Det sosialistiske partiet, ved makten siden 2006, ble grundig slått i valget i Bolivia. To høyrekandidater skal møtes i andre runde av presidentvalget.
Bolivia gjør seg klar til å vende en politisk side som har vart i nærmere tjue år. Søndag 17. august gikk sentrum-høyre-senator Rodrigo Paz Pereira til topps i første runde med 32,18 prosent av stemmene, foran den konservative tidligere presidenten Jorge «Tuto» Quiroga (26,94 prosent). Kandidaten fra Movimiento al Socialismo (MAS), Eduardo del Castillo, falt ned til 3,16 prosent. Et historisk tilbakeslag for Evo Morales’ parti.
Straks de første offisielle resultatene ble kunngjort, satte Paz tonen: «Bolivia ber ikke bare om et regjeringsskifte, den ber om et skifte i det politiske systemet.» Og videre: «Dette er begynnelsen på en stor seier, en stor forvandling.» På sin side hyllet den sittende presidenten Luis Arce prosessen: «Demokratiet har seiret.»
- oktober: en ny høyreduell
Andre runde vil finne sted 19. oktober, med Paz mot Quiroga. Sistnevnte anerkjente resultatene og gratulerte sin rival, og banet dermed vei for en helt ny konfrontasjon etter to tiår med venstrehegemoni.
Paz førte valgkamp på institusjonell nyorientering og pro-markedssignaler: ressursfordeling til regionene, antikorrupsjonskamp, tilgang til kreditt og skattelettelser for å formalisere økonomien. Slagordet oppsummerte posisjonen: «Kapitalisme for alle, ikke bare for noen få.» Han lovet dessuten å fjerne enkelte importbarrierer for å dempe priser og vareknapphet.
«Vi har tapt tjue år»: Daniel Dorys analyse
For Daniel Dory, doktor i geografi og tidligere viseminister for arealplanlegging i Bolivia, markerer valget slutten på en epoke: «MAS, partiet til Morales og den sittende presidenten Luis Arce, er utslått. Syklusen deres er over. Det er en god ting, for vi har tapt tjue år med disse to,» forklarte han i et intervju med Libre Média. Og han oppsummerte: «Vi er ferdige med MAS-syklusen, det vil si den sosialistiske indigenismen.»
Les også: Argentinas økonomiske sjokkterapi vekker interesse i Europa 🔒
Et parti med røtter i cocalero-bevegelsen… og sosiale kamper
Daniel Dory minnet om MAS’ opprinnelse: «MAS vokste frem fra produsentene av coca og kokain i Chapare-provinsen. […] Derfor finner vi i Chapare den største konsentrasjonen av vaskemaskiner i verden, for å akselerere kokainproduksjonen.» Dette viser bevegelsens forankring i cocalero-fagforeningene på 1990-tallet. Evo Morales’ politiske vei ble formet gjennom de store mobiliseringene på 2000-tallet – «vannkrigen» og «gasskrigen» – som løftet MAS til makten.
«Gullalderen» (2006–2014) og modellens utmattelse
Valgt sent i 2005 styrte Morales i en periode med økonomisk boom etter nasjonaliseringen av hydrokarbonene. Daniel Dory oppsummerte slik: «Mellom 2006 og 2014 […] hadde vi en reell økonomisk boom. I tillegg til narkotrafikken var det handel som blomstret, eiendom som utviklet seg voldsomt i byene.» Men maskineriet begynte å hangle: «Problemet med Evo Morales’ regjering er at den i bunn og grunn er klientelistisk. […] Regimet ble stadig mer diktatorisk, stadig mer underlagt venezuelanerne.»
Fra 2014 avslørte fallet i gassinntektene motsigelsene i en modell der produktive investeringer ble tilsidesatt til fordel for klientelisme. Ifølge Daniel Dory ble utmattelsen forsterket av korrupsjon og «vilkårlighet», helt frem til protestene i 2019 som tvang Morales til å gå av. MAS kom tilbake med Luis Arce i 2020, men splittelsene ble dypere.
Morales ute, en venstreside splittet og presset
For første gang på nesten to tiår var Evo Morales ikke på stemmesedlene; han var utestengt etter rettslige og konstitusjonelle avgjørelser, og oppfordret sine tilhengere til å annullere stemmen. Venstresiden gikk til dette valget i en kontekst preget av mangel på drivstoff, valuta og enkelte matvarer, samt høy inflasjon og gjeld – forhold som bidro til en proteststemmegivning.
Splittelsen var tydelig: Andrónico Rodríguez, lenge sett på som Morales’ arvtaker, tok avstand og stilte seg selv – uten suksess. På bakken utviklet spenningen seg til episoder av vold: Del Castillo ble buet ut og jaget fra valglokalet sitt – velgere skal ha ropt at han måtte «vente som for drivstoffet» – mens Rodríguez ble kastet steiner på i et annet stemmelokale. En eksplosiv innretning ble til og med utløst i lokalet der han nettopp hadde stemt, uten å forårsake skader; Rodríguez beskrev det som en «isolert hendelse», forårsaket av en «liten gruppe».
Les også: I Spania er latinamerikanernes stemme stadig mer ettertraktet 🔒
I tillegg kommer Morales’ juridiske problemer: dommere har utstedt en arrestordre for en påstått voldtekt av en 15 år gammel jente, anklager han selv mener er politisk motivert.
MAS i oppløsning, det gamle systemet tilbake
MAS’ kollaps ledsages av et comeback for gamle kjente. Rodrigo Paz er sønn av tidligere president Jaime Paz Zamora; Jorge Quiroga var visepresident under general Hugo Banzer før han fungerte som midlertidig president (2001–2002). Daniel Dory understreket den lille politiske eliten: «Den politiske klassen er veldig liten: vi kjenner alle hverandre.»
Denne omformingen reflekterer også fremveksten av et urbant småborgerskap – i La Paz–El Alto så vel som i Santa Cruz – mer opptatt av økonomisk forutsigbarhet enn av ideologiske fortellinger: «I El Alto […] vil de ikke ha frigjøring av urfolk, de vil leve av arbeidet sitt under noenlunde forutsigbare forhold.» Den nåværende situasjonen forsterker dette ønsket: mangel og valutakrise har flyttet velgernes krav mot styring.
Økonomi, litium og diplomati: hva som kan endres
Hvis høyresiden bekrefter sin seier i andre runde, kan den økonomiske politikken dreie mer i retning av private investeringer og handel. Begge finalistene står for kapitalistiske posisjoner som kan fremskynde tilførselen av kapital til de enorme bolivianske litiumreservene – nøkkelen til batterier for elbiler og digitale enheter.
I utenrikspolitikken er det ventet en diplomatisk rebalansering: etter år med tilnærming til Kina, Russland og Iran kan en ikke-MAS-regjering normalisere forholdet til Washington. En fersk rapport fra den amerikanske kongressen beskrev faktisk forholdet mellom USA og Bolivia som «spent» de siste årene.
