Geopolitisk bakrus: Hvordan verdensordenen glapp mellom fingrene på Vesten 🔒

I skyggen av nye autoritære allianser må vestlige demokratier revurdere hvordan de møter trusler som både er militære, ideologiske og teknologiske. Spørsmålet er om lederne er i stand til å ta innover seg alvoret.

Litt over tre tiår etter Den kalde krigens slutt står Vesten i en strategisk krise som få hadde forutsett. De politiske og økonomiske dogmene som har gjennomsyret våre politiske klasser i årtier – at spredningen av vestlige liberale verdier og demokratiske styresett til alle verdens hjørner var unngåelig – var bygget på gale premisser, nå vi lider under konsekvensene av det.

Drømmen om en verden styrt av folkerettslige prinsipper med FN som overordnet normativt rammeverk – kjent som liberal intensjonalisme –, er for lengst knust. I stedet står vi overfor en global geopolitisk dynamikk preget av kynisk realpolitikk, ikke ulikt første halvdel av 1900-tallet, som endte med to katastrofale verdenskriger.

Innsatsene er derfor enorme, og Vesten kan ikke fortsette som før. Men hvordan havnet vi her – og hva kan vestlige demokratier gjøre for å snu utviklingen og bedre beskytte sine geopolitiske interesser i en stadig mer uforutsigbar og farlig verden?

For å få svar på disse eksistensielle spørsmålene for vår tid, har Geopolitika satt seg ned med den anerkjente geopolitiske strategen Andrew Michta. Han har en lang karriere innen strategiske studier og er en svært produktiv skribent som publiserer jevnlig i ledende internasjonale medier.

Michta er i dag professor i strategiske studier ved Hamilton School, University of Florida, og tidligere seniorstipendiat ved Atlantic Councils GeoStrategy Initiative. Mellom 2016 og 2023 var han dekan ved George C. Marshall European Center for Security Studies i Tyskland. Han har også undervist ved US Naval War College og vært tilknyttet CSIS, RAND, Minda de Gunzburg Center for European Studies – og er livsvarig medlem av Council on Foreign Relations.

– Hva er din vurdering av Vestens strategiske tenkning etter slutten på den kalde krigen? Vi er åpenbart i en vanskelig situasjon. Hvor gikk det galt?

– Jeg skrev en artikkel om dette temaet i The American Interest for rundt fem år siden, med tittelen «Three Decades of Delusion». Her argumenterer jeg for at den vestlige verden i grunnen har drukket sin egen Kool-Aid[1] når det gjelder hva slutten på den kalde krigen betydde. En kjent analytiker ved Rand Corporation, Francis Fukuyama, skrev på den tiden en artikkel for The National Interest med tittelen «The End of History», som i stor grad har formet hvordan vestens mennesker har sett på verden siden.

– Vi begynte å hevde at USA og Vesten vant over Sovjetunionen ikke fordi vi hadde en sterkere industriell base, var mer innovative, hadde en bedre militær, overlegen teknologi, nok arbeidskraft og andre ting som fører til konkret og hard makt, men fordi våre idealer var så mye bedre enn våre motstanderes. Vi var overbevist om at vi levde i en verden hvor alle til slutt ville ønske å bli som oss – at alle land ville bevege seg i retning av demokrati, åpne, liberale institusjoner, en slags kantisk universell fred hvor det ikke fantes krig lenger.

– I tillegg kom en artikkel med tittelen «The Unipolar Moment», skrevet av Charles Krauthammer, publisert i The Washington Post, som også fikk stor innflytelse. Fra amerikansk ståsted førte den til en forestilling om at USA befant seg på et enestående punkt i historien: USAs overlegenhet i internasjonal politikk var så stor at det kunne forme verden akkurat slik det ønsket.

Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒

Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒