Slaget ved Leipzig har fått tilnavnet «folkeslaget» fordi så mange hærer deltok. Slaget har en helt spesiell betydning for den tyske nasjonen, som da var i ferd med å bli til. Betydningen var så stor at det tyske keiserriket under Vilhelm II markerte hundreårsjubileet med en stor feiring og innvielsen av et storslått, om enn ikke særlig vakkert, monument. Selv dagens Tyskland, som synes å ha lagt sine hegemoniske ambisjoner bak seg, markerte offisielt tohundreårsjubileet.
Kortversjonen
- Slaget ved Leipzig i oktober 1813, ofte kalt folkeslaget, markerte et avgjørende vendepunkt med enorme styrker involvert.
- Napoleons svekkede hær, preget av uerfarne soldater og mangel på kavaleristøtte, ble presset fra alle kanter av en samlet koalisjon.
- De allierte strammet gradvis grepet og nektet Napoleon å vinne det avgjørende enkeltseieren han trengte for å splitte motstanderne.
- Under den kaotiske tilbaketrekningen den 19. oktober ble fluktveien kuttet da en bro ble sprengt for tidlig, noe som førte til enorme tap.
- Slaget samlet for første gang de tyske kongedømmene på samme side og la det historiske grunnlaget for fremveksten av den tyske nasjonalstaten.
Etter det katastrofale felttoget i Russland er Napoleons Grande Armée redusert til 10 prosent av sin opprinnelige styrke. Hæren hadde krysset Niemen med 600 000 mann, og de fleste av dem var ikke franske. Preussen slutter seg da til den sjette koalisjonen, og Sverige følger etter, mens Østerrike foreløpig nøler. Etter å ha kommet seg ut av Russland i slutten av november 1812 lykkes Napoleon med å bygge opp en ny hær i Tyskland. Den skal forsvare stillingene hans der og berolige hans tyske allierte (Bayern, Sachsen og Baden). I mai 1813 vinner han to nye seire, først ved Lützen og deretter ved Bautzen, men ingen av dem blir avgjørende. Tidlig i juni inngås en våpenhvile som gir ham tid til å supplere styrkene sine. Også koalisjonen styrker seg, og Østerrike har nå sluttet seg til den. Krigen gjenopptas i august og skal avgjøres i Sachsen, med styrker av et omfang Europa aldri tidligere har sett.
Til kamp mot «det korsikanske uhyret»
Napoleon står overfor en komplisert strategisk situasjon. Han vil ikke trekke seg tilbake, fordi det kan koste ham operasjonsbasen i Dresden og oppmuntre til opprør. Samtidig trues han på flere fronter av tallmessig overlegne fiender. Planen er som vanlig å samle styrkene mot én fiende om gangen og påføre den et avgjørende nederlag. Slik vil han dempe de øvriges kampvilje eller beseire dem én etter én. Men de allierte lar ham ikke få viljen sin. Når keiseren later som om han vil angripe Berlin for å skape uro hos prøysserne, holder de styrkene sine samordnet, slik de også gjorde i mai. De gjentar heller ikke Wittgensteins feil: Han hadde valgt å ta opp kampen ved Bautzen og vært hårfint unna å få hæren sin utslettet.
Les også: Napoleon reddet fransk økonomi fra hyperinflasjon med en gullstandard 🔒
Napoleon står også overfor uvanlige utfordringer. De enorme styrkene – mer enn 400 000 mann i felten, nesten dobbelt så mange når garnisonene regnes med – er spredt over et stort område. Det presser det sterkt personavhengige kommandosystemet til yttergrensen. Marskalkene hans er for det meste «troppsførere», men ikke alltid gode strateger, slik Murat og Ney er eksempler på. De klarer derfor ikke å avlaste eller støtte øverstkommanderende ved å ta veloverveide initiativer.
Denne hæren er bygget opp i all hast fra 1812 og består i stor grad av soldater med liten kamperfaring. To tredeler av soldatene er under 20 år. Samtidig har rekkene av veteraner blitt kraftig redusert i Spania og Russland og under kampene våren 1813. Felttoget i Russland har dessuten ikke bare kostet hæren soldater, men også svært mange hester. Det gjør kavaleriet mindre bevegelig og mindre effektivt. Dermed mister Napoleon evnen til å drive oppklaring før slagene og til å forfølge fienden etterpå (dette er en av årsakene til at seieren ved Bautzen ikke blir fullstendig).
Les også: Napoleons kriger og Europas fødsel: fra revolusjon til romantikk 🔒
Da kampene gjenopptas i august, rykker Napoleon frem mot Blücher, som unngår å møte ham i kamp. Men en annen hær truer Dresden, og keiseren vender tilbake dit. Han vinner en siste seier utenfor byen (26.–27. august), men lykkes nok en gang ikke med å tilintetgjøre den beseirede fienden. Vandammes korps, som skal utnytte seieren, blir nemlig overrumplet og knust ved Kulm (29.–30. august). Resten av felttoget preges av at de allierte hærene gradvis øker presset fra alle kanter. Den franske hæren gjør motstand og forsøker å slå til mot én enkelt fiende, men hver gang unngår motstanderen kamp. Forsyningslagrene i Dresden er nå tømt. Napoleon må derfor trekke seg vestover for å unngå å bli avskåret fra forbindelseslinjene til Frankrike. Slik samles de fiendtlige hærene omkring Leipzig i midten av oktober.
«Folkeslaget»
Å skildre et slag med rundt 500 000 mann og mer enn 2 000 kanoner – hvorav nær to tredeler på de alliertes side – er en krevende oppgave innenfor denne artikkelens begrensede rammer. Slagets forløp strekker seg dessuten over nesten en uke. Her får det holde å beskrive hovedmønsteret, som er det samme som i felttoget som begynte i august: Napoleon er tallmessig underlegen, men står i en sentral posisjon. Han holder øye med den nærmeste fiendtlige hæren for å konsentrere så store styrker som mulig mot den. Samtidig forsøker han å stå imot fiendens styrker, som en menneskelig boaslange prøver å omslutte og kvele ham.
Les også: Antoine Henri de Jomini: «Napoleons spåmann» 🔒
«Å skildre et slag med rundt 500 000 mann og mer enn 2 000 kanoner – hvorav nær to tredeler på de alliertes side – er en krevende oppgave innenfor denne artikkelens begrensede rammer.»
Denne uken med kamper rundt Sachsens fremste by innledes 14. oktober 1813 med historiens største kavalerislag, omkring landsbyen Liebertwolkwitz sør for Leipzig. Den 16. oktober begynner selve slaget ved Leipzig med en massiv offensiv i sør, ledet av keiseren selv. Napoleon mangler imidlertid reserver, fordi Schlesienarméen under Blücher binder dem opp ved å true byen fra nord. Dermed klarer han nok en gang ikke å tilintetgjøre den østerriksk-russiske Bøhmenarméen, som ledes av Schwarzenberg. Han nøler deretter med å sette i gang tilbaketrekningen. Den 17. oktober ber han om en våpenhvile, men får ikke svar.
Den 18. oktober strammer de allierte grepet rundt franskmennene, etter å ha fått ytterligere forsterkninger fra svenskene i nordøst. Franskmennene er nå knust av den tallmessige overmakten og utmattet etter de foregående dagenes tap og kamper. Napoleon har ikke lenger noe valg: Veien vestover må holdes åpen, og tilbaketrekningen må dekkes. Den går over to broer etter hverandre – over Pleisse og Elster – og videre langs en opphøyd vei over et myrområde frem til Lindenau.
Den 19. oktober rykker de allierte frem mot Leipzig, som forsvares av den franske baktroppen. Samtidig forsøker hovedstyrken å trekke seg ut i god orden. Det viser seg raskt å være umulig etter hvert som stadig flere soldater kommer inn i byen. Situasjonen blir enda verre når broen over Elster, som er minert for å forsinke forfølgelsen, sprenges for tidlig og utløser panikk. Mange soldater og offiserer flykter ved å svømme over elven, men sjefen for det polske armékorpset, marskalk Poniatowski, drukner. 20 000 franske soldater blir tatt til fange. De kommer i tillegg til de nær 40 000 som er blitt drept eller såret de foregående dagene.
Les også: Napoleon, propagandaens mester
«Situasjonen blir enda verre når broen over Elster, som er minert for å forsinke forfølgelsen, sprenges for tidlig og utløser panikk.»
«Nå finnes det bare tyskere …» (Vilhelm II, 1914)
De allierte var fulle av glede over seieren – den første over Napoleon selv – selv om tapene deres var like store eller til og med større. De satte ikke inn noen forfølgelse av den franske hæren. Et nytt felttog i Frankrike i 1814 måtte til før Napoleon abdiserte i Fontainebleau. Men ved Leipzig hadde alle de tyske kongedømmene for første gang stått samlet på samme side. Bayern hadde nemlig sluttet seg til koalisjonen 8. oktober, og troppene fra Sachsen og Baden-Württemberg gjorde det samme midt under slaget, den 18. oktober. Styrkene som skiftet side, var imidlertid for små til at dette «sviket», sett med franske øyne, kan regnes som den avgjørende årsaken til nederlaget. Det gjelder også om man regner med sviket fra den tidligere keiserlige marskalken Bernadotte, som var blitt konge av Sverige. Han deltok for øvrig svært lite i kampene.
Denne samlingen av de germanske folkene mot den franske undertrykkeren så derimot ut til å gi Johann Gottlieb Fichte rett. I Taler til den tyske nasjon, som han skrev i 1807, tok han til orde for opprettelsen av en tysk nasjonalstat etter katastrofen ved Jena (1806) og Det tysk-romerske rikets sammenbrudd. Fichte døde noen måneder etter slaget ved Leipzig. Det skulle gå enda et halvt århundre før ønskene hans ble oppfylt.
