Hendelsene som har rystet Iran siden 28. desember, viser et land på et historisk vippepunkt. De folkelige mobiliseringene, den utbredte misnøyen og den økende undertrykkelsen tegner et nytt bilde der tanken på å vende tilbake til status quo virker umulig.
Det iranske samfunnet mot et regime i oppløsning
Demonstrasjonene som nå preger Iran, er ikke tilfeldige hendelser, men uttrykk for en dyp slitasje i det islamistiske systemet. Protestene avslører et samfunn som ikke lenger tror på muligheten for interne reformer, og som krever en grunnleggende politisk transformasjon. Tegnene er mange: I enkelte småbyer viser politifolk solidaritet med befolkningen, samtidig som de mest lojale styrkene – Revolusjonsgarden og Basij-militsen – skyter direkte mot demonstranter. Det viser regimets vilje til å bevare kontrollen for enhver pris.
Denne voldelige responsen understreker et sentralt poeng: Endring er blitt uunngåelig, men veien dit er usikker. Regimet kommer ikke til å gi etter frivillig, gitt de økonomiske og politiske fordelene og kontrollen over statlige institusjoner som elitene ikke ønsker å miste.
Iran står dermed igjen i et kjent scenario: et militarisert regime i konfrontasjon med en befolkning som søker frihet.
Regimets natur: Et system som går langt utover den øverste lederens person
Den islamske republikken kan ikke reduseres til én mann, Ali Khamenei. Selv om han har enorm makt – over hæren, politiske institusjoner og økonomiske nettverk – vil ikke hans fall nødvendigvis bety regimets kollaps. Bak ham står et omfattende system: Revolusjonsgarden, religiøse institusjoner, økonomiske eliter og ideologisk lojale maktsirkler.
Derfor er ikke Khameneis forsvinning i seg selv nok til å skape en overgang. Noen trekker paralleller til Venezuela, men Iran kan ikke sammenlignes direkte med andre land – historiske, sosiale og politiske forhold gjør situasjonen unik. Et annet mulig scenario er at Revolusjonsgarden selv tar kontroll og skyver presteskapet til side, noe som ville opprettholde autoritært styre i ny form.
Mulige overgangsscenarier: Mellom demokratiske håp og politisk fragmentering
Til tross for risikoene håper mange iranere på en demokratisk overgang. Et slikt scenario kan involvere – eller være uavhengig av – en symbolsk figur som prins Reza Pahlavi, som nå er svært aktiv fra eksil.
Les også: Nok et opprør i Iran – er denne gangen annerledes? 🔒
Men hindringene er betydelige. I utlandet er opposisjonen dypt splittet, noe mislykkede forsøk på koordinering etter «Kvinne, Liv, Frihet»-bevegelsen tydelig viser. Ideologiske forskjeller mellom monarkister, republikanere, reformister og grupper som Folkets Mujahedin gjør en felles plattform vanskelig. I Iran finnes ingen åpen intern opposisjon, et resultat av tiår med systematisk undertrykkelse.
Reza Pahlavis navn dukker stadig oftere opp i gatene og i debatten. Men hva representerer han egentlig? Han bærer arven etter sin far, den siste sjahen, som store deler av befolkningen avviste i 1979. Samtidig forbinder mange ham heller med bestefaren, Reza Shah, grunnleggeren av Pahlavi-dynastiet, kjent for modernisering, sekularisering og økonomiske reformer – verdier som fortsatt har støtte i Iran.
Likevel er Reza Pahlavi langt fra en samlende figur, og mange oppfatter navnet hans som provoserende eller utilstrekkelig som politisk løsning.
Er Iran på terskelen til en historisk overgang?
Iran står nok en gang ved et avgjørende vendepunkt. Regimet er svekket og stadig mer utfordret, men holdes fortsatt oppe av militær makt og ideologisk kontroll. Likevel er samfunnsutviklingen tydelig: Unge mennesker, kvinner, minoriteter og store deler av befolkningen ønsker en fremtid der religion ikke styrer politikken.
Selv om fremtiden er usikker, er én ting klart: En overgang er i gang, og det islamistiske regimet lever trolig sine siste år. Spørsmålet er ikke lenger om endringen vil komme, men hvordan – og med hvilke aktører.
Kronikkforfatteren har bodd i Iran i 9 år.
