En rask løsning kan være mer ønsketenkning enn realpolitisk analyse. Iran har historisk vist vilje til å betale en høy pris for langsiktig geopolitisk gevinst.
Amerikanske regjeringsrepresentanter er klare i tale og mediene er overbevist: en fredsavtale mellom Iran og USA er nært forestående. Det gjenstår kun noen mindre detaljer som må løses før den kan signeres – slik at den prekære situasjonen i Hormuzstredet kan normaliseres og verdensøkonomien unngå total katastrofe.
Påstandene støttes av økonomene: en fredsavtale må på plass slik at Hormuzstredet – en energilivsnerve for hele verden – kan åpnes raskest mulig, fordi begge parter har en gjensidig økonomisk interesse av å gjøre det. Det er nok isolert sett riktig, men en grov forenkling av de faktiske forholdene.
Global geopolitikk kan sjelden forklares med enkle økonomiske modeller basert på gjensidig nyttemaksimering – spesielt når de motstridende partene er erkefiender som Iran og USA. I realpolitikkens nådeløse verden kan det ofte handle om å pådra seg økonomisk skade på kort og mellomlang sikt for å oppnå varige geopolitiske gevinster i det lange løp.
Sett i lys av Den islamske republikkens opptreden over de siste 50 årene, med en lang historie med å ofre kortsiktig økonomisk velstand i sin higen etter å oppnå langsiktig geopolitisk innflytelse, er det ønsketenkning å tro at Teheran tenker annerledes denne gangen. Og en gyllen mulighet har i denne sammenhengen nå åpnet seg – sett fra deres perspektiv.
Geopolitiske målsetninger
Den islamske republikken har bevist at den kan stå imot intense amerikansk-israelske bombekampanjer og samtidig holde det strategisk viktige Hormuzstredet stengt for skipsgjennomfart. Det som en gang var akademisk teori, har nå blitt harde fakta: Teheran kan holde hele verdensøkonomien som gissel ved behov.
Les også: – USA og Israel har feilvurdert Irans motstandskraft 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
