Bak fredsdiplomatiets glansbilde finnes en uavklart historie om arkiver, penger, PLO-kontakter og norsk maktpolitikk. Mye tyder på at sentrale deler av fortellingen fortsatt er skjult.
Utenriksdepartementet (UD) er fortsatt i en flytteprosess inn i det nye Regjeringskvartalet, samtidig står den gamle bygningsmassen på ærverdige Victoria Terrasse der høyreist – og nå fredet av Riksantikvaren i 2025. Og savnede arkiver glimrer fortsatt med sitt fravær, mest fordi noen helst vil ha det slik.
Det er uklart om nissen(e) ble med på flyttelasset, men noen utsikter til at tapte Midtøsten-arkiver noen gang skal få plass i det ellers sterkt påkostede Regjeringskvartalet fremstår som minimale: Det kan fortsatt ha vært for mange med makt og innflytelse i en nokså mørklagt prosess med motiver til både å fjerne og slette deler av alt annet enn en åpen norsk, politisk historie knyttet til Yasir Arafat og co. Dette gjelder nok særlig det stadig mer mørklagte forspillet til det som etter hvert ble kjent under vignetten «Oslo-prosessen», men som uansett lå under Utenriksdepartementets og regjeringens(!) formelle ansvarsfelt – i 1980-årene.
En kilde som har stått Terje Rød Larsen nært, kan opplyse at alt av dokumenter knyttet til de «hemmelige delene» av forhandlingene knyttet til Oslo-avtalen vil forbli definert som hemmelige, og at det – i forlengelsen av dette resonnementet – følgelig heller ikke lenger finnes tilgjengelige kopier av denne delen av forhandlingene. Dette kan være standpunkt som også kan ha blitt signalisert av PLO-leder Mahmoud Abbas nylig. Han har sine motiver for å beskytte sine gamle venner. En god del av dette handler om veldig mye penger, all den tid Norge etter Yassir Arafats uttalte ønske, og i mer enn 30 år har ledet «Giverlandsgruppen for Palestina» (Ad Hoc Liaison Committee – AHLC). Det er kanalisert mange milliarder fra Norge til PLO opp gjennom årene, både direkte og indirekte. I det administrative feltet i AHLC ligger det samtidig en eksplisitt forpliktelse fra norsk side, som klart binder norsk utenrikspolitikk, praktisk talt på ubestemt tid.
Mindre deler av arkivet finnes i Israel
På israelsk side skal det finnes mer tilgjengelige arkiver fra de forhandlingene israelerne selv deltok på, men bort sett fra det ser det ut til at det meste av notater og dokumenter har fordunstet – for godt. Noe skal være igjen, men dette er bare en brøkdel av prosessen, fra en del av året 1993. Men selve prosessen har gradvis bygget seg opp gjennom veldig mange år før dette, der toneangivende ledere i Arbeiderpartiet, i Utenriksdepartementet og i LO har vært med.
Nå synes imidlertid det meste å ha blitt omdefinert til «hemmelige samtaler», samtidig som hele forspillet til Oslo-prosessen er luket vekk, bortsett fra en nokså sterkt, romantisert variant, gjengitt i boken «Oslo-prosessen» av Jane Corbin. Der er Terje Rød Larsen og co. gloriøst fremstilt som tilretteleggere for en fred mellom PLO og Israel.
Les også: «Operasjon SIG»: En av KGBs største psyops-kampanjer
Dette, alt mens det fra norsk side har pågått helt konkrete føringer med en omfattende, uttalt politisk støtte til PLO i en årrekke, fra Arbeiderpartiet og LO, og en tilsvarende gjennomgående og repeterende, sterk kritikk av Israel. Prosessen synes, kritisk vurdert – ikke minst sett i ettertid – å ha vært mer trigget av PLOs og Yassir Arafats sterke behov for å bli institusjonalisert og monopolisert som den eneste, legitime representant for palestinerne og «Palestina», og samtidig sikre seg økonomisk slik at den erklærte «frigjøringen» kunne fortsette – med solid finansiering og indirekte legitimitet. Ikke minst takket være Norges rolle.
Ingen vet hvor Oslo-arkivene har tatt veien
I Utenriksdepartementet heter det at det fortsatt ikke er noen der som vet hvor Midtøsten-arkivene har blitt av. En vet imidlertid at flere arkiv-esker og også flere, hele arkivskap(!) fysisk er forvunnet fra Utenriksdepartementet.
Daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst døde i januar 1994, 58 år gammel, etter å ha vært utenriksminister siden 1993. Umiddelbart etter hans død hentet hans kone, Marianne Heiberg, et stort og tungt arkivskap ut av hans kontor i Utenriksdepartementet. Arkivskapet og dets innhold kom aldri mer tilbake. Saken ble så vidt omtalt i NRK først 6. mars 2008.
Arkivskapet Marianne Heiberg så hastig hentet ut var definitivt ikke noe privatarkiv. Dette føyer seg inn i rekken av merkelige omstendigheter knyttet til den stadig pågående jakten på pappesker og arkiver knyttet til hovedaktørene i Oslo-prosessen. Marianne Heiberg døde selv i 2004, 50 år gammel. Johan Jørgen Holst og Marianne Heiberg var begge involvert i kontakten med PLO-ledelsen, som i denne perioden befant seg henholdsvis i Tunis og senere i Ramallah på Vestbredden.
Arkivskap fullt av hemmeligstemplede dokumenter solgt i bruktforretning
På ettersommeren 2005 skulle homøopat Bente W. Jacobsen i Oslo flytte sin virksomhet inn i nye, komfortable lokaliteter på Lambertseter. Som en del av flytteprosessen kjørte hennes ektemann Peter til et utsalg for bruktmøbler i de tidligere lokalene til Nasjonalbiblioteket, ikke så langt fra Utenriksdepartementet. Der kom Peter over et flott, men låst arkivskap som han sikret seg for 200 kroner. En ny nøkkel til arkivskapet ble anskaffet. Nysgjerrigheten var selvsagt stor da de endelig fikk åpnet det. I arkivskapet lå utallige mapper – bunker med høyt graderte dokumenter – fra Utenriksdepartementet.
UD kunne på sin side ikke gi noen fornuftig forklaring på hvordan så umåtelig mange interne, graderte dokumenter var blitt tatt ut av departementet, og uten at noen hadde reagert underveis.
Dette gjentok seg da hele “Oslo-arkivet” ble søkk borte i 2006, hvorav en del utsorterte deler angivelig har dukket opp i en kjeller – hjemme hos Terje Rød Larsen i 2026. Fortsatt er det veldig mye som mangler. Rød Larsen selv skal selv ha signalisert at det «ikke finnes» arkiver fra «de hemmelige forhandlingene». I det videre forklaringsbildet kommer det formodentlig til å hete at det heller ikke ble tatt notater, og at dette for øvrig gjelder faser da det strengt tatt ikke dreide seg om «Oslo-prosessen». Kort sagt, en kan kanskje like gjerne glemme å søke etter arkiver?
Les også: Skyggenettverk og propaganda: historien bak KGBs «Operasjon SIG» – del 2
Det var full fres, og et reelt forberedende oppløp i den hemmelige “Oslo-kanalen” gjennom det meste av 1980-årene, der flere utsendinger fra Utenriksdepartementet fysisk var ute på reiser, både til Syria (Arne Treholt m.fl.) og til PLO i Libanon og fra 1982 – til Tunis. Dette skjedde klart og entydig i Utenriksdepartementets regi, men også LO var inne i bildet.
Konkret var nevnte Arne Treholt, Thorvald Stoltenberg, Thorbjørn Jagland og Reiulf Steen hovedpersoner i den hemmelige «Oslo-kanalen». Nå er imidlertid hele denne perioden som man kaller forberedende fredsforhandlinger, på over ti år luket ut av historien – finansiert gjennom Utenriksdepartementet.
Konkrete koblinger til russisk etterretningstjeneste
Ut fra helt konkrete og påviselige opplysninger fra Mitrokhin-arkivet i Storbritannia, samt utfyllende opplysninger fra KGB-avhoppere som Oleg Gordievskij og Michael Butkov – pluss registrerte data i arkivet til Overvåkningspolitiet (POT), nå PST, var alle de tre hovedaktørene i den politisk-strategiske delen av Arbeiderpartiet gjennom 1970- og 1980-årene, partnere for KGB. Det vil si i den perioden da det samme KGB hadde betydelig fokus på organisering og ikke minst design av propaganda knyttet til den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, i en stor og internasjonal «Operasjon SIG». En operasjon som både gjaldt rigging av struktur og rammeverk for denne organisasjonen – inn i en tid da det akselererte kraftig med en hel serie av flykapringer og dramatiske terroraksjoner i PLOs regi i det sentrale Europa. Selv hovedaktøren i PLO, som beskrives som selve «arkitekten» bak flere flykapringer, fremstår som en meget høyt prioritert og trent KGB-agent i Mitrokhin-arkivet. Altså i det samme arkivet som Einar Førde, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen påviselig hadde tett kontakt med KGB.
Memorarer med forsøk på hvitvasking av spion-aktivitet?
I ettertid og mens man var på maktens tinder har man skrevet sine memoarer, der aktørene, og kanskje særlig Thorvald Stoltenberg, hevder det var kontakt med daværende leder i forsvarets etterretningsstab, Trond Johansen i den aktuelle og heftige perioden med KGB-samarbeid. Et vesentlig problem gjenstår: Riktig adresse for varsling om kontakt med KGB-offiserer er klar – Politiets overvåkningstjeneste, POT. Trond Johansen var selv medlem av Arbeiderpartiet og partiets Internasjonale utvalg gjennom flere år. Og hans partilojalitet synes å ha vært så sterk at han har forsøkt å redde både Einar Førde og ikke minst Thorvald Stoltenberg unna påtalemyndighetene. Im tillegg til dette hevdes det at Einar Førde på sin side visste om arrestasjonen av storspionen Arne Treholt to år før han ble arrestert. Også hans kone, Brit Fougner, skal også ha kjent til at Einar Førdes nærmeste venn var mistenkt for spionasje – mange måneder før Arne Treholt endelig ble pågrepet på Fornebu i januar 1984. Dette fremgår også av Frank Rossaviks biografi om Einar Førde, «Stikk i strid».
Med andre ord, her ser man at det var signifikante tegn på gjentatte maktpolitiske føringer – i konkrete forsøk på å redde Einar Førde unna påtalemyndighetene, etter at det ble kjent fra Overvåkningspolitiets side at den samme Førde påviselig var registrert med hele 90 konkrete møter med sine KGB-kontakter – inntil sommeren 1985. Ikke nok med det: I og med at Arne Treholts nærmeste venn så ettertrykkelig fikk vite om mistanken mot Treholt, og det hele to år før pågripelsen av storspionen, betyr det selvsagt også at Treholt selv kunne ha pakket kofferten og reist ut av landet for godt. Bare det at Førdes kone, Brit Fougner, også kjente til at Treholt var mistenkt for spionasje sier sitt.
Når det nevnte er relevant bakteppe i saken om norsk utenrikspolitikk i forhold til Midtøsten og samtidige, dramatiske opplysninger om mystiske pengestrømmer – direkte og indirekte fra Utenriksdepartementet, blir den signifikante KGB-koblingen til hovedaktører i Arbeiderpartiet et poeng å ta med seg: KGB vil etter år med systematisk bearbeidelse av nøkkelpersoner på toppen av Arbeiderpartiet selvsagt ha reell innflytelse på politikken som ble ført gjennom flere år. Og siden KGB viet så vidt stor oppmerksomhet på rigging og støtte til PLOs organer, både direkte og via Øst-Tyskland, også i 1980-årene, ville Arne Treholt, Einar Førde, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen – trolig også Thorbjørn Jagland – ha et integritetsproblem i forhold til det man ellers kunne tro var en selvstendige norsk støtte og føringer i retning Yassir Arafat og hans våpendragere?
Fortrengt historikk fra 1980-årenes Oslo-kanal?
I ettertid synes den hemmelige trafikken i «Oslo-kanalen» til PLO (Fathi og Yassir Arafat) å ha blitt omdefinert og fortrengt. Reiulf Steen, Thorvald Stoltenberg, Hans Wilhelm Longva og Thorbjørn Jagland var tidlig ute i denne trafikken. Særlig etter at PLO ble skvist ut av Libanon i andre halvdel av 1982, synes behovet for norsk, økonomisk og politisk assistanse å ha økt. Ved å trekke Det norske utenriksdepartement, Arbeiderpartiet og LO inn i dette, kunne PLO redde seg over og inn i en ny æra der det ble «institusjonalisert» – i et nytt spill som troverdig forhandlingspartner, alt mens man bare fortsatte den systematiske terrorismen, slik PLO er forpliktet til ut fra til sitt eget, grunnleggende program og ikke minst sine partnere i Iran og iranske proxy-styrker i Libanon og Gaza; også Syria inntil 2025. Fra norsk side synes man for lengst å ha forpliktet seg til å støtte PLO. Akkurat nå pågår det en egen prosess for å få på plass et meget stort propaganda-senter for PLO i Ramallah, etter mønster fra det norske Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Hvordan dette egentlig er turnert formelt via det norske Utenriksdepartementet fremstår som mer usikkert, men at det blir Norge som skal finansiere også dette prosjektet, se det ligger nok allerede inne i konseptet.
Les også: Kreml bak murene: frykt, kuppspøkelset og Putins maskirovka
Uro, usikkerhet og uenighet i norsk utenrikspolitikk
Det vil være en overdrivelse å hevde at partiene på Stortinget er enige om form og nye prioriteringer i norsk utenrikspolitikk, mest fordi både form og farge har endret seg i en ny tidsepoke der både utenrikspolitikk, relatert bistandsarbeid og også norsk sikkerhetspolitikk blir gjenstand for etterjusteringer og endringer. Det er nemlig ikke uproblematisk at man fra norsk side nærmest synes å ha forpliktet seg til årlige milliard-utbetalinger til PLOs apparat, under forskjønnede vignetter som «gjenoppbygging av Gaza». For tiden synes en prioritert del av denne gjenoppbyggingen å bestå i oppbygging av et gigantisk propagandasenter for PLO i Ramallah; dette som en del av et gigantisk palass som allerede er bygd på stedet.
Hvor radikalt skiftet i norsk utenrikspolitikk vil bli er det få som vet. Men at det maktpolitisk vil komme flere fremstøt for å videreføre de største prestisje-prosjektene i forholdet til PLO og Midtøsten – er forutsigbart nok. I Norge er det, i tillegg til Stortinget, særdeles tunge byråkratier, flere direktorater, samt organer som Landsorganisasjonen (LO) og relaterte, lojale medie-nettverk som vil komme på banen.
Om det fortsatt blir spioner som vinner den videre dragkampen er uklart, men at det dessverre finnes i den lange «Oslo-kanalen» – også inn i et nytt årtusen, er nok en av flere faktorer som bidrar til at det fortsatt knytter seg langt flere spørsmål enn svar, både rundt Utenriksdepartementet som forvaltningsorgan og Arbeiderpartiets og LOs utøvende politikk. Dersom systemene er så korrumperte som en lett kan få inntrykk av så langt, kan det også finnes nøkkelpersoner som gradvis har kommet under stadig større press fra fremmede makter. Dette er ett av mange spørsmål som reiser seg på dette så betente feltet i norsk utenrikspolitikk, som langt på vei også favner norsk sikkerhetspolitikk: Om vi som nasjon har bidratt til å stimulere mørke krefter i Midtøsten på en slik måte at de bare kunne fortsette med terror og strukturell anti-semittisme, kan vi allerede være ute å kjøre i et landskap der det Iranske lederskapet og noen av de mest rabiate terrorgruppene i vår tid stadig har for mye armslag. Deres forhold til «fred» som begrep og tilstand synes diametralt motsatt av det vi her hjemme forbinder med det.
Geopolitika har kontaktet Terje Rød-Larsen, Utenriksdepartementet og Arbeiderpartiet for å gi dem anledning til å kommentere innholdet i dette innlegget. Kun Rød-Larsen har svart, via sin advokat Johan Christian Elden: «Det avstedkommer ikke behov for tilsvar herfra.» Arbeiderpartiet og Utenriksdepartementet har ikke besvart Geopolitikas henvendelser.
«Operasjon SIG» – del 3: Arbeiderpartiet med KGB på innsiden
