Etter et kvart århundre med tautrekking har Europa og Sør-Amerika inngått en handelsavtale
Tjuefem år er lang tid å forhandle fram en handelsavtale. Barn som ble født da EU og Mercosur innledet samtaler i 1999, er nå gamle nok til å få egne barn. Frankrike er inne i sin fjerde president siden forhandlingene startet. Tar man med dem som har hatt vervet midlertidig, er Argentina oppe i sin tolvte. I mellomtiden har en hel generasjon handelsforhandlere kommet og gått. Men 9. januar ga EUs medlemsland endelig grønt lys til verdens største frihandelssone.
Avtalen samler mer enn 700 millioner forbrukere i Europa og Mercosur – Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay – i ett felles handelsområde. Den kommer på et tidspunkt der begge sider trenger alternativer. Donald Trumps tollsatser har rammet europeiske eksportører hardt; Brasil møter en tilleggstoll på 40 prosent på toppen av USAs grunnsatser. Kinas dominans i forsyningskjedene for kritiske mineraler har skjerpet oppmerksomheten i Brussel. Samtidig har Mercosur-landene sett sin regionale innflytelse svekkes, mens Beijing har sugd til seg råvareeksport. De er derfor på jakt etter et partnerskap som tilbyr mer enn ren utvinning.
Det muliges kunst
Ursula von der Leyen, president i Europakommisjonen, kalte avtalen en «vinn-vinn». For en gangs skyld er klisjeen berettiget. Mercosur vil avvikle toll på 91 prosent av EUs eksport over 15 år; EU vil gjøre det samme for 92 prosent av Mercosurs varer innen ti år. Europeiske selskaper kan spare fire milliarder euro årlig i toll. Kommisjonen anslår at EUs eksport til Mercosur kan øke med 50 milliarder euro innen 2040, og skape mer enn 440 000 arbeidsplasser i unionen.
Les også: Et geopolitisk skifte i Sør-Amerika: Milei konsoliderer makten i Buenos Aires
For de fire Mercosur-landene er dette deres første store handelsavtale med en ekstern partner – et bemerkelsesverdig faktum for økonomier som samlet utgjør verdens sjette største. Avtalen plasserer dem foran både Kina og USA når det gjelder å sikre preferensiell tilgang til EUs 450 millioner forbrukere. Når avtalen er fullt ratifisert, vil EUs handelsnettverk dekke 97 prosent av Latin-Amerikas BNP, dobbelt så stor markedsdekning som Washington har. Beijing, til tross for omfattende infrastrukturlån og råvarekjøp, har bare oppnådd 14 prosent.
Biff og betydning
Franske bønder har, som ventet, fordømt avtalen som et svik. Traktorer har blokkert Paris, og landbruksorganisasjoner advarer mot at billig brasiliansk storfekjøtt vil oversvømme europeiske supermarkeder. Bekymringene er oppriktige, men overdrevet. Kvote på 99 000 tonn storfekjøtt utgjør bare 1,5 prosent av den samlede europeiske produksjonen – mindre enn halvparten av dagens Mercosur-import. Som en analytiker ved Atlantic Council påpekte, tilsvarer dette omtrent én søramerikansk biff per EU-borger i året.
Likevel har EU, alltid varsom overfor landbrukslobbyen, bygget inn sikkerhetsmekanismer. Et eget regelverk gir Brussel adgang til å stanse import av følsomme produkter dersom de skaper markedsforstyrrelser. Bare produkter uten avskoging kan slippe inn på det europeiske markedet – storfekjøtt, soya, palmeolje og resten. De strenge hygienekravene forblir uendret. Enhver importør som ikke oppfyller EUs krav, vil møte en lukket dør, med eller uten avtale.
Graving etter gevinst
Den virkelige gevinsten ligger kanskje under bakken. Latin-Amerika sitter på halvparten av verdens litiumreserver, mer enn en tredel av kobberet og rundt en femtedel av nikkel og sjeldne jordarter. Brasil alene står for 88 prosent av den globale produksjonen av niobium, et metall som er avgjørende for høyfaste stållegeringer og superledende magneter. Argentina, sammen med Bolivia og Chile, utgjør «litiumtriangelet», som rommer om lag halvparten av verdens påviste reserver av batterimetallet.
Les også: Argentinas økonomiske sjokkterapi vekker interesse i Europa 🔒
Europas avhengighet av Kina for disse materialene er stor. Beijing leverer 98 prosent av EUs sjeldne jordarter og dominerer foredlingen av litium, kobolt og kobber. Mercosur-avtalen fastsetter bindende bestemmelser som forbyr eksportrestriksjoner og fjerner de uoversiktlige lisensordningene som lenge har frustrert europeiske kjøpere. Lavere toll på bearbeidede materialer bør stimulere Mercosur til å utvikle lokale verdiskapende næringer, fremfor bare å sende råmalm til kinesiske raffinerier. For europeiske batteri- og bilprodusenter er leverandørdiversifisering ikke lenger et strategisk ønske, men en operativ nødvendighet.
Sørlig medvind
Mercosurs gevinster strekker seg langt utover råvareeksport. Avtalen beskytter 344 europeiske geografiske betegnelser – Parmigiano-Reggiano, Champagne og Prosciutto di Parma – mot etterligning i søramerikanske markeder. Samtidig åpner den europeisk offentlig innkjøp for Mercosur-selskaper og gir latinamerikanske tjenesteytere tilgang til EU-markeder innen digitale tjenester og finans. EU er allerede Mercosurs største utenlandske investor, med investeringer på 390 milliarder euro. Denne avtalen vil trolig øke beløpet.
For Brasil, blokkens økonomiske anker, er tidspunktet særlig gunstig. President Luiz Inácio Lula da Silva, som vil stille til gjenvalg i oktober, kalte avtalen en «seier for dialog» i en verden preget av økende proteksjonisme. Miljøklausuler som tidligere truet med å velte forhandlingene, setter nå Brasil i posisjon til å øke eksporten av fornybar energi, biodrivstoff og grønt hydrogen. Landets bønder får preferensiell tilgang til et marked der EUs toll på storfekjøtt i dag ligger på 12,8 prosent pluss en variabel avgift, på fjørfe 26 prosent, og på sukker på svært høye nivåer.
Ventetiden
Hindringer gjenstår. Europaparlamentet må fortsatt godkjenne avtalen, og mange representanter har varslet motstand. I tillegg krever full ratifisering samtykke fra alle de 27 nasjonale parlamentene – en prosess som kan ta år. Den midlertidige handelsavtalen, som omfatter de kommersielle bestemmelsene, faller imidlertid innenfor EUs eksklusive kompetanse og krever ingen nasjonal ratifisering. Den bør derfor tre i kraft relativt raskt.
Kritikere som avfeier avtalen som marginal – med kanskje 0,05 prosent økt EU-vekst – bommer på poenget. I en tid der USA har gjort toll til et politisk våpen og Kina har sikret seg kontroll over kritiske forsyningskjeder, bør verdien av regelbaserte handelsavtaler ikke måles i BNP-poeng alene.
Mercosur-avtalen tok 25 år. Med tanke på det den leverer – markedsadgang, tryggere forsyningskjeder og geopolitisk tyngde – kan det vise seg å ha vært tid godt brukt.
