Å tolke Kinas tiår lange kampanje for å delegitimere Japan.
Når det gjelder historien om strategisk villedning er det få land som kan måle seg med Kinas vedvarende kampanje for å omskrive Japans fortelling om tiden etter krigen. I over fem tiår har Beijing systematisk forvrengt japanske lederes standpunkt om sikkerhet, forsvar og atompolitikk. Det er ikke enkeltstående hendelser, men en bærebjelke i Kinas storsatsing for å dominere Indo-Stillehavet (eller det Kina kaller Asia-Stillehavet). Det nyeste målet, Japans nyvalgte og første kvinnelige statsminister Takaichi Sanae, er bare siste kapittel i en velbrukt strategi.
Beijings forvrengningsmaskineri arbeider med samme presisjon som et urverk. Da Takaichi nylig beskrev Japans legitime bekymringer for mulige hendelser rundt Taiwan, gjorde kinesiske statlige medier og diplomater umiddelbart hennes avmålte forsvarsvurdering om til et bevis på gjenoppstått japansk militarisme. Denne bevisste feiltolkningen følger et mønster som går tilbake til 1980-tallet. Da begynte Kina å bruke historiske minner som våpen for å undergrave Japans møysommelig oppbygde omdømme som en ansvarlig global aktør.
Den strategiske logikken er tydelig. Ved stadig å vise til Japans imperiale fortid, samtidig som åtte tiår med fredelig opptreden overses, forsøker Kina å isolere Tokyo diplomatisk, svekke alliansen mellom USA og Japan og rydde vei for kinesisk hegemoni i Indo-Stillehavet. Hver japansk statsminister som uttrykker selv beskjedne sikkerhetsbekymringer blir møtt med samme behandling: De fremstilles som farlige nasjonalister som truer regional stabilitet.
Nyere historiske hendelser
La oss se på historikken. Da statsminister Koizumi Junichiro besøkte Yasukuni-helligdommen, organiserte Kina voldsomme protester mens landet behendig overså Japans konsekvente etterlevelse av sin pasifistiske grunnlov. Da avdøde statsminister Abe Shinzo foreslo mindre grunnlovsendringer for å klargjøre Japans evne til å forsvare seg selv, skrek Beijings propagandamaskin opp om et militaristisk comeback – til tross for at Japan holdt forsvarsutgiftene rundt 1 % av BNP, mens Kinas forsvarsbudsjett økte med 850 % mellom 1994 og 2024, ifølge SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute).
De anti-japanske opptøyene i 2010 og 2012 viser hvordan Beijing kynisk manipulerer den offentlige opinionen. I 2010, etter at myndighetene i Okinawa arresterte en kinesisk fiskekaptein nær de omstridte Senkaku-øyene for bevisst å ha kollidert med et japansk kystvaktskip, angrep statsstyrte mobber japanske virksomheter over hele Kina. Mønsteret gjentok seg i 2012 under statsminister Noda Yoshihiko, da Japan nasjonaliserte øyene for å hindre kjøp fra Tokyos nasjonalistiske guvernør. I begge tilfeller orkestrerte kinesiske myndigheter «spontan» vold mens sikkerhetsstyrkene holdt seg passive. Handlingene sendte et tydelig signal til japanske selskaper om kostnadene ved regjeringens beslutninger.
Les også: Fra pasifisme til realpolitikk: Japans geopolitiske oppvåkning 🔒
Denne økonomiske presset går langt utover protester i gatene. Japanske selskaper i Kina møter jevnlig reguleringsplaging, uanmeldte inspeksjoner og utreiseforbud for ledere når bilaterale spenninger øker. Mønsteret ligner Beijings straffetiltak mot Sør-Korea etter THAAD-utplasseringen i 2017, da kinesiske tilsynsmyndigheter plutselig oppdaget «brannvernavvik» i Lotte-butikker og strammet inn på kinesisk turisme til Seoul. Tilsvarende metoder har rammet Australia på grunn av COVID-19-undersøkelser, Litauen på grunn av Taiwan-forbindelser og Canada etter pågripelsen av Huawei-leder Meng Wanzhou.
Det er et handlingsmønster, ikke unntak – og mange ulike land og politiske enheter har blitt utsatt for det.
Kinas desinformasjon har utviklet seg med teknologien. Utslippet av behandlet vann fra Fukushima i 2023 utløste en koordinert kampanje på kinesiske sosiale medier, der diplomater spredte påstander uten vitenskapelig grunnlag om «atomforurensning», til tross for at Det internasjonale atomenergibyrået hadde godkjent prosessen. «Ulvekrigs-diplomater» som Zhao Lijian – han har fremmet konspirasjonsteorier om at COVID-19 oppsto i USA – forsterker jevnlig falske narrativer om japansk «remilitarisering» overfor millioner av følgere.
Formål og konsekvenser
Bak denne systematiske forvrengningen ligger et dobbelt formål. Internasjonalt tjener delegitimeringen av Japan Beijings mål om å presse ut amerikansk innflytelse fra Asia og etablere en sinosentrisk orden. Hvert frø av tvil som plantes om Japans fredelige intensjoner, svekker alliansesystemet som holder Kinas ekspansjon i sjakk. Innenlands gir det anti-japanske narrativet avgjørende næring til det hypernasjonalistiske selvbildet Kommunistpartiet dyrker, bygget på han-eksepsjonalisme og et nøye kuratert «ydmykelsens århundre» som krever konstant årvåkenhet mot utenlandske fiender.
Takaichi utgjør en spesiell trussel mot denne strategien. Hennes realistiske vurdering av Kinas regionale ambisjoner, og vilje til å styrke Japans forsvar utfordrer Beijings foretrukne modell med skiftende, svake japanske ledere som ikke evner å håndtere verken indre utfordringer eller regionale sikkerhetstrusler. Ved å overdrive og karikere hennes standpunkter håper Kina å bidra til hennes tidlige politiske fall og videreføre syklusen av svak ledelse som tjener landets hegemoniske mål.
Konsekvensene rekker langt utover bilaterale forhold. Hvis Kina lykkes i å sverte Japans rykte, vil det vise mindre asiatiske land hvor fåfengt det er å stå imot Beijings kontroll med narrativene. Hvis Kina effektivt kan omskrive historien til Asias mest vellykkede demokrati – et land som har bidratt mer til regional utvikling, fredsbevaring og ikke-spredning av atomvåpen enn noen annen asiatisk makt – hvilken sjanse har svakere stater til å bevare sine egne fortellinger?
Strategiske tiltak
Japan og land med sammenfallende nasjonale interesser må svare strategisk på denne utfordringen. Fire tilnærminger fortjener vurdering:
For det første: Etablere en multilateral mekanisme for faktasjekking spesielt rettet mot statlig desinformasjon. Når Kina forvrenger japanske standpunkter, kan samordnede svar fra flere demokratiske regjeringer trenge gjennom propagandaen mer effektivt enn enkeltlands uttalelser.
For det andre: Bygge nettverk for økonomisk motstandsdyktighet som reduserer sårbarheten for kinesisk kommersielt press. Den nylige halvlederalliansen mellom USA, Japan, Sør-Korea og Taiwan er et eksempel på sektorer der kollektiv handling kan svekke Beijings økonomiske pressmidler.
Les også: Takaichi (kan ta) styringen: En ny kurs for Japans innen- og utenrikspolitikk
For det tredje: Investere i kinesisk språklige medier og digitale plattformer som kan nå publikum på fastlandet med alternative fortellinger. Kampen for sannhet krever nærvær i de samme informasjonsrommene hvor Beijing sprer sine forvrengninger.
For det fjerde: Dokumentere og offentliggjøre hver eneste hendelse med kinesisk økonomisk gjengjeldelse, og bygge en omfattende database som bedrifter kan bruke i sine investeringsvurderinger. Åpenhet om risiko kan gradvis redusere det handlingsrommet Beijing får gjennom økonomisk avhengighet.
Japan må motstå den forståelige fristelsen til å svare på kinesiske provokasjoner med eskalerende retorikk. Beijing utnytter slike reaksjoner til å «bevise» sine narrativer om japansk aggresjon. I stedet kan tålmodige, faktabaserte svar kombinert med konsekvent diplomatisk kontakt gradvis avsløre tomheten i kinesiske anklager.
Bredere kampanje
Dette handler om mer enn bilaterale forhold. Kinas kampanje mot Japan er en prøvestein for landets bredere ambisjon om å omforme global diskurs gjennom systematisk forvrengning. En kinesisk seier vil oppmuntre til lignende kampanjer mot andre demokratier som utfordrer Beijing.
Det kinesiske idiomet 笑里藏刀 (xiào lǐ cáng dāo) – en kniv skjuler seg bak smilet – beskriver presist Beijings tilnærming. Mens Kina erklærer ønske om godt naboskap og regional harmoni, fører landet en nådeløs psykologisk krigføring for å isolere, delegitimere og til slutt nøytralisere Japan som en selvstendig aktør i Indo-Stillehavsregionen.
Det internasjonale samfunnet står overfor et valg: Enten akseptere Kinas fabrikkerte virkelighet der forsvar av demokrati likestilles med militarisme, og bekymringer for sikkerheten tolkes som aggresjon, eller stå fast ved faktagrunnlaget og en moralsk klarhet. Japans 80 år lange historie med fredelig adferd taler høyere enn all propaganda. Spørsmålet er om verden vil fortsette å lytte til det, eller om den vil gi etter for smilet som skjuler en dolk.
– Japans nye statsminister er ikke en Kina-hauk, men en pragmatiker 🔒
