Michel Houellebecq (70) er kjent for å provosere alle rettroende og moralsk uangripelige i Vesten. I mars kommer han med en diktsamling preget av undergang, krig og alderdom. – Vesten er ved veis ende, skriver han.
«Verden er ikke lenger poesien verdig», erklærte Michel Houellebecq i 2013 i anledning utgivelsen av diktsamlingen hans Le Sens du Combat (Kampens mening, red.anm.), som var hans fjerde diktsamling. 70 år gammel vender romanforfatteren som lider av kronisk spleen, tilbake til sin første kjærlighet: vers på rim. I mellomtiden har kampen, hans kamp, endret karakter. Å lese de rundt seksti sidene av Combat toujours perdant (Den alltid tapende
Et mørkere landskap
Houellebecq debuterte som poet i 1991. Den gangen skrev han: Verden er bare lidelse.
Tonen var angitt, og har siden vært hans tema i vers som i prosa. Det kom tre samlinger til: Le Sens du combat (Kampens mening, red.anm.)som fikk Prix de Flore i 1996, Renaissance, og deretter Configuration du dernier rivage (Den siste breddens sammensetning, red.anm.) Og til slutt den ultimate anerkjennelsen med utgivelsen i 2014 av en personlig antologi i Gallimards prestisjetunge diktserie.
I den nye samlingen er stemningen enda mørkere. Houellebecq dikter om samfunn i oppløsning, om frykt og håpløshet.
Åpningsdiktet starter slik:
Dere i Vesten som vil leve/ er ved veis ende / Men dere kan fortette å følge meg / Forlate deres tildelte plass. / Jeg er deres overraskende guide / Jeg kjenner deres lidelser / deres hodeløse impulser/Jeg kjenner alle deres villfarelser / Jeg kjenner all deres frykt
Les også: Hele Ukrainas ortodokse metropolitt og patriark Epifanij fra Kyiv: – Lyset seirer alltid over mørket
Andre steder skriver han om «barbarene» som kommer. Trusselen er nær: De er her, blant oss / de er annerledes / De kommer fra en fremtid som ikke finnes / Våre begjær og vår frykt bryr de seg ikke om / de elsker oss ikke. I «Les contrées solitaires» (Øde egner, red.anm.) fastslår han: Som syke skygger passerte vi / sammenbruddene i en dømt verden. Selv appellen til en høyere makt, en guddommelige, frelsende kraft, er nytteløs for ham. Selv om Kristus påkalles, beklager dikteren «salmens bortkastede prakt»; profetenes tid er over.
Et rekviem uten kor og orkester
Tidligere har Houellebecq gitt leserne små åpninger ut mot lysere landskap. Her finnes de knapt. Ved endt lesing spør man seg om dette dreier seg om en nokturne uten håp om morgengry; en svanesang av en mann som erkjenner at han eldes, om en poetisk Confutatis maledictis der flammer, bønnfallelser og et forsøk på trøst løper sammen? For alt Houellebecq har skrevet av poesi og prosa har vært nettopp dette: uttalt lidelse og muligheten for trøst.
Mot slutten innrømmer han: Mitt liv nærmer seg slutten / Som en flat anekdote. Det minner om en annen verselinje: Jeg venter på noe som ligner døden.
I et intervju i 2014 forklarte han sitt forhold til poesien på denne måten:
– For meg, som har en viss lyrisk følsomhet, er rim en lettelse. Verset får rytme og klang, og da er det ferdig. Det hindrer meg i å tenke: Det finnes ingen intelligente poeter. Ikke intelligent kjærlighet heller.
For poesien er først; den er eldre enn monoteismen. Jeg mener den er et fetisjistisk språk; i poesien er alt besjelet: himmelen og havet er levende og guddommelige elementer. Det er et totalt språk hvis mål er å fremskaffe generelle patetiske betydninger der det ikke lenger er forskjell mellom den ytre verden og den som sanser den. Poesien er i bunn og grunn nær beslektet med det guddommelige, men en uhyre gammel guddom.
I tillegg til boken utgir Houellebecq også ut et nytt album med musikk. Der leser han diktene
