Kina er ikke lenger bare en kontinentalmakt. Siden 2010-årene har landet bygget ut et omfattende nettverk på land og til sjøs som er i ferd med å omforme hele det eurasiske rommet. Belte-og-vei-initiativet (BRI), eller «de nye silkeveiene», består av seks landbaserte korridorer og én maritim rute. Sikring av strategiske streder og omlastingspunkter har dermed blitt et grunnleggende element i Kinas geopolitikk.
Geopolitikken følger noen grunnleggende regler. En av dem handler om kontroll over geografiske rom gjennom maktprojeksjon og kontroll over strategiske knutepunkter. Geopolitikken struktureres dermed rundt punkter – som byer, havner og streder – linjer som forbinder punktene med hverandre, og rom, altså maktområdene der punktene og de sammenvevde linjene gjør seg gjeldende. Den som klarer å etablere forbindelseslinjer og kontrollere de avgjørende knutepunktene, behersker også rommene.
Det er nettopp denne politikken Kina fører gjennom BRI. Målet er både å kontrollere de viktigste transportårene, som er avgjørende for landets produksjons- og distribusjonsøkonomi, og å gjøre dem til instrumenter for kinesisk makt. Kinas maktprojeksjon er derfor ikke bare et uttrykk for landets styrke, men også et middel til å bygge og forsterke den.
For bare 30 år siden var Kina først og fremst en innadvendt makt. Landet var opptatt av å konsolidere territoriet, kontrollere randsonene – Tibet, Xinjiang og Indre Mongolia – og overvåke kystområdene. Siden 2000 har Kina utviklet seg til en global maktprojeksjonsaktør med nettverk som strekker seg fra Rotterdam til Nairobi og fra Gwadar til Jakarta. De to kartene som publiseres her, viser omfanget av denne omveltningen.
Les også: Tocqueville i Kina 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Mackinders geopolitiske visjon: Eurasia som verdens maktsentrum 🔒
