PKKs virksomhet har aldri skyldtes geografiske tilfeldigheter. En systematisk gjennomgang av data avdekker klare sammenhenger mellom kurdisk bosetting, urban terror og europeisk diasporaaktivitet.
Den 12. mai 2025 kunngjorde PKK (Kurdistans arbeiderparti) at partiet ble oppløst. Oppløsningen av denne organisasjonen som ble grunnlagt i 1978 og førte væpnet kamp fra 1984 i Tyrkia og enkelte andre naboland og europeiske land, er en viktig hendelse som har fått relativt liten oppmerksomhet i vestlige medier. Likevel dreier det seg om et terrornettverk som direkte eller indirekte er ansvarlig for rundt 40 000 dødsfall, og som har hatt betydelige geopolitiske konsekvenser både i Midtøsten og Europa[1].
For å belyse denne hendelsen er det mulig å visualisere tre sentrale elementer i dokumentet som vi presenterer her i rom og tid knyttet til denne organisasjonen, og som har stått for mange politiske, militære (gerilja og terrorisme her er samlet inn fra Global Terrorism Database – GTD – frem til 2011) og kriminelle aktiviteter (særlig narkotikahandel).
Les også: Vestens svik mot Syrias kurdere 
Kartet over Tyrkia og nabolandene viser to hovedtrekk. For det første en konsentrasjon av væpnet vold i Sørøst-Tyrkia og i de kurdisk befolkede grenseområdene i nabolandene. Fordelingen samsvarer i hovedsak med PKKs forsøk på å etablere kontroll over territorier og lokale befolkninger. For det andre er det den aktiviteten som klarest kan betegnes som terrorisme fordi den er rettet mot ulike målgrupper – blant annet den tyrkiske staten – konsentrert i landets største byer, i tråd med denne formen for politisk vold. Videre kan mange av de spredte voldshandlingene som forekommer i resten av landet knyttes til vendettaer, forankret i en hovedsakelig landlig tyrkisk kultur preget av «blodhevn» for forbrytelser og æreskrenkelser av mer eller mindre utvidede slektsgrupper. Avhengig av kontekst tillegges slike handlinger etn politisk begrunnelse som står til situasjonen.
Dernest viser kartet over Vest-Europa en tydelig sammenheng mellom områdene der den kurdiske diasporaen er etablert (særlig i Tyskland) og politiske voldshandlinger, særlig i form av attentater mot representanter for den tyrkiske staten. Det står i kontrast til fraværet av fiendtlige handlinger mot vertslandene, hvis nøytralitet er avgjørende for å sikre kontinuiteten i de politiske og kriminelle aktivitetene knyttet til PKK-miljøet.
Det tredje funnet gjelder tidsdimensjonen i den politiske volden i Tyrkia, slik den fremgår av histogrammet nederst i dokumentet. Tar man høyde for en sannsynlig underrapportering av vold før 1980 i GTD, viser tallene to perioder med særlig høy aktivitet. Den første mellom 1989 og 1995, markerer toppen i PKKs gerilja- og terrorkapasitet i en geopolitisk gunstig situasjon som fulgte den andre Gulfkrigen (1990). Det er også verdt å merke seg at nedgangen i PKKs aktivitet rundt 1996 kom før pågripelsen av organisasjonens karismatiske leder Abdullah Öcalan i 1999 – i motsetning til det som tidvis er blitt hevdet. Den andre perioden som for alvor begynte i 2015 og raskt avtok, er knyttet til Den islamske statens tilstedeværelse i Irak og Syria langs grensene til de kurdisk befolkede områdene i Tyrkia. Dette utløste en kort fase med sammenstøt preget av kompliserte allianser, der kurderne til slutt endte som de store taperne.
Disse momentene gir dermed grunnlag for å vurdere betydningen av PKKs nylige oppløsning, og for å kunne forstå den kommende utviklingen i det kurdiske spørsmålet, særlig i Tyrkia på en bedre måte.
Sluttnoter
[1] For en god, samtidig kontekstuell analyse, se: Nur Bilge Criss, «The Nature of PKK Terrorism in Turkey», Studies in Conflict and Terrorism, vol. 18, nr. 1, 1995, s. 17–37.
Generalstreik og sivil ulydighet i iransk Kurdistan: et strategisk valg 🔒
