Java huser over 56 prosent av innbyggerne, selv om den utgjør mindre enn 7 prosent av landets samlede landareal. Dette har skapt et uholdbart befolkningspress og overbelastet infrastrukturen og vannforsyningen i den historiske hovedstaden Jakarta. For å rette opp denne regionale ubalansen og flytte det økonomiske tyngdepunktet mot de østlige provinsene har staten startet byggingen av den nye hovedstaden Nusantara, som ligger på øya Borneo. Det omfattende byutviklings- og ingeniørprosjektet skal bli en høyteknologisk nullutslippsmetropol og en drivkraft for økonomisk integrasjon i hele landet.
Les også: Indonesias langvarige kamp mot islamismen 🔒
Samfunnsmangfold, etnolingvistisk identitet og nasjonalt samhold
Indonesias indre kompleksitet gjenspeiles i en samfunnsstruktur med over 300 forskjellige etniske grupper og mer enn 700 lokale språk. Mangfoldet kan virke splittende, men er blitt forent gjennom et omfattende og systematisk institusjonelt arbeid for å bygge en felles nasjonal identitet. Den viktigste bærebjelken i dette samholdet er innføringen av bahasa indonesia som offisielt og samlende språk. Helt siden de første årene etter uavhengigheten har det offentlige utdanningssystemet sørget for å utbre språket over hele landet. Statens motto, som er innskrevet i riksvåpenet, uttrykker prinsippet om enhet i mangfold. Dette gjenspeiles i en offentlig politikk som anerkjenner og beskytter de ulike øysamfunnenes kulturelle særtrekk. Samtidig underordnes disse strengt hensynet til å bevare republikken som en enhetsstat og forebygge radikale autonomibevegelser eller religiøse strømninger.
Religion, Pancasila-filosofien og religiøse strømninger
Indonesia har verdens største muslimske befolkning. Muslimer utgjør nærmere 87 prosent av landets innbyggere, innenfor et institusjonelt system som avviser teokrati til fordel for en sekulær og pluralistisk stat basert på Pancasila-filosofien. Doktrinens fem grunnprinsipper, som opprinnelig ble utformet i den postkoloniale perioden, krever grunnlovsmessig anerkjennelse av seks offisielle religioner. De skal sikre religionsfrihet og likhet for loven for kristne, hinduistiske, buddhistiske og konfusianske minoriteter. Indonesias religiøse tradisjon har historisk vært preget av Islam Nusantara, en synkretisk, tolerant og moderat form for islam. Denne tradisjonen forvaltes av brede masseorganisasjoner i sivilsamfunnet, blant dem Nahdlatul Ulama og Muhammadiyah, som driver omfattende nettverk av utdannings- og helseinstitusjoner. De store organisasjonene innen moderat islam utvikler programmer mot ideologisk radikalisering, i et underliggende samspill med statens sikkerhetsinstitusjoner. Programmene fremmer en teologisk modell med røtter i lokale synkretiske tradisjoner, som kan motvirke påvirkning fra utenlandske religiøse læresetninger. Selv om konservative strømninger har fått fotfeste i lokale lovgivende forsamlinger, holder det sentrale rettsvesenet strengt fast ved landets felles sivile og konstitusjonelle rettsgrunnlag. Slik hindres religiøst inspirerte bestemmelser i å undergrave minoritetenes grunnleggende rettigheter eller true republikkens enhet, samtidig som statens sekulære karakter vernes.
Les også: Indonesia og kampen om islams sjel 🔒
«Denne tradisjonen forvaltes av brede masseorganisasjoner i sivilsamfunnet, blant dem Nahdlatul Ulama og Muhammadiyah, som driver omfattende nettverk av utdannings- og helseinstitusjoner.»
Økonomisk politikk og geopolitikken bak industriell videreforedling
Indonesia er Sørøst-Asias største økonomi og medlem av G20. Landets økonomiske politikk følger en strategisk plan for å bryte avhengigheten av eksport av ubearbeidede råvarer og bevege økonomien oppover i den globale verdikjeden. Kjernen i denne strategien er politikken for videreforedling i industrien. Den innebærer strenge eksportforbud for ubearbeidede mineraler, først nikkel og deretter bauksitt og kobber. Tilgang til landets ressurser gjøres dermed avhengig av at det bygges raffineringsanlegg og anlegg for metallurgisk bearbeiding innenfor landets grenser. Denne proteksjonistiske tilnærmingen har ført til etableringen av enorme industriområder. Målet er å gjøre Indonesia til verdens ledende knutepunkt for produksjon av rustfritt stål, kjemiske komponenter og batterier til den internasjonale verdikjeden for elektriske kjøretøy.
Finanspolitiske rammer, pengestabilitet og digital infrastruktur
Indonesias makroøkonomiske styring er underlagt et regelverk som bygger på streng budsjettdisiplin. Loven setter en øvre grense for budsjettunderskuddet på 3 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Dette sikrer en usedvanlig lav offentlig gjeld som andel av BNP sammenlignet med andre fremvoksende økonomier. Indonesias sentralbank ivaretar pengestabiliteten gjennom en rentepolitikk som skal holde inflasjonen innenfor et forhåndsdefinert intervall og dempe svingningene i rupiens verdi på de globale valutamarkedene. Samtidig opplever landets digitale økonomi eksponentiell vekst, drevet av plattformer som integrerer netthandel, finansielle tjenester og logistikk. Plattformene har gitt millioner av små og mellomstore bedrifter større muligheter til å delta i økonomien. Utbredelsen av digitale betalingssystemer, samlet av staten under en felles standard, har samtidig forandret det innenlandske finansielle systemet.
Energiparadokset og de internasjonale rammene for den grønne omstillingen
Indonesia står midt i en komplisert energiomstilling, preget av landets historiske avhengighet av energikull. Landet er verdens største eksportør av denne ressursen, som står for over 60 prosent av den innenlandske kraftproduksjonen og sikrer staten avgjørende skatteinntekter. Indonesia har samtidig et anslått potensial på flere hundre gigawatt fornybar energi, fra vannkraft til solenergi, og rundt 40 prosent av verdens geotermiske energiressurser. Utnyttelsen av disse ressursene hemmes imidlertid av lite fleksible strukturer i det statlige kraftselskapet med monopolstilling og av langsiktige leveringsavtaler med fossile kraftverk. For å utløse investeringene som trengs for å oppnå karbonnøytralitet innen 2060, har staten sluttet seg til Just Energy Transition Partnership. Dette er en internasjonal finansieringsavtale på 20 milliarder dollar, støttet av vestlige makter. Gjennomføringen krever kompliserte forhandlinger om fordelingen mellom internasjonale tilskudd og lån på gunstige vilkår, som skal finansiere avvikling av kullkraftverk før den planlagte levetiden er utløpt.
Les også: Indonesias nye president: Generalen med en mørk fortid og autoritære trekk 🔒
«Indonesia står midt i en komplisert energiomstilling, preget av landets historiske avhengighet av energikull.»
Arealpolitikk, karbonmarkeder og miljøvern
Indonesias utslipp stammer hovedsakelig fra endringer i arealbruken. Historisk har disse vært knyttet til avskoging og drenering av torvmark for å utvide industrielle oljepalmeplantasjer og virksomheten i tre- og papirindustrien. Regjeringens nyere politikk har innført varige moratorier mot omdisponering av urskog og styrket programmene for skogplanting og bevaring av mangroveskog. Tiltakene har redusert skogtapet betydelig og lagt grunnlaget for å realisere naturressursenes økonomiske verdi. Denne naturkapitalen innlemmes gradvis i globale finansielle mekanismer gjennom lanseringen av den nasjonale karbonbørsen. Børsen skal regulere handelen med karbonkreditter fra naturvernprosjekter og tilby et økonomisk bærekraftig alternativ til intensiv arealutnyttelse.
Totalforsvarsdoktrinen: bebas aktif og moderniseringen av de væpnede styrkene
Statens tilnærming til indre og ytre sikkerhet har historisk vært definert av totalforsvarsdoktrinen. Den bygger på en tett og varig samordning mellom de regulære væpnede styrkene og hele landets befolkning for å møte asymmetriske trusler, regionale løsrivelsesbevegelser og jihadistisk terrorinfiltrasjon. De siste årene har forsvarspolitikken gjennomgått en omfattende strategisk omlegging. En rent landmilitær innretning har veket for sterkere vekt på sjø- og luftmilitære kapasiteter, styrt av det flerårige programmet for en grunnleggende minimumsstyrke. Innsatsen omfatter anskaffelser av avanserte flerrollefly fra europeiske og amerikanske produsenter, en ny generasjon ubåter og missilfregatter. Samtidig sprer landet sine teknologiske anskaffelser på flere leverandører. Hensikten er å bevare statens fulle handlefrihet og redusere risikoen for sanksjoner eller embargoer fra enkeltstående leverandørmakter. Internasjonalt følger Indonesia strengt grunnprinsippet i sin utenrikspolitiske doktrine, kalt bebas aktif, og søker å være et diplomatisk omdreiningspunkt og en bærebjelke i ASEAN. Målet om å bevare strategisk uavhengighet blir imidlertid stadig satt på prøve i Sør-Kinahavet. Der overlapper Kinas maritime krav, basert på den såkalte nistrekerslinjen, Indonesias eksklusive økonomiske sone nord for Natunaøyene. Myndighetene svarer med diplomatisk fasthet, forankret i folkeretten og FNs havrettskonvensjon (UNCLOS), kombinert med økt militær tilstedeværelse i Nord-Natunahavet. Samtidig avviser de alle bilaterale forhandlinger som kan undergrave landets suverenitet.
Les også: USA kan selv tippe maktbalansen i Kinas favør i Sørøst-Asia 🔒
Kort om verdikjeder, geostrategiske sårbarheter og Indonesias maktprojeksjon på flere nivåer
Samspillet mellom Indonesias geografi og industrielle utvikling har skapt en modell for statskapitalisme og suveren kontroll over mineralressurser som er særegen i det globale sør. Et blikk på kartet over metallurgiske industriområder på Sulawesi, Halmahera og Molukkene viser hvordan eksportforbudene for uraffinerte mineraler har tvunget frem en geografisk omlegging av handelsrutene i Indo-Stillehavsregionen. Regjeringen i Jakarta har utnyttet internasjonale forskjeller i regelverk til å tiltrekke seg enorme utenlandske direkteinvesteringer. Investeringene er ikke lenger begrenset til selve utvinningen, men finansierer også bygging av integrerte anlegg for termisk smelting og elektrokjemisk raffinering. Dermed legges grunnlaget for en innenlandsk verdikjede som strekker seg helt frem til produksjon av forløpermaterialer til katoder i batterier med høy energitetthet. Denne industrielle omstillingen har skapt et strukturelt overskudd i betalingsbalansen og endret maktforholdet til tradisjonelle handelspartnere. Avanserte økonomier må derfor forhandle frem fleksible bilaterale avtaler for å unngå å bli utestengt fra tilgangen til verdens største nikkel- og bauksittreserver. Stabiliteten i dette økonomiske systemet avhenger tett av forvaltningen av et enormt og sårbart havområde. Her må den nasjonale sikkerhetsdoktrinen hele tiden balansere beskyttelsen av sjøforbindelser på tvers av verdenshavene mot bekjempelsen av interne og grenseoverskridende asymmetriske trusler. Kinas maritime krav langs nistrekerslinjen overlapper den eksklusive økonomiske sonen ved Natunaøyene. Det har gjort det nødvendig å fremskynde anskaffelser av havgående marinefartøyer og tredimensjonale radarovervåkingssystemer. Generalstaben har derfor måttet omarbeide de operative beredskapsplanene for å sikre en permanent avskrekkende tilstedeværelse i Nord-Natunahavet. Når det gjelder demografisk utvikling og sosialt samhold, har befolkningspresset på Javas elveslette og i megabyen Jakarta overskredet grensene for hva miljøet og infrastrukturen tåler. Flyttingen av hovedstaden til Nusantara er dermed blitt en regional nødvendighet som ikke lenger kan utsettes. Det omfattende planleggings- og utbyggingsprosjektet på Borneo skal avlaste byområdet på Java, som rammes av både landsynking og stigende havnivå. Samtidig skal det flytte hele statens geografiske og politiske tyngdepunkt gjennom investeringer i de østlige provinsene, som historisk har vært mindre utviklet.
Les også: Strategisk feilvurdering: Fensfeltet, sjeldne jordarter og nasjonal kontroll
Kort om de bilaterale forbindelsene mellom Republikken Indonesia og Republikken Italia
De diplomatiske forbindelsene mellom Republikken Indonesia og Republikken Italia ble formelt opprettet i 1949 og oppgradert til et strategisk partnerskap i 2014. Indonesias ambassade i Italia er det viktigste operative bindeleddet i disse forbindelsene. Ambassaden er også akkreditert til republikkene Malta, Kypros og San Marino. Den fungerer dessuten som Indonesias faste representasjon ved FNs organisasjoner for mat og landbruk i den italienske hovedstaden. Her samordner den de strategiske forbindelsene med FNs organisasjon for ernæring og landbruk, Verdens matvareprogram og Det internasjonale fondet for jordbruksutvikling. Ambassaden følger også opp landets deltakelse i Det internasjonale instituttet for ensartet privatrett. Den indonesiske diplomatiske stasjonen i Roma prioriterer økonomisk diplomati og økt bilateral handel. Handelen har en verdi på flere milliarder og er konsentrert om industrimaskiner, tekstiler, metallurgi og agroindustrielle produkter.
For å gå enda dypere inn i indonesisk geopolitikk, har Geopolitika gjort et dybdeintervju med landets ambassadør til Republikken Italia, Republikken San Marino, Republikken Kypros og Republikken Malta, samt Republikken Indonesias faste representant ved FNs organisasjoner for mat og landbruk i Roma: Hans Eksellense Junimart Girsang. Det vil bli publisert i morgen.
Økende spenninger mellom Manila og Beijing i Sør-Kinahavet i 2026
