Europa – kontinentet som en gang tente lyset for frihet, kunnskap og industri – står nå i ferd med å skru det av. Den økonomiske motoren som drev den moderne verden fremover, hoster og stotrer, fanget i et maskineri av reguleringer, skatt og ideologisk selvtilfredshet. Der vi en gang skapte, forvalter vi. Der vi bygget, beregner vi.
Derfor vil jeg sterkt anbefale Philippe Aghion, Peter Howitt og Joel Mokyrs bok The Power of Creative Destruction til alle som ønsker å forstå hva som har gått galt – og hvordan Europa kan gjenfinne sin økonomiske og industrielle kraft. Dette er ikke bare en bok om økonomi, men en intellektuell advarsel og et strategisk veikart for vår tid.
Årets Nobelpris i økonomi, tildelt Aghion, Howitt og Mokyr, var mer enn en anerkjennelse av tre akademikere. Det var et varsko til Europa. For mens deres forskning viser hvordan vekst, innovasjon og nasjonal styrke oppstår gjennom frihet og konkurranse, velger Europa stadig oftere det motsatte – stagnasjon gjennom regulering.
Vi står i fare for å miste vårt økonomiske DNA: troen på individets skapende kraft, på kunnskap som frihet og på konkurranse som samfunnets egentlige motor.
Den tapte ånd
I kjernen av Aghions og kollegenes forskning ligger den østerrikske skolens levende arv – fra Ludwig von Mises’ Human Action til Joseph Schumpeters Capitalism, Socialism and Democracy. Der mange økonomer ser stabilitet som idealet, ser de dynamikk som livskraften. Der andre vil regulere, vil de frigjøre.
Aghion beskriver økonomien som et levende økosystem i konstant bevegelse – et system hvor innovasjon og konkurranse fungerer som sivilisasjonens fotosyntese. Kreativ ødeleggelse betyr ikke krise, men fornyelse. Det er den prosessen som driver samfunn fremover, hvor gårsdagens strukturer brytes ned for å gi plass til fremtidens ideer.
Les også: Fra toll til teknologi: Kinas ressursmakt og den nye geoøkonomiske gjelden
Men Europa har mistet troen på denne dynamikken. Vi frykter risiko mer enn stagnasjon. Vi har gått fra å belønne entreprenøren til å beskytte monopolisten. Vi lever nå på innovasjonens rente, ikke dens kapital.
Kapitalflukt som geopolitisk symptom
I geoøkonomisk forstand er kapital ikke bare økonomi – den er makt. Kapital bestemmer hvem som kontrollerer teknologi, hvem som eier verdikjeder, og hvem som setter de industrielle standardene. Når kapital flytter seg, flytter også makten.
Dette gjør Aghions advarsel dypt relevant for Norge:
“Anything that jeopardizes rents, such as confiscatory taxes on revenues from innovation, will discourage investment in innovation.”
Når norske gründere tvinges til å selge seg ned for å betale formuesskatt, eller flytter ut av landet for å bevare sitt livsverk, er det ikke bare økonomi vi mister – det er nasjonal selvbestemmelse. Kapitalen flykter ikke fordi den er illojal. Den flykter fordi den kveles.
Eierbeskatningen på norske aksjeformuer har økt med 107 prosent siden 2021. Dette har gjort Norge til et av få land der eierskap straffes – selv når verdiene er bundet i selskapet. Slik svekkes ikke bare gründere og bedrifter, men landets strategiske evne til å bygge og bevare egen industri.
Der kapital forsvinner, følger teknologi, kompetanse og verdiskaping etter. Dette er ikke fordeling – det er desintegrasjon.
Fra industrinasjon til forvaltningsstat
Norge er et mikrobilde av Europas større problem: Vi forvalter i stedet for å skape.
Vi har gått fra å være et land av industri, innovasjon og arbeid, til en stat av administrasjon, regulering og kontroll.
Vår politikk belønner ikke lenger initiativ, men tilpasning. Vi beskatter ikke bare fortjeneste, men fremtidstro. Når 90 prosent av norske fergeselskaper er utenlandsk eid, når store deler av vår forsyningskjede og maritime infrastruktur kontrolleres fra utlandet, har vi ikke lenger bare et økonomisk problem – vi har et sikkerhetspolitisk problem.
Kapitalens frihet er nasjonens suverenitet. Mister vi den, mister vi styringen over vår egen fremtid.
Geoøkonomiens nye frontlinje
I det 21. århundrets geopolitikk er økonomisk innovasjon den nye slagmarken.
Kina bruker statskapitalisme som strategisk verktøy for å bygge teknologihegemonier. USA beskytter sin innovasjonskapasitet som et nasjonalt forsvarsmål.
Europa, derimot, forsøker å balansere alt – og mister dermed evnen til å handle.
Les også: Geopolitisk og geoøkonomisk analyse er ikke svartmaling
Der Asia bygger fabrikker, bygger vi regelverk.
Der andre land eksporterer teknologi, eksporterer vi regulering.
Der andre ser kapital som et strategisk våpen, ser vi den som en moralsk utfordring.
The Draghi Report on Competitiveness and Growth in Europe (2024) advarer om nettopp dette: Europa har verdens beste utdanningssystemer, men for få vekstbedrifter. Vi har kunnskap, men ingen kapitalflyt. Vi har politikk, men mangler retning.
Dette er kontinentets paradoks: Vi snakker om bærekraft, men mangler den økonomiske friheten som faktisk skaper den.
Mokyr og Europas tapte vitenøkonomi
Joel Mokyr, med sin historiske tilnærming, minner oss om at det moderne Vesten ble skapt da kunnskap og frihet ble koblet sammen.
I The Gifts of Athena (2002) viser han hvordan den industrielle revolusjon vokste frem av mennesker som fikk tenke selv, eksperimentere og feile uten statens tillatelse.
I dag er den ånden i ferd med å slukkes. Vi har erstattet knowing why med complying how. Forskningen måles på rapportering, ikke relevans. Akademia belønner prosess, ikke resultat. Kreativ ødeleggelse krever en kultur som tåler uorden og feiling – men Europa tåler nå bare kontroll.
Fra teori til strategisk virkelighet
Aghion, Howitt og Mokyr viser empirisk at land som beskytter konkurranse, innovasjon og eiendomsrett, ikke bare vokser raskere – de står også sterkere i geopolitisk motvind.
Der kreative økosystemer får puste, oppstår mostandskraft. Når markeder får virke, vokser nasjonal styrke.
Dette er ikke teori, men strategi. Det er økonomiens svar på forsvarspolitikk:
Et land uten entreprenørskap er et land uten beredskap.
Et land som straffer kapital, undergraver sin egen evne til å overleve i et system der økonomi og makt henger uløselig sammen.
Som Mises formulerte det: «Et samfunn som ikke lenger tror på individets frihet, mister også sin økonomiske rasjonalitet.»
Europa er i ferd med å gjøre nettopp det.
Kapitalens moral og statens hybris
Det er en utbredt misforståelse at kapitalens frihet er et uttrykk for grådighet.
Tvert imot representerer den menneskelig ansvar, innsats og vilje til å ta risiko for å skape noe nytt. Kapital er arbeidets videreføring – ikke dets motsetning.
Men Europa har begynt å behandle kapitalen som en fiende.
I stedet for å stimulere entreprenørskap, forsøker man å administrere det.
I stedet for å bygge tillit, bygger man kontroll.
Dette er ikke bare økonomisk ineffektivt. Det er moralsk selvdestruktivt.
Et samfunn som straffer de som lykkes, vil snart stå igjen uten noen som prøver.
Den nye maktbalansen
Geoøkonomi er maktpolitikk forkledd som økonomi.
USA og Kina forstår dette instinktivt.
De beskytter sin innovasjonskapasitet som strategisk infrastruktur.
Les også: Trump, Federal Reserve og geoøkonomiens brutale logikk 🔒
Europa derimot har blitt geopolitikkens observatør – tilskuer til sin egen svekkelse.
Vi snakker om demokrati, men gir fra oss kapital.
Vi taler om suverenitet, men selger vår infrastruktur.
Vi dyrker velferd, men glemmer verdiskaping.
Dette er ikke bærekraft. Det er geopolitisk avhengighet.
Et kall til ny opplysning – og en bok som peker veien
Derfor vil jeg igjen anbefale alle som arbeider med økonomi, politikk, innovasjon eller entreprenørskap å lese The Power of Creative Destruction. Denne boken bør bli obligatorisk lesning for enhver som vil forstå hvordan økonomisk frihet, kunnskap og risikovilje bygger samfunn.
For Aghion, Howitt og Mokyr minner oss om at fremtiden ikke kan reguleres frem – den må skapes. De viser at et samfunn som våger å la kreativ ødeleggelse virke, ikke bare skaper økonomisk vekst, men også strategisk styrke og kulturell vitalitet.
Dette er den store lærdommen:
Frihet er ikke bare en verdi – den er et konkurransefortrinn.
Innovasjon er ikke bare økonomi – det er geopolitikk.
Kapital er ikke fienden – den er fundamentet for vår sivilisasjon.
Europa trenger en ny opplysningstid.
En som igjen våger å tro på entreprenøren, eieren og tenkeren.
En som ser markedet som frihetens arena, ikke som statens redskap.
Aghions bok er mer enn litteratur – den er et kompass for et kontinent i villrede.
Og for Norge er den et speilbilde av hva vi risikerer å miste hvis vi fortsetter å straffe dem som skaper, i stedet for å løfte dem.
Referanser:
Aghion, P., Antonin, C., & Bunel, S. (2021). The Power of Creative Destruction: Economic Upheaval and the Wealth of Nations. Harvard University Press.
Mokyr, J. (2002). The Gifts of Athena: Historical Origins of the Knowledge Economy. Princeton University Press.
Mises, L. von (1949). Human Action: A Treatise on Economics. Yale University Press.
Schumpeter, J. (1942). Capitalism, Socialism and Democracy. Harper & Brothers.
European Commission. (2024). The Draghi Report on Competitiveness and Growth in Europe. Brussels: EU Publications Office.
