Det norske tillitssamfunnet har vært vår viktigste strategiske ressurs. Ikke olje. Ikke gass. Ikke engang Oljefondet.
Det er tillit.
Den har gitt oss handlingsrom i internasjonal politikk langt utover vår størrelse. Den har gitt oss en rolle som fredsmegler, bistandsaktør og normativ pådriver i multilaterale institusjoner. Den har gjort at norske diplomater har blitt lyttet til i rom der stormakter ellers dominerer.
Men tillit er ikke en naturressurs. Den er institusjonelt produsert. Og den kan forvitre.
Epstein-saken – og ringvirkningene i norsk offentlighet – må forstås i et bredere geopolitisk perspektiv. Dette handler ikke primært om enkeltpersoners moralske svikt eller dårlige vurderinger. Det handler om strukturer, nettverk og makt.
Det handler om hva som skjer når en liten stat med et stort moralsk selvbilde møter den brutale realiteten i internasjonal maktpolitikk.
Norge som normativ aktør
Norsk utenrikspolitikk har lenge vært bygget på forestillingen om at vi representerer noe «renere» enn klassisk maktpolitikk. Vi har omtalt oss selv som en humanitær stormakt. Vi har vært pådrivere for fredsprosesser, bistandsprogrammer og multilaterale løsninger.
Dette har vært en bevisst strategi.
Som liten stat uten militær tyngde må vi bygge vår innflytelse gjennom normativ kapital – troverdighet, integritet og troen på rettsstaten. Det er denne kapitalen som gir oss adgang til maktens rom.
Men i geopolitikken finnes det ingen moralsk friplass. Nettverkene som skaper innflytelse, er de samme som kan skape sårbarhet.
Når norske toppdiplomater, politikere og samfunnstopper inngår i globale elitekretser – enten det er gjennom stiftelser, tenketanker eller private relasjoner – opererer de i en verden der grenser mellom formell og uformell makt ofte er uklare.
Det er ikke i seg selv illegitimt. Det er en del av internasjonal realpolitikk.
Problemet oppstår når vi hjemme i Norge fortsetter å omtale dette som om vi står utenfor maktens logikk.
Elitekonsensusens blinde flekker
Norge er et lite land. Våre eliter kjenner hverandre. De har gått på de samme skolene, sittet i de samme utvalgene, deltatt i de samme internasjonale foraene.
Det gir effektivitet, men det gir også homogenitet.
Når politiske ledere, embetsverk, forskningsmiljøer og medier deler grunnleggende verdensbilde, oppstår det lett et konsensuskartell. Kritikk utenfra oppfattes ikke som et korrektiv, men som et angrep.
Vi har sett dette i EU-debatten. I energipolitikken. I klima- og kraftspørsmål. Og nå i utenrikspolitikken.
Les også: Epstein-nettverket og honningfellens geopolitikk 🔒
Kritikere har ofte blitt møtt med latterliggjøring fremfor argumentasjon. «Konspirasjon», «populisme», «manglende forståelse». Begreper som fungerer mer som sosiale markører enn som analytiske kategorier.
Når noen over tid avfeies, og det senere viser seg at enkelte spørsmål hadde substans, svekkes ikke bare de ansvarlige aktørene. Hele institusjonens troverdighet svekkes.
Det er slik mistillit akkumuleres.
Persepsjonens makt
I geopolitikken er ikke bare fakta avgjørende. Oppfatning er makt.
Det er mulig at regelverk er fulgt. At habilitetsvurderinger er gjort innenfor juridiske rammer. Men hvis befolkningen opplever at nettverk beskytter hverandre, at kritikk møtes med arroganse, og at ansvar pulveriseres, da har man et strategisk problem.
For små stater er omdømme en del av sikkerhetspolitikken.
Norge har kunnet opptre som mekler nettopp fordi vi har blitt oppfattet som ryddige. Hvis det oppstår tvil om vår integritet, svekkes vår evne til å påvirke.
Dette er ikke bare en innenrikspolitisk diskusjon. Det er en geopolitisk realitet.
Den globale konteksten
Vi lever i en tid der vestlige demokratier er under press.
USA preges av polarisering og institusjonell mistillit. EU kjemper med legitimitetsutfordringer og energipolitiske spenninger. Autoritære stater investerer tungt i informasjonskrig og påvirkningsoperasjoner.
I denne konteksten er fortellingen om «den korrupte eliten» et effektivt våpen.
Hvis norske myndigheter fremstår som selvbeskyttende, vil det ikke bare skape intern frustrasjon. Det kan også utnyttes strategisk av eksterne aktører.
Det er slik påvirkning fungerer. Den trenger ikke å skape løgn fra bunnen av. Den forsterker eksisterende mistillit.
Den farlige avstanden
En av de mest alvorlige utviklingstrekkene er avstanden mellom elite og folk.
I spørsmål som EU, energisamarbeid, kraftutveksling og internasjonale forpliktelser ser vi en tydelig forskjell mellom holdningene i embetsverk og politisk ledelse, og holdningene i befolkningen.
Høyere utdanning korrelerer ofte med større støtte til overnasjonale løsninger. Det er ikke overraskende. Men når denne forskjellen kombineres med en tendens til å avvise kritikk, oppstår det en legitimitetskrise.
Les også: Det mørkeste speilbildet av våre samfunn
Demokrati handler ikke bare om formelle valg. Det handler om opplevd representasjon.
Hvis folk opplever at sentrale beslutninger tas i lukkede rom av en selvrekrutterende elite, vil tilliten svekkes – uavhengig av intensjonene bak beslutningene.
Moralsk selvforståelse som risikofaktor
Norsk politisk kultur har vært preget av en sterk moralsk selvforståelse. Vi ser oss selv som redelige, pragmatiske og kompromissorienterte.
Men moralsk selvforståelse kan bli en risikofaktor.
Når man oppfatter seg selv som «de gode», kan man lettere undervurdere egen sårbarhet. Man kan overse hvordan handlinger ser ut utenfra. Man kan undervurdere hvordan nettverk skaper bindinger.
Internasjonal politikk belønner ikke naivitet. Det betyr ikke at Norge skal bli kynisk. Men det betyr at vi må erkjenne at også vi opererer i maktens verden.
Institusjonell selvgransking
Det avgjørende nå er ikke hvem som «vinner» den offentlige debatten. Det avgjørende er om vi evner reell institusjonell selvgransking.
Har vi mekanismer som kan undersøke toppen av maktpyramiden uten frykt eller lojalitetsbånd? Er vi villige til å åpne nettverk for innsyn? Eller vil vi se en kultur der kritikk oppfattes som illojalitet?
Historisk har sterke demokratier vært kjennetegnet av nettopp evnen til å rette kritisk blikk mot egne maktstrukturer. Hvis vi mister den evnen, mister vi mer enn tillit. Vi mister demokratisk robusthet.
Kynismens risiko
Det største problemet nå er ikke sinne. Det er kynisme.
Sinne kan kanaliseres i politisk mobilisering, i valg, i debatt. Kynisme derimot fører til tilbaketrekning. «Alle er like». «Systemet er råttent». «Det nytter ikke.»
Når kynismen får feste, svekkes samfunnets motstandskraft.
Da blir demokratiet sårbart.
En nødvendig ny realisme
Vi trenger en mer realistisk forståelse av Norges rolle i verden.
Vi er ikke hevet over maktpolitikken. Vi er en del av den.
Våre diplomater opererer i globale nettverk. Våre politikere møter internasjonale eliter. Våre beslutninger påvirkes av komplekse relasjoner.
Les også: Mykt makt: Kunsten å få andre til å ville det samme 🔒
Dette er ikke i seg selv problematisk. Det er uunngåelig.
Men det krever transparens, bevissthet og ydmykhet.
Å stille kritiske spørsmål ved makt er ikke et angrep på staten. Det er en forutsetning for å bevare den.
Veien videre
Hvis Norge skal bevare sin geopolitiske troverdighet, må vi gjøre tre ting:
For det første må vi styrke uavhengige kontrollmekanismer. Ikke som symbolske øvelser, men som reelle maktbalanser.
For det andre må vi redusere avstanden mellom beslutningstakere og befolkning. Det krever mer åpenhet om prosesser og nettverk.
For det tredje må eliten selv erkjenne sin posisjon. Å nekte for at man er del av en elite, er i seg selv et tegn på manglende selvinnsikt.
Tillit som strategisk kapital
Tillit er ikke en sentimental størrelse. Den er strategisk kapital.
I en verden preget av rivalisering, informasjonskrig og institusjonell erosjon, er det nettopp robuste, transparente og selvkritiske demokratier som vil stå sterkest.
Norge har fortsatt sterke institusjoner. Vi har fortsatt høy grad av sosial kapital.
Men grunnvollene rystes når vi ikke evner å ta kritikk på alvor.
Spørsmålet nå er ikke om vi er perfekte. Ingen demokratier er det.
Spørsmålet er om vi har mot til å undersøke oss selv før andre gjør det for oss.
For i geopolitikken gjelder én enkel regel:
Små stater som mister sin troverdighet, mister sitt handlingsrom.
Og handlingsrom er makt.
