Dette er en tekst om endringer i nær fortid. Hvis vi ikke beskriver dem, blir vi ute av stand til å forstå oss selv. For eksempel hvilke verdier som bar familier, samfunn og liv – før alt ble utskiftbart. Det er derfor Historien er så viktig – ja, alle historier.
Nøysom kommer av nøye, som i sin tur går tilbake til det norrøne gnǿgja, nǿgja, og betyr å gi eller ha nok eller rikelig av noe[2]. Vi kjenner begrepet fra antikken og kristendommen som en av de syv kardinaldydene.[3] Fra antikken har vi visdom, måtehold/nøysomhet og rettferdighet; fra kristendommen har vi tro, håp og kjærlighet. De er til sammen de syv kardinaldydene. Deres motsetninger er de syv kardinalsyndene: hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap.
Kari Bremnes har laget en dempet og vakker versjon av «Nordnorsk julesalme». I forbindelse med lanseringen forteller hun om besteforeldrene. Når de skulle dra hjem etter et besøk hos barnebarna, satt de alltid i stoler og spiste medbragt niste under overfarten med hurtigruten. Det var ‘andre tider’, som vi gjerne sier når vi skal forklare noe vi i grunnen ikke skjønner: Å velge å sitte hele natten istedenfor å ligge utstrakt i en seng; eller velge nistepakke fremfor et måltid i kafeen.
Bremnes’ besteforeldre[4] minner meg om mine egne:
De står på trappa. Han i vinterjakke og fôret skyggelue med øreklaffer, hun har hatt, kåpe og hansker. Han hilser og tar seg ubemerket ned i kjellerstua, der blir han, du ser ham i grunnen ikke mer før de reiser igjen noen uker etterpå.
Hun inntar rekkehuset med daglige gjøremål. Det bakes brød, seks av gangen – ingen får spise av dem før de har kjølnet («for da går hele brødet med …»), lager ferske supper, kjøttsupper, grønnsakssupper med hvite melboller, kjøttkaker, surkål, lapskaus, fiskegrateng; hun skurer og vasker, gulv, trapper, bad, gangen, vinduene, klær, sengetøy og håndklær. Alt stryker hun, underbukser, kluter, sengetøy, håndklær, sokker, før de brettes sammen og legges i skapet.
Om kvelden tar hun frem stoppekurven, reparasjonene ser ut som broderier, hun fører nålen frem og tilbake over og under trådene hun strekker som et nett over hullet og fester i den friske delen av sokken. Tålmodig, med stødige hender lukker hun gradvis hullet på tåa eller bak på hælen med friskt garn; forener gammelt og nytt mens perlekjedet følger brystets bølgende bevegelser; noen hårstrå løsner fra knuten i nakken, sklir fremover og kiler henne på kinnet, hun gir brillene et knuff bakover, tar en slurk av kaffekoppen, kjenner suget etter røyk, legger arbeidet til side, griper rullingsen, lager seg en eventyrblanding, tenner den og røyker med velbehag, så kæpper hun den, lar den ligge til neste gang.
Les også: Don Juan – en mann for vår tid
Hendene er vakre; sterke og senete, blodårene skinner blålig under den sarte huden på håndbaken, snor seg mellom fingrene, spenner seg og ligner knudrete tau når hun griper skurefilla og vrir den opp med sterke tak, knar brøddeigen, stryker klær eller med en forsiktig håndbevegelse tar i hanken og løfter kaffekoppen til munnen.
Hun ler, gebisset er ikke ordentlig tilpasset og den øverste delen faller klaprende ned når hun gir seg over av en barnslig grovis.
Grytidlig morgen, lyset ligger blått mot vindusruta, kaffekjelen står på bordet sammen med husholdningsbrødet, margarinsmøret og tyttebærsyltetøyet. Du lister deg inn til henne, sitte slik og glane ut i nærværet og roen.
Hun er en klippe. Det vet hun ikke – at hun er en klippe.
Hun dør før ham, tar alt med seg: tryggheten, samværet, meningen, retningen … Han kjøper fargefjernsyn og drikkevarer, låser seg inne i leiligheten.
Han skjelver på hendene, spiser oppbløtt, muggent brød fra en stor, blåmønstret kopp, han går ut på kjøkkenet for at du ikke skal se.
På sykehjemmet slår han seg vrang; han har ikke noe usnakka med noen, har aldri sagt stort. De anklager ham for aggresjon. Innleggelse på Gaustad, lukket avdeling. Der finner du ham, etter å ha blitt fulgt gjennom korridorer med låste dører imellom, på dobbeltrom med en diger kar. Liten, krum i ryggen og sølvhvitt, strittende hår. Forvirret, skjønner ikke, forstår ikke at alt kunne bli borte slik. Han ler, som av en god vits, dunker den digre høyrehånda i venstre med rytmisk driv …
***
Da nøysomheten og det rikelige ble byttet ut med konsumentsamfunnet i tiårene etter andre verdenskrig, ble vi ikke mette lenger, det var ikke lenger nok av noe, vi var og er alltid sultne – etter noe nytt, noe annet, noe et eller annet …
For å tilfredsstille det umettelige ble kvinnene emansipert og dro ut i yrkeslivet, nye bransjer som profesjonelle barnepedagoger og barnehagetilbud til alle barn, som ofte har lengre arbeidsuker enn foreldrene, ble opprettet; halvfabrikert mat og vaskehjelpbyråer fikk et kraftig løft, og ideer om frihet ble koblet til forbruksevne og mobilitet samtidig som staten fikk stadig flere oppgaver og ansvar, og antok karakter av ‘mammastat’. Det stedfaste, utholdende og nøysomme ble gradvis forbundet med stillstand og en fordummende form for enkelhet.
Kanskje er tiden moden for at vi kan tenke annerledes om den rikelige nøysomheten.
God jul og Godt nytt år til alle Geopolitikas lesere.
Sluttnoter
[1] Timo di Camaino, 1280–1337, var en italiensk billedhugger.
[2] Det norske akademis ordbok, https://naob.no/ordbok/n%C3%B8ye_2
[3] Det var Platon som først foreslo en systematisering av dydene son grunnlag for sin republikk. Ordet dyd, vertu på fransk, kommer fra latin vir – og betyr styrke, mot og kraft; på norsk har vi ordet viril, som hos oss har maskuline konnotasjoner.
[4] Kari Bremnes har utgitt denne versjonen som en hyllest til besteforeldrene: https://www.kk.no/underholdning/med-rorende-hyllest-til-besteforeldrene/83942856. «Nordnorsk julesalme» tekst og melodi ved Trygve Hoff.
