En ny maktkamp er i ferd med å ta form innenfor den vestlige alliansen. Spørsmålet er om Europa fortsatt vil følge Washington – eller begynne å gå sin egen vei.
Krigen som brøt ut i slutten av februar 2026 mellom USA, Israel og Iran har gitt et diplomatisk sjokk langt utover Midtøsten. Et av de uventede episentrene for krisen befinner seg i Madrid. Den spanske regjeringens, under ledelse av Pedro Sánchez, avslag om å tillate at militærbaser på spansk territorium brukes av amerikanerne i offensiven mot Iran, har fremkalt et brudd med Donald Trumps administrasjon. I løpet av få dager har den militære uenigheten utviklet seg til en betydelig diplomatisk og handelsmessig krise.
Rota, Morón, FN: Madrid er ikke krigførende part uten et internasjonalt mandat
Allerede etter de første amerikanske og israelske luftangrepene mot iranske militære og atominstallasjoner inntok Madrid en klar linje. De avviste enhver indirekte deltakelse i en operasjon som anses som ensidig og uten internasjonalt mandat.
Den spanske regjeringen begrunner sin posisjon med tre prinsipper: folkerettens forrang, nasjonal suverenitet over militær infrastruktur på eget territorium, og behovet for å unngå en ukontrollerbar regional eskalering.
Spanias utenriksminister, José Manuel Albares, har i den forbindelse understreket at enhver militær intervensjon må finne sted innenfor et multilateralt rammeverk i samsvar med FN-pakten. Ifølge Madrid er den amerikanske offensiven en «farlig eskalering» som kan øke den globale ustabiliteten. Regjeringen i Madrid frykter særlig at en utvidelse av konflikten kan true transporten av energi gjennom Hormuz-stredet, der nesten en tredjedel av verdens olje fraktes igjennom.
Les også: Fra Spania til Ukraina: Om krigens anatomi og strategisk blindhet 🔒
Spørsmålet om militær suverenitet står også sentralt i denne sammenhengen. Basene i Rota (provinsen Cádiz) og Morón de la Frontera (provinsen Sevilla) som ofte brukes av amerikanske styrker, er regulert av samarbeidsavtaler som går tilbake til 1953. Madrid understreker imidlertid at disse installasjonene fortsatt står under spansk suverenitet juridisk sett. Ved å nekte transitt av våpen eller avgang av kampfly mot Iran, markerer Sánchez-regjeringen dermed sin vilje til ikke å bli trukket inn i en konflikt den verken har vært med å beslutte eller godkjenne.
Trump truer med total embargo og krever 5 prosent av spansk BNP til forsvar
Washingtons reaksjon lot ikke vente på seg. Den 3. mars 2026 presenterte Donald Trump en rekke økonomiske trusler mot Spania, og omtalte landet som en «forferdelig alliert». Den amerikanske presidenten erklærte dessuten offentlig: «Vi kommer til å stanse all handel med Spania. Vi ønsker ikke lenger å ha noe som helst med dem å gjøre.»
I etterkant har Det hvite hus nevnt muligheten for total handelsembargo og bedt finansminister Scott Bessent om å vurdere suspensjon av bilaterale økonomiske og finansielle avtaler. I tillegg til avslaget om tilgang til militærbasene, anklager Washington Madrid for ikke å oppfylle NATOs mål for forsvarsutgifter. Donald Trump krever at Spania umiddelbart skal bruke 5 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på forsvar. Hvis ikke, truer han med å doble tollsatsene på spanske varer.
Den amerikanske presidenten har også gått så langt som å antyde at USA kan bruke militærbasene i Spania uten tillatelse dersom landets strategiske interesser krever det – en uttalelse som i Madrid oppfattes som en direkte utfordring av landets nasjonal suverenitet.
Sánchez bruker den iranske krisen til å fremme Europa som en autonom makt
For Pedro Sánchez er fastheten han viser overfor Washington ikke en improvisert reaksjon, men uttrykk for en langsiktig diplomatisk linje. I flere år har den spanske regjeringssjefen tatt til orde for økt strategisk autonomi for Den europeiske union.
I dette perspektivet bør Europa ikke lenger fungere som et rent bindeledd for amerikansk utenrikspolitikk når de beveger seg bort fra folkeretten. Den spanske posisjonen i den iranske krisen er den del av denne visjonen om en «tredje vei»: Å opprettholde den vestlige alliansen samtidig som man hevder en selvstendig beslutningskapasitet.
På det økonomiske området har Madrid kunngjort en støtteplan på 14 milliarder euro med sikte på å beskytte spanske selskaper mot eventuelle amerikanske sanksjoner. Pedro Sánchez’ regjering håper også at denne konfrontasjonen vil presse Den europeiske union til å styrke sine instrumenter for å forsvare handelen og fremskynde oppbyggingen av reell økonomisk suverenitet.
Olivenolje, stål, bilindustri – spanske industrielle sektorer i skuddlinjen
Dersom Donald Trumps trusler blir realisert, vil enkelte nøkkelsektorer i den spanske økonomien være særlig utsatt. USA er nemlig det viktigste markedet utenfor Den europeiske union for spansk olivenolje. En plutselig økning i tollsatsene vil ramme produsentene i Andalucía hardt, særlig provinsene Jaén og Córdoba.
Les også: Utenlandsk inngripen i en borgerkrig: Tilfellet Spania 🔒
Andre sektorer kan også bli rammet, slik som stål og aluminium – som allerede er svekket av nylige handelsspenninger – men også bilindustrien, særlig produsenter av bildeler beregnet på det amerikanske markedet. Samtidig er ikke handelsforholdet ensidig. I 2025 registrerte USA et handelsoverskudd på 4,8 milliarder dollar i sin handel med Spania. Et fullstendig brudd ville derfor også føre til at amerikanske selskaper mister et viktig europeisk marked, og det kan begrense den reelle rekkevidden av Washingtons trusler.
Brussel aktiverer anti-tvangsinstrumentet
Som reaksjon på Donald Trumps uttalelser fikk Madrid raskt diplomatisk støtte fra Brussel. Europa-kommisjonen har understreket at enhver sanksjon rettet mot én medlemsstat betraktes som et press mot hele unionen. Flere europeiske ledere, deriblant Emmanuel Macron, har nevnt muligheten for å aktivere anti-tvangsinstrumentet som EU vedtok i 2023. Denne mekanismen gjør det mulig å svare på eksternt økonomisk press med handelsmessige mottiltak, fra tollsatser til utestengelse fra europeiske offentlige anbudsmarkeder.
Krisen representerer følgelig en betydelig test for troverdigheten i europeisk solidaritet i møte med press fra en alliert stormakt.
Den selvsagte lojaliteten overfor Washington hører fortiden til
Utover striden om bruken av militærbasene i Rota og Morón de la Frontera, kan krisen i 2026 markere et vendepunkt i de transatlantiske relasjonene.
Ved å nekte å stille seg bak den amerikanske strategien i Midtøsten har Spania valgt å hevde en krevende forståelse av nasjonal suverenitet og folkerett. For Pedro Sánchez er denne holdningen også ment å fremskynde fremveksten av et Europa som er i stand til å forsvare sine interesser mot ytre press. Utfallet av maktkampen vil derfor avhenge like mye av Den europeiske unionens evne til å støtte Madrid som av de interne politiske balanseforholdene i USA. Én ting synes imidlertid allerede klart: Alliansen mellom Madrid og Washington er ikke lenger basert på den selvsagte lojaliteten som har vært standard de siste tiårene. Alliansen er på vei inn i en fase preget av permanent forhandling der suverenitet og nasjonale interesser står i forgrunnen.
Logistisk støtte til krigen mot Iran – hvorfor Portugal sa ja der Spania sa nei















