Tysk energipolitikk står ved et veiskille der hensynet til industriell konkurranseevne utfordrer år med klimapolitisk konsensus. En ny strømpris for industrien kan få konsekvenser langt utover Tysklands grenser.
Tyskland har vært en drivkraft i EUs energi- og klimapolitikk, for en overgang til fornybar energi og en utfasing av fossilt brensel. Tiltakene har vært populære; regulering av utslipp har bedret luftkvaliteten i tyske byer. Denne politikken har vært ledet av De Grønne med bred tverrpolitisk støtte fra CDU, SPD og FDP. Enigheten har undertrykket motforestillinger, som har vært lite fremme i debatten, inntil nylig. Flere av tiltakene kan fortone seg som overdrevne, som begrensningene på innenlandsk flytrafikk over lengre strekninger. Andre tiltak kan fremstå med større symbolverdi og moralsk gevinst enn praktisk nytte. Atter andre tiltak fremstår som ideologisk motiverte for å markere en ny tid, som nedbrytingen av anlegg for kjernekraftverk.
Noen av tiltakene av tiltakene i tysk energi- og klimapolitikk fortoner seg som overdrevne, som unødig kostbare, andre som forhastede fordi ny teknologi ennå ikke er tilgjengelig, som hydrogenkraftverk som må gå på gass i en uviss overgangsperiode. I slike tilfeller synes den politiske hensikten å overkjøre faglige analyser. Overdrivelser og forhastelser er vanlige i energipolitikk i mange land, ikke bare i Tyskland, men her synes presset for samstemthet særlig sterkt, med kostbare konsekvenser. Politisk iver får ofte overtaket; betenkeligheter og motforestillinger blir oversett.
Inntil pandemien rammet i 2020 fikk risikoen, mulige uheldige følger av et fremskyndet energiskifte, lite oppmerksomhet, i likhet med avhengigheten av russisk gass. I 2025 er energipriser blitt et viktig stridsspørsmål i tysk politikk. Det kan føre til ny diskusjon om energipolitikken, kanskje med vidtrekkende følger. Dagens tyske regjering planlegger en energiprisendring for industrien fra 1.1.2025. Økonomiminister Katherina Reiche vil vektlegge forsyning av sikker og rimelig energi fremfor klimahensyn. Hensikten er å stimulere aktivitet i industrien. EU synes å godta midlertidige statlige støtteordninger. Planen er en industripris for strøm på maks € 0,05/KWh.
Les også: Norsk energi til Europa – men SV vil ikke!
Tyske strømpriser varierer sterkt, også for industribedrifter. Et komplekst system av skatter og avgifter gjør strømprisen til brukerne avhengig av bl.a. hvem som kjøper, hvor meget, hvor kjøperne befinner seg, og når de kjøper. Store brukere, som tungindustri, betaler vanligvis grossistpriser, mens mindre og mellomstore bedrifter betaler detaljhandelspris, som omfatter skatter og avgifter. Husholdninger er pålagt ytterligere skatter og avgifter. I senere år har utbyggingen av fornybar kraft, sol- og vindkraft vært finansiert av skatter og avgifter, mens tidvis høyere kraftproduksjon har ført til tidvis lavere priser i grossistmarkedet. Derfor har tungindustrien kunnet tjene på lavere strømpriser, på bekostning av mindre og mellomstore bedrifter, og ikke minst husholdningene. Et enkelt overslag er at tungindustrien nå betaler opp mot € 0,10/KWh, størstedelen av bearbeidende industri € 0,16/KWh, og husholdningene € 0,40/KWh.
Den tyske regjeringen vil nå senke strømprisene for industrien; forslaget er som nevnt en industripris på € 0,05/KWh. Umiddelbart vil tiltaket innebære nedsatte strømkostnader med halvparten til to tredjedeler for berørte bedrifter, kanskje 2000 foretak i bearbeidende, arbeidsintensiv industri. Finansieringen, minst € 1 milliard årlig, skal sikres av Forbundsregjeringen.
Hensynet til Brussel
Beløpets størrelse og antallet mulige mottakere tilsier at tiltaket krever godkjennelse av EU-Kommisjonen. EU stiller imidlertid betingelser: de berørte bedriftene kan få stønad for opptil halvparten av sitt strømforbruk, og de må bruke halvparten av midlene til å redusere sitt strømforbruk. EU ser strømstøtten som et ledd i klimapolitikken, hvilket neppe har vært tysk hensikt.
Les også: EUs energipolitiske paradoks 🔒
Tysk industri er fortsatt konkurransedyktig i internasjonale markeder. Bakgrunnen er gode prestasjoner på mange områder, som innovasjonskapasitet, infrastruktur, makroøkonomisk stabilitet, markedsstørrelse, helse og en høyt utdannet arbeidsstyrke. Industriens andel av Tysklands økonomi har øket de siste 20 årene, i motsetning til andre land som Frankrike, Storbritannia og USA. Først og fremst dreier det seg om eksportindustri. Tyskland har en forholdsvis svak tjenestesektor. Den er preget av teknologisk konservatisme og mangelfull digitalisering. Sammen med høye energipriser bereder dette grunnen for vet økonomisk tilbakeslag.
Den nye regjeringen av CDU og SPD, uten De Grønne, ser en akutthjelp for industrien som sin umiddelbart viktigste oppgave. Første bud er å gjenreise konkurranseevnen. Virkemiddelet er subsidier av energi til noen utvalgte. Inntil 2025 var tungindustrien privilegert. Nå er de mindre og særlig mellomstore bedrifter kommet inn i det gode selskap som får beskyttelse mot markedet. En ny energipolitikk avtegner seg, men det er politisk vanskelig å rettferdiggjøre at industrien skal betale en åttendedel av tariffen for husholdninger. Behovet for energi øker igjen.
Tysklands forhold til EU forblir avgjørende. Planen om en industripris for strøm forfølger Tysklands egne interesser, ikke EUs. Samtykke fra EU er blitt tatt for gitt, men potensialet for konflikt er betydelig. En tysk industripris for strøm undergraver EUs energipolitikk. Spørsmålet er hvordan tysk industri vil bruke en eventuell treårs periode med lavere strømpriser og om den vil benytte tiden til å styrke konkurranseevnen. Spørsmålet er også hvordan Tyskland bli oppfattet i internasjonal konkurranse, kanskje med urimelige fordeler. Slike spørsmål har ikke minst betydning for Norge, med et stort tysk marked for energi og en hardere konkurranse fra tysk industri.
