Mens flere militærregimer i Sahel har brutt med Frankrike, holder Guinea fast ved forbindelsen til Paris. Konflikten med en fransk TV-kanal viser hvor følsomt dette forholdet er.
Kortversjonen
- Guinea skiller seg ut fra andre militærregimer i Sahel ved å opprettholde tette politiske og militære bånd til Frankrike.
- Etter en ny grunnlov vant Mamadi Doumbouya presidentvalget i desember 2025 med over 86 prosent av stemmer, ifølge høyesterett.
- Den afrikanske union anser valget og grunnloven som en vellykket tilbakevendelse til konstitusjonelle forhold for landet.
- Tross internasjonale anerkjennelse og normalisering reagerer myndighetene sterkt på at medier omtaler presidenten som kuppmaker.
- Striden rundt bruken av begreper viser at regimet forsøker å kontrollere fortellingen om sin egen opprinnelse og legitimitet.
To datoer for den samme makten
Mamadi Doumbouya kom til makten med militærmakt. Den 5. september 2021 styrtet spesialstyrkene han ledet, Alpha Condé, som hadde vært president siden 2010. Året før hadde Condé sikret seg en omstridt tredje periode etter en grunnlovsendring. Sjefen for spesialstyrkene ble deretter leder for overgangsperioden.
Regimets militære opphav kom ikke bare til uttrykk i hvordan det var organisert. Det var også merkbart i dagliglivet i Conakry. Under et opphold i hovedstaden i 2025 var sperringer, væpnede menn og militære kjøretøy stadig å se i bybildet. Da jeg gikk nedover en gate som tilsynelatende var åpen for ferdsel, ble jeg stanset av gendarmer. En av dem forklarte at jeg befant meg foran det han kalte «fengselet for politiske dissidenter», i et område jeg ifølge ham ikke skulle ha gått inn i. Jeg hadde ingen identitetspapirer med meg og ble holdt tilbake i nesten en halvtime, mens gendarmen understreket hvor alvorlig overtredelsen min var, og krevde betaling.
Episoden var liten, men viste noe som institusjonelle beskrivelser vanskelig får frem: I overgangstidens Guinea fantes den militære makten ikke bare på toppen av staten. Den preget også hverdagen i hovedstaden, kontrollen over byrommet og muligheten til å bestemme hvem som fikk ferdes der, og på hvilke vilkår.
Men Guinea i 2026 vil ikke lenger defineres av 5. september 2021. En ny grunnlov, godkjent ved folkeavstemning i september 2025, åpnet for at Doumbouya kunne stille til presidentvalget 28. desember. Ifølge det endelige resultatet, kunngjort av høyesterett, fikk han 86,72 prosent av stemmene.
Les også: Guinea: Afrikas største gullraffineri vil endre spillereglene 🔒
Valget fant imidlertid sted i et politisk landskap som var blitt grunnleggende endret gjennom overgangsårene. Mer enn femti partier var blitt oppløst. Flere fremtredende opposisjonsskikkelser var utestengt fra valget eller levde i eksil. Opposisjonens viktigste krefter hadde oppfordret til boikott.
Dermed sto to tolkninger av det samme valget mot hverandre. For myndighetene markerte det en tilbakevending til konstitusjonelle forhold. For motstanderne var det ikke nok til å viske ut de politiske forholdene valget ble avholdt under.
Internasjonalt er endringen derimot reell. Den afrikanske union gratulerte Doumbouya etter at det endelige resultatet var kunngjort. Noen uker senere mente lederen for unionens kommisjon at den nye grunnloven og presidentvalget faktisk hadde brakt landet tilbake til konstitusjonelle forhold. Den afrikanske unions forsamling anså deretter valget 28. desember som slutten på perioden med et grunnlovsstridig maktskifte.
Den institusjonelle normaliseringen har altså funnet sted. Men et normalisert regime får ikke nødvendigvis bestemme hvilke ord andre bruker om det. Så sent som i mai 2026, flere måneder etter presidentvalget, oppga det franske utenriksdepartementets offisielle landprofil for Guinea: «Styreform: militærjunta». Mamadi Doumbouya ble omtalt som «overgangspresident».
Misforholdet er talende. Institusjonene kan erklære en overgangsperiode avsluttet, mens begrepene som ble formet under den, lever videre. Det er nettopp derfor ordet France 24 brukte, får så stor betydning. Å kalle Doumbouya «kuppresident» i dag er å samle to ulike kilder til legitimitet i ett uttrykk: den som oppsto gjennom militærmakt i 2021, og den myndighetene hevder å ha fått gjennom valg i 2025.
Les også: Imamen som kan velte militærjuntaene i Sahel
For Conakry skal den siste nå erstatte den første. Opposisjonen mener derimot at valget verken kan viske ut regimets opphav eller forholdene den politiske konkurransen fant sted under. Striden om et adjektiv blir dermed en strid om når dagens styre egentlig begynte: 5. september 2021 eller 28. desember 2025?
Jubel i Conakry 5. september 2021, etter statskuppet. © Wikipedia.
«Guinea i 2026 vil ikke lenger være Guinea av 5. september 2021.»
Legge kuppet bak seg uten å bryte med Frankrike
Denne striden ville vært mindre særpreget dersom Guinea hadde fulgt samme utvikling som de andre militærregimene som nylig har vokst frem i Vest-Afrika. Men landet står i en særstilling. I Mali, Burkina Faso og Niger har statskuppene gradvis ført til en geopolitisk omorientering. Bruddet med den tidligere politiske ordenen har vært ledsaget av konfrontasjon med Paris, tilnærming til Moskva og opprettelsen av Sahelstatenes allianse.
Conakry har valgt en annen vei. Også Doumbouya er en militær leder som kom til makten gjennom et statskupp, men bruddet med den konstitusjonelle ordenen er ikke blitt gjort til et brudd med Frankrike. Samarbeidet mellom landene har fortsatt, også på det militære området. Guineanske offiserer får fremdeles opplæring i Frankrike, og forsvarsforbindelsene har ikke opplevd det bruddet man har sett i Sahel.
Samtidig opprettholder Conakry forbindelser med militærregimene i Sahel og har fortsatt å tillate transitt av varer til Mali. Guineas diplomati handler i mindre grad om å velge side enn om å bevare muligheten til å samarbeide med ulike partnere.
Denne posisjonen har også historiske røtter. I motsetning til flere tidligere franske kolonier i Vest-Afrika tilhører Guinea ikke CFA-francsonen og huser ingen fransk militærbase. Fremfor alt er det store symbolske bruddet med den tidligere kolonimakten allerede en del av landets nasjonale historie. I 1958 var Sékou Tourés Guinea den eneste franske kolonien i Afrika sør for Sahara som avviste Det franske fellesskapet, foreslått av Charles de Gaulle, og valgte umiddelbar uavhengighet.
Les også: Guinea (2013–2019): base for Russlands informasjonskrigføring i Afrika
Conakry kan derfor bygge en fortelling om suverenitet uten nødvendigvis å basere den på en ny konfrontasjon med Paris. Dette skiller Doumbouya tydelig fra regimene i Sahelstatenes allianse: Han forsøker å legge rollen som kuppmaker bak seg uten å bryte forbindelsen med Frankrike.
«Han forsøker å legge rollen som kuppmaker bak seg uten å bryte forbindelsen med Frankrike.»
France 24-paradokset
Det er her forbudet mot France 24 blir særlig avslørende. Guinea følger ikke Mali, Burkina Faso og Niger i å bygge en uttrykkelig antifransk legitimitet. Tvert imot opprettholder landet omfattende forbindelser med Paris. Likevel bruker Conakry et virkemiddel mot France 24 som militærregimene i Sahel allerede har tatt i bruk: sendeforbud.
Handlingen ligner, men den politiske funksjonen er en annen. I Mali, Burkina Faso og Niger har konfliktene med franske medier inngått i en bredere konfrontasjon med Frankrike og en omlegging av internasjonale allianser. I Guinea synes spørsmålet å være et annet. Det handler mindre om å fjerne Frankrike fra den nasjonale fortellingen enn om å kontrollere hvordan regimets forvandling blir fortalt.
Derfor berører konflikten med France 24 selve kjernen i den politiske normaliseringen Doumbouya har satt i gang. For at overgangsperioden virkelig skal være over, holder det ikke å gjennomføre et valg, oppnå internasjonal anerkjennelse eller gjenvinne sin plass i regionale institusjoner. Myndighetene må også klare å etablere en ny politisk tidsregning. Statskuppet må bli fortid. Men ordene kan stå i veien.
Å styre fortiden
HACs reaksjon avdekker dermed et paradoks. Hvis presidentvalget i desember 2025 avsluttet den institusjonelle overgangsperioden, hvorfor er det fortsatt så følsomt å minne om statskuppet i 2021 at det fører til forbud mot et internasjonalt mediehus?
Les også: Er Guinea i ferd med å gli inn i et økonomisk autoritært styre?
Svaret ligger kanskje i forskjellen mellom å avslutte en overgangsperiode og å avslutte fortellingen om den. Institusjoner kan endre seg raskere enn politiske begreper.
Spørsmålet gjelder dessuten mer enn innenrikspolitikk. Guinea får en stadig viktigere strategisk posisjon. Landet har enorme bauksittreserver, og utbyggingen av den gigantiske jernmalmforekomsten i Simandou endrer dets økonomiske tyngde. Kina, Frankrike, Russland, golfstatene og andre aktører har ulike grunner til å opprettholde forbindelser med Conakry.
I en slik situasjon har det diplomatisk og økonomisk verdi å fremstille Guinea som en stabilisert stat som har vendt tilbake til konstitusjonelle forhold og kan sikre kontinuitet i sine institusjoner. Men internasjonal legitimitet avhenger ikke bare av institusjonene. Den avhenger også av begrepene som brukes til å beskrive dem.
Et statskupp er en hendelse. «Kuppmaker» er en identitet. Det er nettopp denne omgjøringen av en fortidig hendelse til et kjennetegn ved nåtiden Conakry forsøker å bestride.
France 24-saken viser dermed noe mer allment om regimer som er kommet til makten gjennom statskupp: Normaliseringen deres består ikke bare i å holde valg eller oppnå diplomatisk anerkjennelse. Den innebærer også en kamp om hvilket tidspunkt fortellingen om deres historie skal begynne ved.
Mamadi Doumbouya kan ikke endre måten han kom til makten på 5. september 2021. Derimot kan han forsøke å bestemme når denne datoen skal slutte å definere ham politisk. Striden om ordet «kuppmaker» handler kanskje nettopp om denne grensen: ikke om å viske statskuppet ut av Guineas historie, men om å få det omtalt en gang for alle i fortid.
«Internasjonal legitimitet avhenger ikke bare av institusjonene: Den avhenger også av begrepene som brukes til å beskrive dem.»
