Fra karikaturene av Louis-Philippe[1] til Heartfields[2] fotomontasjer har suverenens kropp alltid vært en slagmark. Kunstig intelligens endrer imidlertid radikalt skalaen: Det som tidligere var forbeholdt kunstnere eller propagandister, er nå tilgjengelig for alle – øyeblikkelig og vanskelig å oppdage. Kantorowicz beskrev kongens to kropper. Nå er tiden kommet for å tenke den tredje.
Inkarnasjonen – den gamle mystikken om «den politiske kroppen»
Den vestlige verden har lenge forstått makt som en levende organisme. Selv den demokratiske moderniteten, som riktignok avskaffet monarkiets sakrale status, har ikke klart å oppheve denne forestillingen; den har bare omformet den. Kongen hadde sine hellige attributter, presidenten har sine republikanske koder. I begge tilfeller hviler autoriteten på en iscenesettelse av kroppen som lar makten strekke seg utover individet.
De «to kroppene til kongen», teoretisert av Ernst Kantorowicz[3], beskriver hvordan man allerede i senmiddelalderen skilte mellom den naturlige kroppen (underlagt skrøpelighet og sykdom) og den politiske kroppen (ukorrumperbar og fri for enhver mangel). Denne andre kroppen, «som verken kan sees eller berøres», utgjør i seg selv «det politiske samfunnet og styret» og legemliggjør hele riket.
Kongen er ikke bare et menneske: Han er forbindelsespunktet mellom det dødelige og det udødelige, mellom det partikulære og det universelle. Det er denne dualiteten som gjør formuleringen mulig: «Kongen er død, leve kongen!» Selv om den naturlige kroppen dør, overlever den politiske kroppen og materialiserer seg umiddelbart i etterfølgerens kropp.
Kantorowicz viser hvordan denne dualiteten er inspirert av det kristologiske mysteriet, samtidig som den overføres til en sekulær politisk kontekst. Kongen blir en gemina persona – et individ som både er privat og offentlig. Denne inkarnasjonen løser et grunnleggende paradoks: Hvordan kan et feilbarlig individ legemliggjøre en ufeilbarlig autoritet? Svaret ligger i forestillingen om en «annen kropp» som absorberer og overskrider begrensningene til den første.
Samfunn har imidlertid ikke bare malt, skulpturert eller fotografert denne kroppen; de har til tider også erstattet den gjennom bestemte ritualer og regler. Gravfigurer, særlig utviklet i England fra 1200-tallet, er et slående eksempel. Fra slutten av 1200-tallet ble en statue i naturlig størrelse, utstyrt med kongelige insignier, plassert på sarkofagen. Gravfiguren av Edvard III – den eldste som er bevart i Westminster Abbey – ble blant annet skåret i valnøttre, malt, utstyrt med parykk og kledd i kroningsdrakten. Andre, som gravfigurene av Anne av Böhmen eller Katarina av Valois, ble modellert ut fra døds masker.
Les også: Stargate: Er kunstig intelligens nøkkelen til astropolitisk dominans?
Langt fra å være rene begravelsesdekorasjoner fungerte disse gravfigurene som et grunnleggende symbolsk holdepunkt. De opprettholdt synligheten til den politiske kroppen samtidig som den naturlige kroppen forsvant. Dermed ble en symbolsk kontinuitet sikret: Den kongelige funksjonen forble til stede og legemliggjort også etter døden.
Selv i de mest anti-monarkiske republikanske regimer beholder statsoverhodet en form for kroppslig «aura»: Han eller hun blir et samlingspunkt hvor det kollektive «vi» kondenseres. Dermed blir det også tydelig hva det egentlig betyr å «leke med bildet» av en politisk leder: Det innebærer å tre inn i maktens mest arkaiske og mest sakrale sfære – der bildet ikke lenger er en kommentar, men et bærende element for autoriteten.
Med kunstig intelligens blir dette bærende elementet formbart, uendelig reproduserbart og løsrevet fra enhver biologisk begrensning. Den gamle mystikken om én unik og uerstattelig kropp blir dermed satt under kraftig press.
En kort historie om profanering
Kunstig intelligens markerer ikke begynnelsen på manipulasjonen av den politiske kroppen – den inngår snarere i en flere hundre år gammel tradisjon knyttet til profaneringen av maktens symboler. Det som derimot endres, er skalaen, tempoet og tilgjengeligheten: I dag kan i prinsippet hvem som helst delta i denne praksisen.
Prosessen kan beskrives som en eskalasjon: fra karikatur til fotomontasje, og videre til fiksjon fremstilt som dokumentasjon. Hver fase tester grensene for hva som kan gjøres med suverenens kropp – med mål om å undergrave legitimitet, minne og aura.
Karikaturen var et av de første store laboratoriene for ikonografisk profanering. I 1831, under Julimonarkiet[4], ble Charles Philipon – grunnlegger av det satiriske tidsskriftet La Caricature – stilt for retten for «fornærmelse mot kongens person» etter å ha publisert tegninger som gjorde narr av Louis-Philippe. Under rettssaken forsvarte Philipon seg med at dersom kongen ligner en pære, burde også alle pærer kunne tiltales.
Frukten ble snart et symbol på motstand og dukket opp både på vegger og i avisspalter. Det grafiske tegnet løsrev seg fra det individuelle portrettet. Det var ikke lenger bare en spiss kommentar, men en ikonografisk henrettelse. Den kongelige majesteten – tidligere hellig og unik – ble redusert til en myk, spiselig form som kunne reproduseres i det uendelige.
På 1900-tallet oppsto en mer sofistikert form for visuell vold gjennom fotomontasjens kunst. I 1932 publiserte Heartfield Adolf, the Superman: Swallows Gold and Spouts Tin i et kommunistisk ukeblad. Kunstneren la et røntgenbilde over brystet til Hitler, fanget midt i en tale, og avslørte et spiserør fylt med gullmynter.
Denne disseksjonen – både visuell og virtuell – viste at Hitler ikke bare var en kropp av kjøtt og blod, men en konstruksjon sammensatt av kapital og ytre påvirkning. Heartfield produserte en lang rekke anti-nazistiske fotomontasjer (mer enn 200 publisert mellom 1929 og 1938) og gjorde praksisen til et antifascistisk propagandavåpen. Lederens kropp er aldri uskyldig; den er alltid et sammensatt produkt av tekniske virkemidler og økonomiske interesser – og kan derfor demonteres for å avsløre sine mekanismer og løgner.
Det finnes imidlertid også en annen side: den systematiske utslettelsen av bilder for å omskrive historien. I Stalins Sovjetunionen ble fotografisk retusjering en faktisk statspolitikk under de store utrenskningene (1936–1938). Målet var å fjerne de visuelle sporene etter et individ, slik at selve eksistensen til slutt kunne trekkes i tvil.
Kunstig intelligens oppfinner verken profanering eller historisk omskriving. Men teknologien industrialiserer prosessen og gjør den øyeblikkelig – og bringer dermed til sitt ytterpunkt det Philipon, Heartfield og de stalinistiske sensurmyndighetene allerede hadde satt i gang.
Fra Foucault til KI: den biopolitiske vendingen
Hos Michel Foucault organiseres den politiske moderniteten rundt et avgjørende vendepunkt: fremveksten av biopolitisk makt. Han beskriver denne maktformen som en som ikke lenger bare gir døden til samfunnets pariaer, men som «får til å leve og lar dø».
Biomakten administrerer og regulerer selve livet på befolkningsnivå. Foucault skiller mellom to komplementære dimensjoner. På den ene siden står anatomo-politikken, som er rettet mot den individuelle kroppen (panoptisk overvåkning og institusjoner som skole, fengsel, fabrikk og sykehus – alle mekanismer som former menneskelig atferd). På den andre siden finner vi biopolitikken i streng forstand, som virker på befolkningen som en samlet biologisk enhet (folkehelse, reproduksjon og demografisk statistikk).
Les også: Kunstig intelligens – det ultimate geostrategiske verktøyet?
Denne maktformen manifesterer seg gjennom reguleringsmekanismer som søker å optimalisere samfunnet som helhet, blant annet gjennom hygienisk byplanlegging, familiepolitikk og helseplaner. Biomakten «får til å leve» ved å administrere de vitale strømningene i samfunnet, og «lar dø» dem som faller utenfor normen.
Fremveksten av kunstig intelligens introduserer imidlertid en hittil ukjent reversering. Biomakten har lenge blitt utøvd over de styrtes kropper, men med spredningen av deepfakes er dette privilegiet ikke lenger enerådende. Også den styrendes kropp blir nå manipulerbar etter ønske. Jo mer synlig en leder er, desto lettere kan dessuten vedkommendes digitale dobbeltgjenger reproduseres. Lederen mister dermed monopolet på sin egen representasjon, og kroppen blir et råmateriale som kan redigeres i det uendelige.
Der den klassiske biomakten «lot befolkninger leve» gjennom administrasjon og regulering, gjør KI det mulig å «la lederens kropp leve» i en form for omvendt biopolitikk.
Kroppen blir her både individualisert («dette ansiktet», «denne stemmen») og masseprodusert (den behandles som et enkelt mønster som kan ekstraheres fra millioner av bilder). KI driver dermed frem en pervers hybridisering: falsifiserte versjoner sirkulerer i et slikt omfang at den opprinnelige personens troverdighet gradvis eroderes.
«Det nakne liv» anvendt på det digitale
I boken Homo Sacer: suveren makt og det nakne liv[5] utvikler Giorgio Agamben begrepet «det nakne liv». Med dette sikter han til det som gjenstår når det politiske fratar en kropp alle juridiske og symbolske beskyttelser. Den paradigmiske figuren er homo sacer i arkaisk romersk rett: en mann som hvem som helst kan drepe uten at det regnes som drap (ingen strafferettslig sanksjon), men som samtidig ikke kan ofres i et religiøst ritual (han er uten offerverdi).
Ifølge Agamben utgjør dette den skjulte kjernen i vestlig suverenitet. Den politiske lederen er den som avgjør verdien – eller ikke-verdien – av et menneskeliv ved å skape og opprettholde en sone av eksklusjon. Med andre ord et rom hvor livet etterlates nakent. Det er her loven suspenderes, og hvor vold blir uatskillelig fra retten.
Overført til den digitale sfæren blir denne ideen slående. Når ansiktet eller kroppen til en offentlig leder deepfakes – seksualiseres, ydmykes eller plasseres i pornografiske eller blodige scenarier – innebærer det allerede en form for avkledning. Lederen er ikke lenger beskyttet av autoritetens rituelle rammeverk. På samme måte som homo sacer kan han «drepes» uten at noe eller noen reagerer.
Les også: Den digitale maktkampen 🔒
Denne symbolske henrettelsen er ofte anonym og unndrar seg i praksis ethvert mulig strafferettslig ansvar. Man kan derfor tale om et «digitalt nakent liv», hvor kroppen ikke lenger er garantert av den institusjonelle rammen og i stedet overlates til plattformenes uendelige behandling. En leder kan «drepes» tusen ganger om dagen i deepfakes som ydmyker ham eller får ham til å tilstå forbrytelser, uten at dette anses som et drap. På lengre sikt kan dette bidra til å erodere stabiliteten i våre demokratiske institusjoner.
Deepfake som politisk våpen
I mars 2022, bare noen uker etter starten på den russiske invasjonen av Ukraina, begynte en deepfake av Volodymyr Zelenskyj å sirkulere i stor skala. I videoen fremstår den ukrainske presidenten iført en grønn genser, og scenen er filmet i et miljø som sterkt minner om kulissene for hans offisielle taler. Presidenten oppfordrer sine tropper til å overgi seg til russiske styrker.
Videoen var teknisk sett relativt svak, men vakte likevel betydelig oppsikt. Den ble hacket inn og kringkastet på ukrainske TV-kanaler og spredte seg raskt i sosiale medier. Hensikten var entydig: å så tvil om samholdet i den ukrainske kommandostrukturen nettopp i det øyeblikket presidentens ord alene representerte nasjonens militære motstandskraft.
Denne episoden markerte den første bevisste og dokumenterte bruken av en deepfake av et statsoverhode i en pågående væpnet konflikt – ikke for å overbevise varig, men for å forsterke forvirringen i et øyeblikk preget av høy spenning. Deepfaken er derfor ikke bare et klassisk desinformasjonsverktøy. Den fungerer også som et våpen for kognitiv destabilisering. Tvil etablerer seg på forhånd og bidrar til å svekke beviskraften i ethvert bilde eller enhver innspilt uttalelse.
Jo flere deepfakes som sirkulerer, desto større blir den generelle usikkerheten – til det punkt at det sås tvil også om hendelser som faktisk er dokumentert. Den politiske kroppen blir et objekt hvis troverdighet kontinuerlig kan angripes, noe som svekker dens rolle som garantist for statens kontinuitet. I en tid preget av sammensatte og hybride konflikter blir lederens kropp dermed et prioritert mål.
Å tro eller ikke tro
Den farligste antakelsen er å tro at «alle vil kunne gjenkjenne» bilder «laget av KI». Empiriske data samlet siden 2020 viser i stor grad det motsatte. En metaanalyse viser at deepfakes av høy kvalitet bare avsløres i 55 prosent av tilfellene. Mennesker har betydelige vansker med å oppdage uregelmessigheter når de er subtile – for eksempel avvik i leppesynkronisering, uregelmessige refleksjoner i øynene eller urealistiske hudteksturer.
Et fenomen av overkonfidens forsterker dessuten problemet: mange individer tror de er i stand til å skille sant fra falskt. Denne illusjonen om kompetanse vedvarer til tross for gjentatte feil, og den er særlig utpreget blant hyppige brukere av sosiale medier.
En studie fra 2023 om falske minner fremkalt av deepfake-innhold viser dessuten en høy forekomst av slike minner. Deltakere rapporterer «opplevde» eller «sette» detaljer som i virkeligheten aldri fant sted. Siden menneskelig hukommelse er rekonstruktiv, kan et plausibelt syntetisk bilde fungere som en matrise for å omskrive minner eller skape nye.
Les også: Mellom kollisjon og sameksistens: Kampen om fremtidens styringsmodeller
Man kan dermed «huske» en politisk hendelse som aldri fant sted, en uttalelse som aldri ble fremsatt, eller en oppdiktet skandale. Gjentatt eksponering for denne typen innhold øker ytterligere sannsynligheten for at vi oppfatter det som troverdig. En person som tidligere har blitt eksponert for en deepfake vil ofte vurdere det samme innholdet som mer troverdig ved en senere eksponering. Informasjonen virker mer kjent – og dermed mer sann.
I et univers mettet av KI-genererte bilder risikerer denne mekanismen gradvis å forskyve kompasset for hva som oppfattes som sant. Repetisjon – selve kjernen i algoritmiske ekkokamre – forvandler tvil til implisitt aksept. Med andre ord: I et økosystem mettet av falsk informasjon er risikoen ikke bare å «bli lurt én gang», men at vår oppfatning av virkeligheten langsomt fordreies.
Desakralisering, brutalisering, fragmentering
Den demokratiske makten hadde mistet sin sakrale aura, men beholdt fortsatt en viss gjenværende tyngde, delvis på grunn av den relative knappheten på bilder. Kunstig intelligens opphever nå denne terskelen av knapphet og gjør lederens kropp til et konsumérbart materiale. Risikoen ligger ikke i enkelte episoder av sporadisk latterliggjøring, men i den gradvise forsvinningen av en minimal symbolsk distanse som er nødvendig for at autoritet skal være operativ. Allerede nå observerer vi en akselererende erosjon av tilliten til institusjonene. På lengre sikt kan dette føre til en massiv borgerlig apati: hvorfor engasjere seg politisk dersom alt kan være falskt, manipulert eller gjort til latter?
Den tekniske muligheten til å plassere en leder i groteske scener (selv «for spøk») senker kollektivt terskelen for hemninger. Man diskuterer ikke lenger bare et politisk program; man finner også en form for tilfredsstillelse i å mishandle en kropp, og denne nye brutaliseringen omformer grensene for hva som kollektivt anses akseptabelt. Innhold som for ti år siden ville blitt betraktet som utenkelig, sirkulerer nå i stort omfang på plattformene. Denne økningen i fiendtlige og dehumaniserende ytringer undergraver vår kollektive evne til å føre en rolig og rasjonell debatt. Når en leder reduseres til et objekt som kan utsettes for enhver form for digital utblåsning, polariseres den politiske debatten og mister samtidig sin rasjonelle dimensjon.
Kunstig intelligens gjør det dessuten mulig å produsere divergerende versjoner av samme politiske ansvarlige for hver informasjonsboble. Den offentlige sfæren fragmenteres i lukkede informasjonsarkipeler, der hver «stamme» besitter sin egen versjon av lederen. Deepfakes og annet KI-generert innhold har bidratt til denne balkaniseringen under de siste valgene: alternative versjoner av samme hendelse har sirkulert samtidig, noe som gjør dannelsen av en felles fortelling umulig. Denne prosessen kan akselerere en nostalgi etter autoritære systemer: noen kan begynne å lengte etter fremveksten av en sterk leder som kan «gjenopprette» én sannhet — om nødvendig med makt.
Å forskyve suvereniteten
I den gamle verden beskyttet staten lederens kropp gjennom både fysiske og symbolske midler. Individet ble beskyttet av knappheten og unikheten i sin tilstedeværelse. Med det nye digitale regimet som nå etablerer seg, blir denne beskyttelsen imidlertid foreldet. Suvereniteten må derfor forskyves mot sertifisering av opprinnelse: ikke lenger å forby sirkulasjon (noe som er blitt umulig i plattformenes tidsalder), men å sertifisere autentisitet.
Det er derfor institusjoner og stater investerer massivt i tekniske standarder med sikte på å gjenopprette en form for kontroll over det synlige. C2PA (Coalition for Content Provenance and Authenticity) blir sentral, ettersom den i sine metadata koder historikken for opprettelse og redigering av et medieinnhold. Såkalte content credentials (CR-ikonet) danner dermed en kjede som garanterer sannferdighet og opprinnelse.
Les også: Å manipulere folkemengder: mellom påvirkning og politisk markedsføring 🔒
Den europeiske union har med EU AI Act (i kraft siden 2024) pålagt leverandører av generative systemer å merke sine produksjoner, og distributører å tydelig merke deepfakes. Denne reguleringen tar sikte på å gjøre sertifisering obligatorisk. Men kan suvereniteten virkelig flyttes fra staten til en normativ teknisk infrastruktur som delvis er avhengig av Big Tech?
Kort sagt kontrollerer staten ikke lenger alene sin leders kropp og må støtte seg på aktører som anvender — eller ikke anvender — disse merkingssystemene. Dette skaper en ny og hittil ukjent hybrid suverenitet, der staten fastsetter forpliktelsene, men implementeringen i stor grad hviler på private verktøy som er sårbare for omgåelse. Regjeringer må derfor investere i suverene infrastrukturer (nasjonal blockchain, åpne deteksjonsverktøy, offentlige databaser for KI-signaturer) dersom de ikke ønsker å overlate denne sertifiseringsfunksjonen til rent private aktører. Uten dette risikerer suvereniteten å bli utvannet, og autoriteten vil i økende grad avhenge av påliteligheten til algoritmer og metadata som staten ikke fullt ut kontrollerer.
Den foreldede kroppen – det nye regimet av politiske avatarer?
Politikk har alltid vært nært knyttet til medier; fra Roosevelts radiotaler til Obamas nøye iscenesatte selfies har lederen tilbudt sin kropp til offentligheten. Denne kroppslige innpakningen — kontingent, ufullkommen og dypt menneskelig — utgjør det siste bolverket mot en total abstraksjon av makten.
Men med normaliseringen av kunstig intelligens er tiden nesten inne for å forestille seg en leder som ikke lenger bare er menneskelig, men som også eksisterer som en avatar.
Allerede i 2022 tok presidentkandidater i Sør-Korea i bruk KI-avatarer for å kompensere for egne svakheter (Yoon Suk-yeol skjulte for eksempel sine retoriske mangler gjennom en digital dobbeltgjenger). I 2024 — denne gangen i Japan — brukte Anno Takahiro en KI-avatar til kontinuerlig å besvare mer enn 8 600 spørsmål fra velgere. Han endte på femteplass blant 56 kandidater. Det er nå en realitet: avataren kan overgå den biologiske kroppen.
Disse praksisene — fortsatt marginale — blir likevel stadig flere. Synthetic Party (som har eksistert siden 2022 i Danmark) organiserer politiske diskusjoner rundt temaer foreslått av algoritmer, mens Albania har utnevnt en «KI-minister» ved navn Diella med ansvar for antikorrupsjonsarbeid. Slike eksempler varsler en epoke der den virkelige lederen konkurrerer med sine egne forsterkede versjoner (yngre, mer karismatiske, i stand til å levere umiddelbare og personaliserte svar).
Les også: Når hemmelige koder styrer folket
Makten glir gradvis fra den legemliggjorte kroppen til den algoritmiske entiteten. Den suverene blir en hybrid (der den biologiske kroppen konkurrerer med sine egne digitale kloner). Og hvem kan si at den optimale lederen på sikt ikke vil være en ren avatar, uten noen biologisk kropp i bakgrunnen?
Politikken ville da tre inn i en fase av posthuman inkarnasjon. Med andre ord: er herskerens kropp fortsatt nødvendig, eller trenger vår tid til slutt bare en redigerbar og reproduserbar plausibilitet tilpasset skiftende behov?
Dersom middelalderen tenkte forholdet mellom den naturlige kroppen og den politiske kroppen, synes vår tid å frembringe et tredje begrep: den algoritmiske kroppen. Verken kjøtt eller institusjonell fiksjon, men en datamatrise som ikke erstatter de to andre, men parasitterer og forlenger dem. Der den politiske kroppen garanterte symbolsk kontinuitet, garanterer den algoritmiske kroppen reproduksjon uavhengig av enhver fysisk tilstedeværelse.
I motsetning til den middelalderske forestillingen, som overskred individet for å stabilisere ordenen, fragmenterer denne tredje entiteten autoriteten i konkurrerende og til tider motstridende versjoner. Risikerer suvereniteten å bli en redigerbar strøm? Etter den dødelige kongen og den udødelige kongen kan vi nå kanskje stå overfor en ny type hersker: den modulære kongen. Hans makt ligger ikke lenger først og fremst i den fysiske kroppen, men i evnen til å kontrollere og styre sine egne digitale kopier.
Sluttnoter
[1] Louis-Philippe (1773–1850) var konge av Frankrike fra 1830 til 1848 under Julimonarkiet. Han ble ofte kalt «borgerkongen» fordi han presenterte seg som en mer borgerlig og konstitusjonell monark enn sine forgjengere.
[2] John Heartfield (1891–1968) var en tysk kunstner og pioner innen politisk fotomontasje. Han er særlig kjent for sine satiriske og sterkt antinazistiske bilder publisert i venstreorienterte aviser og tidsskrifter i Weimarrepublikken og i eksil på 1930-tallet.
[3] Ernst Kantorowicz (1895–1963) var en tysk-amerikansk historiker, kjent for verket The King’s Two Bodies (1957), der han analyserer middelalderens forestilling om at herskeren har både en naturlig kropp og en symbolsk, politisk kropp som legemliggjør staten.
[4] Julimonarkiet viser til regimet i Frankrike fra 1830 til 1848, etablert etter Julirevolusjonen i 1830 da kong Louis-Philippe I overtok tronen. Perioden var preget av et konstitusjonelt monarki med sterk borgerlig innflytelse, men også av økende sosial uro og politisk opposisjon, særlig fra republikanske og radikale miljøer. Regimet falt under revolusjonen i 1848, som førte til opprettelsen av Den andre franske republikk.
[5] Homo Sacer er et filosofisk verk av Giorgio Agamben publisert i 1995. Boken analyserer forholdet mellom suveren makt og det han kaller «det nakne liv» (bare life): et menneskeliv fratatt politiske og juridiske beskyttelser. Agamben bygger blant annet på figuren homo sacer fra arkaisk romersk rett – en person som kunne drepes uten at handlingen ble regnet som drap, men som samtidig ikke kunne ofres i religiøse ritualer. Begrepet brukes i moderne politisk teori til å belyse hvordan stater kan produsere soner av unntak hvor rettsorden og vold glir over i hverandre.
Den kunstige revolusjonen – den fjerde industrielle revolusjon 🔒
