Siden minst 2023 har krigen som herjer det sahel-sahariske beltet, styrket Guineas rolle som logistikkplattform for leveranser av russisk materiell til de tre statene i Alliansen av Sahel-statene (AES). Bak en virksomhet som foregår i det stille, har flere undersøkelser og rapporter avdekket en jevn strøm av utstyr som passerer gjennom guineansk territorium før det når Mali og deretter det øvrige Sahel.
Kortversjonen
- Guinea fungerer i dag som en viktig logistikkbase for russiske materielloverføringer til militæralliansen i Sahel.
- Historiske bånd og forsyningslinjer fra den kalde krigen knytter Conakry tett til både Moskva og Bamako.
- Mellom 2014 og 2018 fjernet franske og guineanske eksperter hundrevis av tonn med gammel ammunisjon.
- Store lagre med sovjetisk og kinesisk ammunisjon ble bygget opp under Sékou Tourés regime på grunn av paranoia.
- Historiske analyser antyder at Guinea kunne ha fungert som en forhåndsplassert fremskutt base for sovjetiske intervensjoner.
Denne utviklingen har dype historiske røtter. Den gjenspeiler både dybden i de politiske, mellommenneskelige og økonomiske båndene mellom Conakry og Bamako, ofte oppsummert i formuleringen som tilskrives Ahmed Sékou Touré, om at «Mali og Guinea er to lunger i samme kropp», og kontinuiteten i Guineas særskilte forbindelser med Moskva, fra sovjettiden til dagens Russland. Talende nok følger korridorene som disse konvoiene bruker i dag, i stor grad de samme logistikkaksene som ble identifisert under den kalde krigen, da Sovjetunionen forsøkte å befeste sin innflytelse i Vest-Afrika, og som kunne ha tjent til projeksjon av sovjetiske styrker eller sovjetisk materiell i underregionen dersom datidens strategiske situasjon hadde tillatt det.
Selv om samarbeidet mellom Sékou Tourés regime og Sovjetunionen, etter 1958 og bruddet med Frankrike som fulgte den berømte, men for Frankrike uakseptable formuleringen – «vi foretrekker fattigdom i frihet fremfor rikdom i slaveri» – er kjent, er omfanget av den militære støtten dårlig dokumentert. Likevel gjør et konkret samarbeid mellom Guinea og Frankrike mellom 2014 og 2018 det mulig å løfte på sløret og måle hvor omfattende dette militære samarbeidet var. Det kan kanskje også bidra til å skrive om et kapittel i historien om sovjetiske militære ambisjoner i Afrika.
I 2013 henvender president Alpha Condé seg til Frankrikes ambassadør, Bertrand Cochery, for å spørre om Frankrike kan hjelpe Guinea med å løse et alvorlig innenlandsk sikkerhetsproblem. Særlig i Kindia, men også i de fleste av landets store byer – Kankan, Kandiafara, Boké, Labé, Nzérékoré, Dinguiraye … – ligger tonnevis av foreldet ammunisjon, nedgravd eller kastet i elver og raviner, lett tilgjengelig for lokalbefolkningen. Innbyggerne, som tidvis har drevet handel med verdifulle materialer (for eksempel kobberet i granatenes drivbånd), er i fare, og mange ulykker har allerede funnet sted. To unge menn har nettopp omkommet i Kindia mens de håndterte granater, og befolkningen krever hastetiltak. Sikkerhetsproblemet blir et politisk problem.
Les også: Tjuefem år med afrikansk makt: lederne som har formet århundret
Frankrike etterkommer anmodningen, og gjennom flere aksjoner mellom 2014 og 2018 destruerer mineryddere fra det franske sivilforsvaret og det guineanske ingeniørvåpenet blant annet 580 tonn ammunisjon i Kindia, 165 tonn i Kankan, 15 tonn i Boké … Hundrevis av tonn ammunisjon blir destruert eller påvist gjennom sonderinger. Dette omfanget reiser mange spørsmål om hvorfor et slikt lager fantes, og hva det var ment for.
Et dypdykk i Guineas militærhistorie
En undersøkelse av typen og opprinnelsen til ammunisjonen som ble oppdaget i Kindia, er et dypdykk i Guineas militærhistorie. Den eldste ammunisjonen – som finnes i svært små mengder – er Mills-håndgranater fra lagrene den franske hæren etterlot ved uavhengigheten. Deretter følger tsjekkiske kopier fra 1950-årene av den berømte tyske panzerfaust. Så kommer enorme lagre av PG2-panservernraketter, miner og artilleri- eller panserverngranater i kaliber 107, 105, 85, 76, 75, 60, 57 og 37, marinegranater i kaliber 130 … levert av kineserne og sovjeterne fra begynnelsen av 1960-årene til midten av 1980-årene; det finnes også bomber på 500 kg.
Les også: Kina bevæpner Burkina Faso – et nytt kapittel i Afrikas kamp for uavhengighet
Ammunisjonens opprinnelse er klart fastslått, men hva skulle den egentlig brukes til? Etter «det portugisiske angrepet 22. november 1970» blir den guineanske hæren anklaget for illojalitet. President Sékou Touré beslutter da å prioritere oppbyggingen av «den nasjonale militsen». Den regulære hæren, som i stor grad avvæpnes og mistenkes for å planlegge sammensvergelser, utarmes. Utdanningen og treningen svekkes, samtidig som profesjonaliteten faller. Parallelt øker militsen sine ressurser og blir en hær ved siden av hæren, med ansvar for å overvåke en regulær hær som nå er fratatt alt. Våpnene og ammunisjonen som hører til, skifter hender, men treningen blir ikke bedre. For å kunne bruke denne ammunisjonen trengs funksjonsdyktige våpensystemer, noe som langt fra er tilfellet. Først i 1984, etter Sékou Tourés død, oppstår en mer konvensjonell situasjon, med sammenslåingen av militsen, hæren og gendarmeriet; men skaden er allerede gjort: De flere tusen tonnene med ammunisjon som oversvømmet Guinea gjennom alle disse årene, er i dårlig forfatning.
Les også: Er Guinea i ferd med å gli inn i et økonomisk autoritært styre?
Regimet var dessuten besatt av tanken på et militærkupp og hadde også innført et hypercentralisert system for kontroll av ammunisjon. Sjefene for de militære regionene har ikke tilgang til sin egen ammunisjon, som lagres på steder de ikke får adgang til. Sentralleddet som skal forvalte den, inspiserer den ikke regelmessig og sørger ikke for forsvarlig vedlikehold. I det guineanske klimaet forringes den og blir ubrukelig. Samtidig brer økonomiske misligheter og underslag om seg, og på ulike nivåer blir deler av denne ammunisjonen (særlig den som inneholder verdifulle metaller: granatenes kobberbånd eller messingen i hylsene) solgt, slik at den blir ufullstendig og ubrukelig. På 1980-tallet blir en del av disse lagrene, som nå er farlige, til slutt gravd ned eller kastet i elver og raviner.
En planlagt bruk som fortsatt er uklar
Nøyaktig hva disse lagrene var tenkt brukt til, er like fullt uklart. I teorien kunne de 13 800 panservernrakettene som ble funnet i Kindia i 2014, ha blitt brukt til å ødelegge like mange pansrede kjøretøy. Selv når man tar hensyn til behovet for opplæring og til at en del av lageret ville bli brukt opp, står det fast at Guinea hadde et imponerende teoretisk ødeleggelsespotensial. Men kan man med rimelighet tenke seg at landet måtte frykte en invasjon med flere tusen kjøretøy?
Hva om Guinea hadde utgjort en forpost der disse ammunisjonsbeholdningene var forhåndsplassert?
Man må sette seg inn i datidens kontekst og forsøke å forstå Sékou Tourés tankesett. Vi vet at han etter tur anklaget de fleste nabolandene og landene i underregionen for å tjene som base for en aggresjon mot Guinea. Skulle disse lagrene da gjøre det mulig å møte et angrep fra alle kanter og dempe hans paranoia? Det er mulig, men premisset kan vendes om: Denne ammunisjonen kunne ha bevæpnet like mange sammensvorne som ville ha lagt beslag på den … ettersom han så dem overalt.
Les også: Guinea: Afrikas største gullraffineri vil endre spillereglene 🔒
Skulle denne ammunisjonen da brukes til å undertrykke intern politisk opposisjon? Selv i datidens Guinea er det vanskelig å forestille seg et system for undertrykkelse av en reell eller antatt opposisjon som ville ha benyttet artilleri og panservernminer. Skjønt …
Bør den da betraktes som et standard eksportprodukt fra de sosialistiske maktene, som var ute av stand til å levere vanlige forbruksvarer og derfor sendte det de kunne produsere i store mengder, nemlig ammunisjon? Hadde Guinea tatt imot disse lagrene for å oppfylle de teknokratiske målene fastsatt av Gosplan? Det ville ikke være urimelig å tro det[1].
En annen hypotese, som likevel ikke nødvendigvis utelukker de foregående, kan vurderes. På 1970-tallet innleder Sovjetunionen og landets kubanske, tsjekkiske og østtyske allierte en svært aggressiv intervensjonistisk politikk i Afrika. Midt i tiåret befinner ikke færre enn 40 000 sovjetiske «rådgivere» seg på kontinentet. I 1977, under Ogaden-krigen (Somalia–Etiopia), forbløffer sovjeterne vestmaktene ved å etablere en luftbro til Etiopia, der de i løpet av få dager flyr inn pansrede kjøretøy og tungt materiell. Gjennom 1970-årene var de guineanske lagrene fortsatt i god stand, og ammunisjonen var av en generasjon som ennå ikke var helt foreldet. Kindia var for eksempel et aktivt opplæringssenter for enhetene som kjempet mot portugiserne i Guinea-Bissau (1963–1974), og de kubanske instruktørene var mange. Så? Hva om Guinea hadde utgjort en forpost der disse ammunisjonsbeholdningene var forhåndsplassert? Dersom situasjonen lå til rette, kunne denne ammunisjonen ha blitt brukt til å utruste sovjetiske styrker eller deres allierte, raskt overført til området, som deretter kunne ha intervenert i underregionen med tungt materiell. Det er det disse hundrevis av tonnene med ammunisjon forteller oss.
Kanskje gjenstår det fortsatt å skrive dette kapitlet i Guineas historie …
Sluttnoter
[1] Det verserer fortsatt historier i Guinea – enten de er sanne eller oppspinn – om at Sovjetunionen angivelig sendte snøploger til landet, eller forsendelser som utelukkende besto av venstresko …
Spillet om Sahel: Fra fransk tilflukt til russisk roulette 🔒
