Norske penneknekter og den vanskelige ytringsfriheten

Jon Hustads generelle beskrivelse av norske medier som «norske horer», oppsummerer hans syn på den lave kvaliteten og ensrettingen i store mediekonsern som, for eksempel, NRK, VG, Dagbladet, Dagsavisen med flere.

Mandag 28. september avgjør styret i Norsk redaktørforening om sjefredaktør Hans Rustad i document.no skal ekskluderes og miste medlemskapet. Utfallet er ikke gitt. Vil styret gå for å roe anklagernes gemytt eller velge et prinsipielt standpunkt? Uansett styrets konklusjon, tror jeg resultatet vil føre til diskusjon og kanskje enda skarpere fronter i det norske medielandskapet. Et annet og relevant spørsmål er hvordan leserne vil reagere.

Norsk Redaktørforening (NR) ble stiftet få år etter andre verdenskrig, i 1950. Den gangen hadde norske husholdninger tilgang på mellom én til to aviser, og én radiokanal, NRK som hadde monopol på medieformidlingen her til lands.

I 1982–84 fikk vi bølgen av nærradioer med opptil 350 nærradioer med alle slags drivere, fra kirkesamfunn til politiske organisasjoner.

I 1993 kom de første riksdekkende, reklamefinansierte kanalene på lufta, som P4 og Radio Norge.

I 2017 ble FM-nettet ble tatt ned og byttet ut med det digitale DAB-nettverket. I dag finnes det over 30 riksdekkende, digitale radiostasjoner pluss ca. 200 lokale radiostasjoner.

Fra tilbudet om én radiokanal og et par aviser i 1950, har nyhetsdekningen eksplodert. I 2026 velger vi mellom hundrevis av redaksjonelle nettsteder, strømmetjenester, podkaster og radiokanaler.[1] I tillegg kommer selvsagt utenlandske medier. Informasjonsmengden er overveldende, kvaliteten er varierende, og ansvaret for å skille ut de profesjonelle redaktørene, samt ivareta kravene i Vær-varsom-plakaten og Redaktørplakaten er viktigere enn noen gang.

NR har fulgt med på utviklingen, og oppsummert kan kan man si at foreningen har gått fra å være en homogen klubb som beskyttet en oversiktlig partipresse i papirformat, til å bli en organisasjon som skal håndtere et stort, digitalt medielandskap. Vedtektsendringene har i økende grad handlet om å skjerpe kravene til hva som definerer en redaktør (kvalitetssikring, etikk og uavhengighet) i en tid der alle kan publisere og mene[2].

Foreningen har også utviklet seg organisasjonsmessig gjennom årene, noe annet ville vært umulig. Det var én kvinne, Birgit Borgersen Wiig, med i styret fra starten av. Hun var det eneste kvinnelige styremedlemmet de neste 25 årene, altså frem til 1975, en periode preget av kvinnefrigjøring og abortkamp. Etter nye nesten femogtyve år fikk foreningen fikk sin første kvinnelige styreleder, Marit Haukom i 1995. I dagens styre, som teller ni medlemmer, er mennene i mindretall med tre medlemmer, og kvinnene i flertall med seks medlemmer, styreleden er også kvinne. Konstituert styreleder frem til 1. oktober i år er Britt Sofie Hestvik.

Norsk redaktørforening er ikke en fagforening som slåss for medlemmenes faglige, lønnsmessige og politiske rettigheter. Verdien for medlemmene ligger i det faglige og prinsipielle fellesskapet, profesjonell støtte ved konflikter, og forsvar for redaktørinstituttet, det vil si det etablerte prinsippet om redaktørens uavhengighet, frihet og eneanvar i følge foreningens hjemmeside. Samtidig er medlemskap i foreningen et synlig bevis på at man har forpliktet seg til å følge Redaktørplakaten[3] og Vær-varsom-plakaten[4].

Ikke første gang

Allerede i 2021, tre år etter at Hans Rustad søkte og ble medlem i 2018, hadde foreningen Rustads medlemskap oppe til vurdering. Anklagene som ble rettet mot Rustad den gangen, ligner på dagens, men var spesifikt knyttet til valget i USA; denne gangen er anklagene av mer generell karakter. NRs konklusjon var en kritikk av Rustads redaksjonelle stil: Når vi likevel mener at det i denne omgang ikke er grunnlag for formelle reaksjoner overfor Rustad, så har det også sammenheng med det vi innledningsvis understreket om mediemangfold og meningsmangfold. Det norske medielandskapet, og norsk samfunnsdebatt, er tjent med at flest mulig av de meninger som finnes i den norske befolkning får sin plass i det offentlige rom, også innenfor medier som har forpliktet seg på Redaktørplakaten. Det er selve ytringsfrihetens idé.[5]

Vil ‘selve ytringsfrihetens idé’ nok en gang sikre Rustad fortsatt medlemskap i Norsk redaktørforening, eller vil det store presset innad i foreningen og det faktum at flere av mediene som Rustad kritiserer, har representanter i NRs styre  føre til at han mister det?

Den aktuelle medlemsstriden

I den pågående striden rundt sjefredaktør Rustads medlemskap, er anklagene knyttet  til manglende etisk skikkelighet og faktasjekk (Vær-Varsom-plakaten), mens Rustad, på sin side, henviser til ideologisk frihet og uavhengighet (Redaktørplakaten). Et annet moment ser ut til å være at anklagerne mener Rustad bryter ned samholdet innad i NR ved å mistenkeliggjøre de store mediene i sin bruk av nedsettende karakteristikker av pressen, samt bryter ned tilliten til politikerne, som for eksempel i sin karakteristikk av statsminister Støre.

Men denne striden har også en politisk side. Under Arendalsuka sa AUF-leder Skjervø at Rustads medlemskap var «en skandale for norske medier», og krevde at Redaktørforeningen måtte kaste ham ut. Skjervøs autoritære utspill er selvsagt uakseptabelt; det er han som er skandaløs i sin manglende rolleforståelse. Det gjelder også MDG som vil ha økonomiske sanksjoner, dvs. kutt eller stans i pressestøtten til medier som ikke oppfører seg pent; document.no og inyheter.no er bakteppet for forslaget.

Ensom ulv eller én av flere?

I takt med veksten i antall nyhetsmedier, er det kommet til flere nyhetssteder som fronter en annen virkelighetsforståelse av det norske og internasjonale samfunnet enn de store, etablerte mediehusene. Rustad er altså ikke alene om å kritisere de store mediehusene. Sammen med flere andre representerer document.no et viktig korrektiv til dagens konsensuspregede, ferdigtygde mediebudskap.

Bjarte Ystebø i verdinytt.no skriver følgende om mediesituasjonen i Norge i forbindelse med den store medieundersøkelsen som siden 2000, legges frem hvert år: «For vi er et folk som konsumerer mer medieinnhold enn de fleste andre i verden. Forutsetningene for en mangfoldig og balansert mediedekning med store mediehus på både venstre- og høyresiden burde være til stede. Men vi er også et folk som går i flokk, som skuler på dem som går sin egen vei, som sanksjonerer brudd på politisk korrekthet og som har grenseløs tillit til institusjonene – også de store mediene.»

Jon Hustad om forfallet i norsk presse

Helt spesifikt vil jeg nevne journalisten Jon Hustad som jobbet i Dag og Tid  frem til sin død i 2023. Hustad filleristet norske medier flere ganger for latskap, manglende faktasjekk, og manglende kunnskaper om det de skrev og publiserte. Hans generelle beskrivelse av at  «norske medier er norske horer», oppsummerer hans syn på den lave kvaliteten og ensrettingen som nordmenn utsettes for via store mediekonsern som, for eksempel, NRK, VG, Dagbladet, Dagsavisen med flere.

Hustad bruker begrep som «klipp-og-lim-journalistikk» fordi store redaksjoner i økende grad har kuttet ut egne fagjournalister med skikkelig tall- og saksforståelse, og ansatt det han kaller generelle «desksurferer» – journalister som surfer, finner og produserer flest mulig saker på kortest mulig tid og legger dem ut. De har gjort seg til mikrofonstativ for PR-byråer og departementer, i tillegg til at de har et ukritisk forhold til utenriksjournalistikk. Hustad påpeker at når norske medier dekker kompliserte internasjonale hendelser, for eksempel i USA, Midtøsten eller EU, foretar de sjeldent et selvstendig kildearbeid på forhånd. De bruker pressemeldinger og ferdige nyhetsbulletiner fra internasjonale nyhetsbyråer som Reuters eller Associated Press (AP), oversetter dem ved hjelp av Google Translate eller KI, og publiserer dette som ‘journalistikk’.

For Hustad var slike arbeidsmetoder et bevis på intellektuell latskap. Han mente pressen frasa seg sitt samfunnsoppdrag, som er å være en uavhengig vaktbikkje som kontrollerer opplysningene, regner på tallene og sjekker om påstandene faktisk stemmer med virkeligheten.[6] Jeg vil anta at de fleste som leser norske nyheter sier seg enig med Hustad i at dette både er å frasi seg sitt samfunnsoppdrag og føre leserne bak lyset.

De andre mediene

document.no og Hans Rustads arbeid som sjefredaktør er en av flere reaksjoner på denne abdikasjonen fra ‘gammelmedienes’ side, som Øystein Steiro kaller dem. Andre nyhetssteder er, for eksempel, rights.no – som mistet statsstøtten i 2021 på grunn av manglende bidrag til integrering i følge flere politiske partier og samfunnsaktører, steigan.no, gjenstridig.no, alternativt forum, asletoje.no, minerva.no, subjekt.no, sivlisasjonen.no, geopolitika.no.

Når jeg spør KI, er svaret at det er overvekt av høyreorienterte nyhetssteder blant ‘de andre’; ja, det er nok rimelig i og med at de store mediene alt overveiende er venstreorientert[7].

Som opponent til det etablerte medie-Norge, er det heller ikke overraskende at document.no og sjefredaktør Rustad stadig innklages til Pressens faglige utvalg (PFU). Det er ikke et forsvar for Rustads språkbruk eller argumentasjon, men generelt tåler man mindre av urokråker enn av dem som føyer seg inn i folden.

Danby Choi, Vebjørn Selbekk og Mari Skurdal

Vebjørn Selbekk er en av de mest markante stemmene som advarer sterkt mot å ekskludere Hans Rustad fra Norsk Redaktørforening. Til forskjell fra de fleste av oss, har Selbekk erfart på kropp og sjel hva det vil si å ytre seg fritt for å ivareta samfunnsoppdraget som redaktør og journalist.

Vebjørn Selbekk sto alene i stormen da han i 2006 var en av syv redaktører som trykket Muhammed-karikaturene. Likevel var det Selbekk som ble stående alene med konsekvensene fordi Redaktørforeningen ikke tok ham i forsvar, og fordi daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte en ‘diplomatisk linje’ for å roe gemyttene internasjonalt. Selbekk mente regjeringen gjorde ham til syndebukk for opptøyene, flaggbrenningen og angrepene på norske ambassader i Midtøsten.[8]

Selbekk mottok over 50 drapstrusler, og levde under streng politi- og livvaktbeskyttelse. Han har i ettertid beskrevet at han kjente seg rettsløs og sviktet av sin egen regjering i en ekstremt vanskelig situasjon[9]. Støre har, på sin side, aldri beklaget eller innrømmet feil på noen måte, men opprettholdt håndteringen av saken fordi norske liv sto i fare og krevde en spesiell krisehåndtering[10].

Selbekks argumentasjon for Rustads fortsatte medlemskap, er prinsipiell og skiller seg fra Rustads kritikere på flere punkter. Norsk redaktørforening er ikke og skal ikke være en klubb for pressefolk som er politisk eller ideologisk enig med hverandre. Han mener foreningen må tåle medlemmer som har ekstreme eller ubehagelige meninger, og måter å uttrykke dem på.

Danby Choi, sjefredaktør for subjekt.no, er en annen som har markert seg som en tydelig motstemme til de som krever eksklusjon av Rustad. Han har selv innklaget Aftenposten til PFU for tendensiøs språkbruk i forbindelse med at han ble pågrepet og fikk mobilen beslaglagt i 2025[11].

Choi argumenterer, som Selbekk, på prinsipielt grunnlag for at man ikke kan kvitte seg med meningsmotstandere fordi de har upopulære meninger eller uttrykker seg på måter som faller andre tungt for brystet. Choi mener, med rette, at en eksklusjon vil bekrefte kritikernes påstand om en ensrettet presse og en elitistisk klubb i Medie-Norge.

Mari Skurdal i Klassekampen deler det samme prinsipielle synet som Choi og Selbekk. Hun understreker et viktig poeng, nemlig at foreningens viktigste formål er å sikre redaktørers frie myndighetsutøvelse overfor eiere, myndigheter og andre pressgrupper. Å begynne å ekskludere medlemmer på grunn av kontroversielle holdninger kan utfordre det vernet[12].

Oppsummert må Redaktørforeningen enten være modig og prinsipiell og beholde Rustad som medlem. Da kan foreningen risikere at miste andre medlemmer – men kan hende vil det føre til en selvransakelse og en renselse av en sunnere type enn den Selbekk er redd for – slik at lesere av norske medier, gamle eller nye, får gode, kritiske og nyanserte nyheter; i tillegg til å vise at dette ligger utenfor politisk innblanding.

Alternativet er at Rustad kastes ut – kritikk er neppe aktuelt denne gangen. Da er han sikret martyrstempel, og gammelmediene er sikret en fortsatt nedadgående spiral i troverdighet og tillit; en situasjon de deler med dagens politikere, ikke minst Støres regjering.

Sluttnoter

For ordens skyld 1: Penneknekt er en person som kommer seg frem ved slurvete og halvsanne skriblerier. Ordet brukes også spøkefullt om journalister og andre skribenter.  Forøvrig kommer selve ordet fra Hans E. Kincks   En penneknægt (1911), en biografi om Pietro Aretino (1492–1556). Han var en italiensk forfatter som skrev satirer og spottende skrifter mot blant andre tidens makthavere, og som av den grunn fikk kallenavnet il flagello de’ principi (Kilde: snl.no).

For ordens skyld 2: Jeg jobbet som sakprosaredaktør for Document forlag fra 2022 til 2023.

[1] https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/medie/aar

[2] https://nn.wikipedia.org/wiki/Norsk_Redakt%C3%B8rforening

[3] https://www.redaktor.no/ressurser/etiske-og-juridiske-rammeverk/redaktorplakaten

[4] https://www.presse.no/vaer-varsom-plakaten

[5] https://www.redaktor.no/nyheter/kritikk-men-ikke-formelle-sanksjoner-mot-hans-rustad

[6] https://open.spotify.com/episode/5wdfkwFAXbB2OvligJG3XU

[7] https://verdinytt.no/journalistene-pa-venstresiden/19.5358

[8] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Jbjj/jonas-gahr-stoere-uten-ryggrad-eller-modig-forsvarer-av-norske-interesser-staale-wig

[9] https://www.vg.no/nyheter/i/0mL3o/kronikk-da-jonas-sviktet

[10] https://www.journalisten.no/karikaturstriden-jonas-gahr-store/store-vil-ikke-beklage-karikaturhandtering/278739

[11] https://www.aftenposten.no/norge/i/Gxx0bJ/aftenposten-broet-god-presseskikk

[12] https://klassekampen.no/artikkel/2026-09-18/debatt-konspirasjoner-som-avvikende-meninger

«Hysteriokratiets» fremvekst