Mogulene bygget et av tidens mektigste og mest kosmopolitiske riker. I dag er minnet om dem blitt en del av Indias kulturkamp.
«India’s Great Mughals: Art, Power, and Opulence», som nå vises ved Virginia Museum of Fine Arts i Richmond, er en stor og sjelden utstilling. Av flere sosiologiske grunner vil den bli vanskelig å gjenskape i nær fremtid.
I den engelskspråklige verden, særlig i USA, står den dekoloniale venstresiden langt fra imperiebyggerne – og museumskuratorene – fra J.P. Morgans tid. De kunnskapsløse nativistene på høyresiden vet på sin side lite om, og bryr seg lite om, det som er fremmed. Enda mindre bryr de seg om det indiske, som nå er blitt en sosial motstander, og enda mindre om det islamske, urskurken i vårt fortsatt unge korstogspregede århundre.
I mogulenes hjemland er etnonasjonalister på et oppdrag for å viske ut alle spor etter dynastiet fra indisk historie. Ideen om både et offentlig museum for brede lag av befolkningen og en nøytral, ikke-ideologisk historieskriving vil bli stadig sjeldnere i mørkere tider, drevet frem av hjerner som er permanent forstyrret av sosiale medier.
Det er en tragedie på alle måter. Det er mye å lære av et ungt, krigersk imperium som slo seg ned i en ny region og blandet seg med den lokale eliten. Det innførte en sammenhengende juridisk og administrativ statsorden i et helt område, og vokste deretter til å bli det rikeste, mektigste og trolig mest kosmopolitiske imperiet i sin tids verden. Over tid strakte det seg for langt og vendte seg innover. Samtidig utviklet det seg til en fanatisk, etno-religiøs og dekadent makt, før opprør, sammenbrudd og erobring fulgte.
Les også: Jaishankar-doktrinen: fra Hindutva til realpolitikk
Utstillingen tar for seg de tre store mogulene som ble født på det indiske subkontinentet: Akbar, Jehangir og Shah Jahan. Deres nesten hundre år lange styre regnes ofte som en av Indias mest velstående perioder. Mogulriket ble grunnlagt for nøyaktig 500 år siden, i 1526. Da hadde Babur, en timuridisk krigsherre fra Sentral-Asia, mistet sitt len og vandret inn i det middelalderske nordvestlige Hindustan med en brokete hær.
Der introduserte han flankemanøvrer og skytevåpen for de hjelpeløse inderne – modige og dyktige med sverd, men uten forståelse for kavaleritaktikk eller moderne våpen, ifølge Baburnama. Slik etablerte han et nordindisk maktsentrum. Da den tredje keiseren, Akbar, kom til makten, hadde keiserslekten allerede slått rot i India og giftet seg inn i den lokale eliten. Utstillingen tar for seg rikdommen og kosmopolitismen i imperiet fra Akbar og frem til hans berømte sønnesønn, mannen som lot bygge Taj Mahal.
Akbar var den første, og muligens den eneste, virkelige pan-indiske keiseren i moderne tid, slik Sir Jadunath Sarkar bemerket i sitt sentrale verk om mogulene. Han etablerte en etnisk nøytral elite og gjennomførte administrative reformer som bidro betydelig til Mogulrikets velstand og stabilitet. Fra 1580-årene ble mogulenes kunstneriske tradisjoner beriket av europeisk innflytelse, brakt inn av jesuittmisjonærer fra det portugisiske området Goa. Resultatet var en dynamisk og nyskapende kulturell syntese ved mogulhoffet. Akbar, som selv var analfabet, etablerte keiserlige verksteder kjent som karkhanas. Der arbeidet malere, kalligrafer, vevere, arkitekter og andre håndverkere sammen om å produsere gjenstander til både seremonielt og privat bruk. Han opprettet også kitabkhanas, eller bokhus, som ble sentre for produksjon og bevaring av manuskripter. Akbars hoffmenn var økonomer og historikere, noen av de mest opplyste i sin tid. Blant dem var Todar Mal, Birbal, Tansen og Man Singh, som var hinduer fra overklassen eller konvertitter til sufismen, samt Abul Fazl og Faizi, som begge var muslimer og oversatte sanskrit til persisk.
Les også: India i fokus: Strategisk navigasjon gjennom skiftende geopolitiske farvann 🔒
De store mogulenes styre falt sammen med Elizabeth Is fremvekst, senrenessansen og Spanias og Portugals erobring av Amerika. Kunsten som stilles ut, gjenspeiler dette. Berømte malere fra mogulskolen, som Basawan, Manohar, Kanha, Jagannath, Govardhan og Abu’l Hasan, arbeidet side om side i de keiserlige verkstedene. De oversatte indiske epos som Mahabharata til persisk under tittelen Razmnama, og skildret hendelser fra indisk mytologi, blant annet Nandas ankomst til Vrindavan, hentet fra Harivamsha. Kristne motiver, som nedtagelsen fra korset, ble kopiert og videreutviklet i mogulenes verksteder. Europeiske kobberstikk av kunstnere som Adriaen Collaert inspirerte også mogulenes botaniske studier, bokkunst og arkitektoniske utsmykning.
Blant gjenstandene som stilles ut, er en sømløs himmelglobus i bronse, inngravert med over 1000 stjerner og 48 stjernebilder arvet fra gresk og romersk astronomi. Utstillingen viser også kopper i nefrittjade fra Vest-Kina og ikonografi i renessansestil, der keiseren ruver over selve fattigdommen – inspirert av tidens europeiske forestillinger om keiserlig guddommelighet.
Under Jehangir ble mogulenes lærdom utvidet til naturvitenskapen. Keiseren bestilte detaljerte studier av eksotiske dyr som kom til riket gjennom globale handelsnettverk, blant annet en nordamerikansk kalkun som var brakt fra portugisisk Goa. Jehangirs kunnskap om dyr ble satt på prøve i 1624 under en jakt. Da utfordret Imam Vardi, som ledet jakten for keiseren, ham til å gjette kjønnet på en fanget frankolin. Keiseren identifiserte den uten nøling som en hunn. Det ble bekreftet da fuglen ble dissekert og man fant egg inni den. Jehangir beskrev hendelsen i sine memoarer. Trolig ga han også imamen en europeisklaget røkelsesbrenner formet som en frankolin, med imamens navn risset inn på fuglens bryst.
I The Fate of Empires argumenterte Sir John Glubb for at imperier har en tendens til å følge en tilbakevendende historisk livssyklus, uavhengig av geografi. Denne varer rundt 200 år, og imperier ender som regel gjennom et selvskapt sammenbrudd snarere enn gjennom direkte erobring. 1526 var et interessant år. Osmanene nådde sitt keiserlige høydepunkt da de beseiret ungarerne i et splittet Europa, mens mogulene etablerte det rikeste av de tidligmoderne imperiene i Asia. Da Shah Jahan døde i 1666, var imidlertid forfallet i ferd med å sette inn.
Les også: Fra åndelighet til geopolitikk: Indias jakt på smartmakt
Aurangzeb, Shah Jahans tredje sønn, var en intellektuell huleboer, en religiøs fanatiker og en trangsynt hersker. Han vant en brutal borgerkrig ved å beseire sine mer moderate og liberale brødre, Darah Shikoh og Shah Shuja. Begge ønsket å videreføre den kosmopolitiske tradisjonen ved mogulhoffet, der brahminske og rajputiske hoffmenn spilte en viktig rolle. Aurangzeb gjeninnførte i stedet religiøse skatter og fylte hoffet med religiøse fanatikere. Det førte til fremmedgjøring blant lokale hinduistiske eliter i Rajputana, åpne opprør i flere provinser i nord, særlig Punjab, og i vest, blant marathaene. Samtidig vokste det frem en nærmest uavhengig vasallmakt i den rikeste provinsen av dem alle, Bengal. Da Robert Clive marsjerte inn i Bengal i 1757, strakte mogulenes myndighet seg ikke lenger enn til Delhis utkanter. Subkontinentet var modent for krig og erobring. Her finnes en lærdom for skarpsynte historikere.
Og likevel finnes det intet India uten mogulene. Dagens etnonasjonalistiske forsøk på å fremstille mogulene som islamistiske fanatikere er en form for revisjonisme ingen sann historiker bør ydmyke seg ved å engasjere seg i. Fra arkitektur til kunst og klesdrakt, fra elitekultur til mat, beriket mogulene India i et omfang som knapt lar seg måle. I motsetning til britene beholdt de for det meste rikdommen innenfor landet og godseierklassen. Imperiet var verken enhetlig eller unikt, men dets høydepunkt falt sammen med en raffinert kulturell kosmopolitisme som nå foraktes av både grønne og safranfargede subalterne grupper.
Vår hukommelse om de tre største islamske imperiene er tilsmusset. Likevel er det en grunn til at USAs gullalder førte til økt interesse for Det osmanske riket, Safavideriket og Mogulriket. Det er også en grunn til at J.P. Morgan Library i New York huser noen av de fineste mogulmaleriene og kalligrafiske arbeidene, kjøpt av Morgan selv fra Sir Charles Hercules Read. Og det finnes en grunn til at usedvanlig fremgangsrike og nyskapende personer fortsatt kalles «moguler» – et ord som nærmest er blitt synonymt med elite.
