Ukrainske angrep mot russiske oljeraffinerier har utløst en ny fase av krigen. Moskvas svar er å ramme infrastrukturen som holder Ukrainas militære logistikk i gang.
Under NATO-toppmøtet i Ankara 7. og 8. juli 2026 ble diplomatiet igjen en forlengelse av slagmarken. Donald Trump møtte Volodymyr Zelenskyj før han snakket med Vladimir Putin, mens alle parter forsøkte å gå inn i forhandlingene med sterkest mulige kort på hånden. De allierte bekreftet sin støtte til Ukraina ved å godkjenne rundt 70 milliarder euro i militær bistand og åpne for nye programmer for samproduksjon av våpen, blant annet Patriot-systemer. De fornyet samtidig forpliktelsen til alliansens kollektive forsvar og fremskyndet den europeiske opprustningen.
Disse tiltakene fremstår imidlertid som beskjedne sammenlignet med omveltningene langs frontlinjen siden begynnelsen av 2026. I denne artikkelen ser vi nærmere på de viktigste taktiske utviklingstrekkene som har preget konflikten de siste månedene: det russiske presset rundt Zaporizjzja i januar; Starlink-bruddet i februar, som frøs fronten; energisjokket etter de amerikanske angrepene mot Iran, som ga den russiske hæren nye inntekter; opptrappingen av de ukrainske angrepene mot den russiske oljesektoren, som spiste opp disse gevinstene; Russlands svar mot Ukrainas drivstoff- og logistikkinfrastruktur og fremrykningen ved Lyman, Kupjansk og Kostiantynivka; og til slutt NATO-toppmøtet, der aktørene var mer opptatt av å unngå mediesammenstøt enn av å vedta tiltak som kunne endre situasjonen på bakken.
Januar–februar 2026 – Zaporizjzja og faren for å bli avskåret
I januar rykket de russiske styrkene frem mot Zaporizjzja. Huliaipoles fall og sammenbruddet av forsvarslinjen langs Hajtsjur-elven skapte frykt for at offensiven skulle skyte fart. Russerne befant seg nå bare 30 kilometer fra byen.
Zaporizjzja er et stort industri- og logistikksentrum med rundt 700 000 innbyggere og ligger øst for elven Dnipro. Byens forsyninger er derfor avhengige av broforbindelsene over elven. Dersom russerne kommer tilstrekkelig nær utkanten av byen, kan de etablere dronekontroll over disse transportårene og kutte den ukrainske logistikken. Logikken minner om Kherson: Ukrainerne gjenerobret byen uten et direkte frontalangrep ved å gjøre den umulig å holde. Tapet av Zaporizjzja ville være en katastrofe for Ukraina og Russlands største seier siden erobringen av Mariupol i 2022.
I begynnelsen av februar endret imidlertid én hendelse tempoet ved fronten: Starlink-terminalene som ble brukt av russiske styrker, ble stengt eller underlagt filtrering. Den 5. februar meldte russiske kilder om et omfattende Starlink-brudd langs kontaktlinjen. Virkningen var umiddelbar. Russland mistet store deler av evnen til å koordinere styrkene. Moderne krigføring er avhengig av slike forbindelser.
Les også: Reportasje om Ukrainas krigsøkonomi: Nøkkelen ligger til sjøs 🔒
Dronene har gjort konsentrerte stormangrep og bruk av pansrede kjøretøy langt mer risikabelt. Russiske offensiver er derfor i økende grad basert på små, spredte avdelinger som kan infiltrere områdene bak fronten, sabotere stillinger, presse ukrainske droneoperatører tilbake og åpne veien for infanteriet. Uten pålitelig kommunikasjon blir slike infiltrasjoner langt mindre effektive.
Den russiske offensiven stanset ikke fullstendig, men fremrykningen avtok markant. I februar falt de russiske landgevinstene til rundt 123–126 kvadratkilometer, mot 245 kvadratkilometer i januar. Det var den laveste fremrykningstakten på flere måneder. Ukrainerne gikk til motangrep på denne delen av fronten, mens russerne forsøkte å utvikle egne telekommunikasjonsløsninger. Pusterommet ga den ukrainske hæren en mulighet til å holde Zaporizjzja, i det minste frem til den påfølgende vinteren.
Februar–juni 2026 – Iran-sjokket og oljekrigen
Et nytt vendepunkt kom 28. februar, da USA og Israel angrep Iran. Krisen rammet energimarkedene umiddelbart. Rundt en femtedel av verdens olje- og LNG-transport passerer gjennom Hormuzstredet, og bortfallet av forsyninger nådde opptil 14 millioner fat om dagen. I april steg prisen på Brent-olje til rundt 126 dollar fatet.
For Russland, som er en stor eksportør av hydrokarboner, ble sjokket en mulighet. Selv under sanksjoner førte prisoppgangen til økte inntekter og styrket finansieringen av krigsinnsatsen. Prisen på Ural-olje som ble lagt til grunn for skatteberegningene, steg fra 44,59 dollar i februar til 77 dollar i mars. Russlands viktigste oljeavgift ble deretter mer enn doblet, fra 327 til 700 milliarder rubler, tilsvarende rundt ni milliarder dollar.
Utviklingen var også synlig i eksporttallene. I mars økte Russlands inntekter fra fossil energi med 52 prosent på én måned, til 713 millioner euro om dagen, samtidig som eksportvolumet steg med 16 prosent. Ural-oljen, som tidligere ble solgt med rabatt, ble til og med omsatt med et pristillegg i India. Vestlige sanksjoner var dermed ikke lenger tilstrekkelige til å begrense den budsjettmessige virkningen av den russiske eksporten.
Vesten endret derfor strategi. I stedet for å sanksjonere kjøperne av russisk olje lot vestlige land Ukraina angripe oljeinfrastrukturen direkte. Fra våren ble de ukrainske angrepene trappet opp, først med droner på Krim, i Belgorod og i grenseregionene, deretter dypere inne på russisk territorium og etter hvert også med missiler. Målene var raffinerier, drivstofflagre, havner, militære anlegg og annen drivstoffrelatert infrastruktur. Hensikten var tydelig: å gjøre Russlands naturlige fortrinn – landets overflod av energiressurser – til en sårbarhet.
Les også: Alliansen som binder Ukraina-krigen til Asia 🔒
I juni ble virkningen synlig. Flere russiske regioner opplevde drivstoffmangel, med køer, rasjonering og kraftige prisøkninger. Russland, som er en av verdens største eksportører av hydrokarboner, måtte uvanlig nok organisere sjøveis import av bensin fra India. Minst 60 000 tonn ble omtalt, med planer om å importere opptil 400 000 tonn i måneden fra flere leverandører. Vladimir Putin erkjente selv at de ukrainske angrepene mot raffineriene hadde bidratt til mangelen.
Hendelsene i St. Petersburg tilførte også en politisk dimensjon. Under det internasjonale økonomiske forumet angrep ukrainske droner energi- og militæranlegg rundt byen. Krigen hadde nå nådd frem til den russiske maktens økonomiske og symbolske utstillingsvinduer.
Begynnelsen av juli 2026 – Det russiske svaret: drivstoff, oppstillingsplasser og ukrainsk logistikk
Det russiske svaret kom i slutten av juni. Etter de ukrainske angrepene mot den russiske oljesektoren rettet Moskva seg mot et av Kyivs svake punkter: den landbaserte logistikken. Den 25. juni ble tre lokomotiver og to drivstoffstasjoner rammet. Senere ble en bensinstasjon, lokomotiver tilhørende Ukrzaliznytsia og en oppstillingsplass full av lastebiler angrepet i Zaporizjzja. Den 1. juli ble fem drivstoffstasjoner rammet i Dnipropetrovsk-regionen. Deretter fulgte ytterligere angrep i Sumy, Tsjernihiv, Kharkiv og Zaporizjzja. Reuters beskrev på dette tidspunktet daglige angrep mot drivstoffstasjoner i regionene nær fronten.
Logikken var direkte: Ukrainas mobilitet skulle brytes ned. Drivstoffstasjoner, oppstillingsplasser og jernbaneforbindelser er knutepunktene som gjør det mulig å flytte utskytningslag, droner, reservedeler, generatorer og drivstoff. I motsetning til Russland, som gjennomfører langtrekkende angrep med missiler avfyrt fra fly, er Ukrainas angrep dypt inne på russisk territorium i stor grad avhengige av en spredt, landbasert logistikk.
I løpet av én uke angrep Moskva dermed hele kjeden som gjør det mulig for Kyiv å omsette dronene sine i strategisk press. Dette presset gjorde samtidig det russiske luftforsvaret mer effektivt: Dersom de ukrainske dronene måtte skytes opp fra det sentrale Ukraina, ville flyrutene bli lengre, mer forutsigbare og lettere å avskjære.
Den russiske strategien ser ut til å ha hatt en viss virkning. Ukrainske angrep nådde sjeldnere Moskva og de store byene i nord, noe som førte til at Kyiv i større grad konsentrerte angrepene mot Krim og Azovhavet. I dette mer tilgjengelige området forstyrret gjentatte angrep mot russiske skip og logistikkinstallasjoner forbindelsene til Krim og skapte en form for de facto-blokade.
Les også: Kan Russlands ekspansjonslyst tilfredsstilles? 🔒
Samtidig forsøkte Russland å rette opp sine egne svakheter. Etter kommunikasjonsproblemene knyttet til Starlink i februar utviklet Moskva alternative reléstasjoner. Sendestasjoner utplassert på belarusisk side, særlig i regionene Homel og Brest, forsterket signalene til russiske droner og gjorde det mulig å endre enkelte flyruter underveis. Ifølge RFE/RL kunne disse reléstasjonene sikre pålitelig kommunikasjon over avstander på opptil 150 kilometer.
Ved fronten falt denne utviklingen sammen med at Russland igjen tok initiativet. Moskva kunngjorde at Kostiantynivka var falt, og publiserte videoer fra hele byen, til tross for gjenværende lommer med ukrainsk motstand og benektelser fra det ukrainske militæret. Gerasimov hevdet også at de russiske styrkene rykket frem mot Lyman. Rundt Kupjansk ble presset mot Oskil-elven intensivert, samtidig som Moskva forsøkte å utvide sikkerhetssonene i Kharkiv- og Sumy-regionene.
Utviklingen kom også til uttrykk gjennom evakueringene. Den 3. juli utvidet myndighetene i Kharkiv evakueringssonen til 60 lokaliteter i distriktene Kupjansk, Bohodukhiv og Kharkiv. Tiltaket omfattet nesten 12 000 mennesker.
Ankara 2026 – Det store skrittet på stedet hvil
NATO-toppmøtet i Ankara fremsto som et mulig vendepunkt i krigen: Ville de allierte vedta en hittil enestående støttepakke til Ukraina? Eller ville alliansen splittes i spørsmålet om støtten til Kyiv og fordelingen av forsvarsutgiftene mellom NATO-landene?
Til slutt valgte toppmøtets politiske aktører å feie problemene under teppet: Det kom ingen økt støtte til Ukraina, men heller ingen synlig splittelse i alliansen. De kunngjorte tiltakene innebar i hovedsak en videreføring av status quo. EUs støtteplan på 70 milliarder euro ville gjøre det mulig å stabilisere den europeiske militærbistanden omtrent på nivåene fra 2023 og 2024. Den amerikanske lisensen som ga Ukraina adgang til å produsere PAC-3-avskjæringsmissiler – defensive våpen – var snarere et tiltak for å opprettholde Ukrainas luftforsvar, som hadde vært under sterkt press siden 2. juli, enn et tiltak som kunne endre styrkeforholdet.
Mens fronten ble stadig mer ustabil, kjørte diplomatiet seg fast. Det var det motsatte av situasjonen i 2025, da fronten hadde stabilisert seg samtidig som diplomatiet ble stadig mer uforutsigbart. I 2026 må ukrainerne først og fremst forhindre at fronten bryter sammen ved hjelp av egne ressurser.
