Midt i bomberegn, frontlinjer og frykt kjemper noen for å dokumentere virkeligheten. Å formidle krig er også en kamp.
Å informere til tross for krig. Bringe tilbake bilder, fakta og dokumenter fra begge sider av fronten. Selv om navnene deres er lite kjent for folk flest, er arbeidet deres avgjørende for å vite og forstå krigen natur. Krigsreportere befinner seg i faresonen og utøver et yrke fullt av risiko, men også av møter.
Revue Conflits har intervjuet Clémence Dibout, krigsreporter i nyhetskanalen BFM TV, Frankrikes mest populære nyhetskanal.
– Hvordan foregår en reportasjedag i en krigssone?
– Jeg står opp veldig tidlig, analyserer nyhetsbildet, og alt etter hva som skjer, bestemmer jeg og teamet – videojournalist, tilrettelegger, noen ganger en tekniker – dagens reisemål. Alle må være enige, særlig hvis det er farlig. Hvis vi er uenige, vinner ofte den som vil gå nærmest: alle må være villige til å ta en risiko. Sist, i februar 2023 – jeg var da i Ukraina – vurderte vi å dra til Bakhmut i Ukraina. Jeg mente reportasjen allerede var laget femten dager tidligere av kolleger i BFMTV og at vi ville få de samme sekvensene. Det ville altså innebære høy risiko for informasjon vi allerede hadde, så jeg satte foten ned, og vi dro ikke. Deretter filmer vi, redigerer på stedet eller når vi er tilbake, sender innslaget og begynner på nytt neste dag.
– Er det å være ved fronten slik man forestiller seg?
– Det er rart, jeg hadde ingen forutinntatte forestillinger, så jeg fikk ikke noe sjokk. Men jeg vet ikke hva krig er som sivil, bare som journalist. Det utgjør, etter mitt syn, hele forskjellen. Jeg er der midlertidig, familien min er trygg, jeg er på oppdrag. Dessuten er jeg i en krigssone med et klart mål: å innhente informasjon. Den distansen forandrer alt. Sivile har verken avstand eller mål; de befinner seg midt i konflikten uten noen utvei.
Les også: Den gresk-katolske kirken og Ukraina-krigen 🔒
– Kan informasjon forbli objektiv i en konflikt?
– Absolutt objektivitet finnes ikke. Man har alltid tilgang til nettopp ett nettverk eller én brigade. Hvis vi får adgang til en leir, er det fordi noen har interesse av å ta oss med dit. Det må man bare være klar over. Selv demokratier forsøker å kontrollere narrativet. Å være helt alene på en frontlinje er verken profesjonelt eller ønskelig. Vi følger en regulær hær, noen ganger til og med en terrorgruppe … Det handler verken om frivillighet eller idealisme, men om å få tilgang til informasjon. Jobben vår er også å forstå hvorfor vi får se akkurat det, akkurat da.
– Gir journaliststatus fortsatt beskyttelse?
– Ikke like mye. Før gjaldt fortsatt den forestillingen – som egentlig fortsatt er sann – om at journalister er utenforstående observatører. Slik er det ikke lenger. Vi påvirker narrativet, og blir dermed en del av konflikten for de stridende partene. Dermed et mål. I Ukraina i februar 2023 ble teamet mitt og jeg beskutt av stridsvogner straks vi kom fram. Vi bar «PRESS»-vester, men vi får aldri vite om de skjøt fordi vi var journalister. Det har blitt veldig krevende.
– Hvordan klarer man å filme når man er redd?
– I starten gjemmer man seg. Da vi hørte den første alarmen – enten det var under nedskytingen av raketter i Tel Aviv eller de første bombeangrepene i Ukraina – reagerte vi helt menneskelig. Så innser man at det ikke nytter hvis man ikke filmer. Det blir en refleks med tiden. Videojournalistene har kameraet på skulderen og må reagere umiddelbart. Den absolutte prioriteten er selvsagt sikkerheten. For å lage en god reportasje må man først og fremst holde seg i live. Det er en konstant avveining mellom ønsket om å unngå raketter og behovet for å filme. Men uten bilder eller video finnes det ikke noe innhold til reportasjen. Hvis man først tar en risiko, kan den like godt synes. Nå har jeg alltid iPhonen i hånden, klar til å filme. Ellers er det ikke vits i å være der. Å filme er også en måte å rettferdiggjøre de risikoene vi tar på.
Les også: Myanmar: Fra borgerkrig til narkostat? 🔒
– Gir dette yrket rom for et privatliv?
– Svært lite. Jeg har en ektemann og et barn, men jeg går glipp av ting: morsdag, bursdager … Dette yrket fyller alt. Det er så grunnleggende at det ikke er til forhandling. Man velger ikke datoene; jeg må være på stedet så snart nyhetsbildet krever det. Jeg har vært heldig som har en familie, men dette arbeidet er så altoppslukende at det noen ganger opptar mer plass enn alt annet.
– Hvilken konflikt har berørt deg mest?
– Det er forskjellige aspekter hver gang, men jeg tror det var Afghanistan: Taliban i 2021 gjorde inntrykk på meg med blikkene sine. Jeg er blond, veldig vestlig. Blikk som ser på meg som et stykke kjøtt har jeg opplevd mange steder før. Men slike blikk som uttrykker forakt for hvem du er som menneske, hadde jeg aldri kjent så sterkt før. Israel–Palestina-konflikten berører meg også svært mye: jo mer jeg graver, desto mindre forstår jeg. Den er vanvittig kompleks. Å dekke den er en enorm utfordring. Det er det som gjør det fascinerende.
– Når det gjelder opplevelser, mener du at krig virkelig har endret seg?
– Ikke egentlig, tror jeg. Krig er alltid den samme grusomheten. Selv om det er en vanlig tanke, handler krig først og fremst om mennesker. Selvfølgelig finnes det droner, våpen og fjernstyrte systemer, men det koker alltid ned til mennesker. Det er helt vanlige menneskers sinnstilstander i ekstraordinære situasjoner. Det er sjelden profesjonelle soldater fra krigsskoler. Det ser vi i Ukraina: den gjennomsnittlige ukrainske soldaten er 45 år og har tre barn … Han er en helt vanlig mann. Dette er ikke en krig mellom profesjonelle. Det er mennesker som er kastet inn i det umenneskelige.
– Er det frustrerende å rapportere direkte fra øyeblikket, uten tid til refleksjon?
– Noen ganger, ja, men alle har sin jobb. Analysen kommer senere, fra andre. Min rolle er å formidle informasjonen som skjer i øyeblikket. For eksempel, etter meldingen om at humanitære lastebiler får slippe inn i Gaza, må jeg være ved grenseovergangen Kerem Shalom for å se hva som faktisk skjer: om lastebilene faktisk kjører inn i Gaza, hvordan hendelsen utspiller seg… Det er sant at det noen ganger kan være frustrerende, siden det gir mindre rom for dybde. Samtidig er min oppgave – å vise hva som skjer i øyeblikket – også veldig viktig. Jeg tror det gir en egen verdi for å forstå konflikten.’
Les også: Den lysende sti: Fjell, folkekrig og terrorisme 🔒
– Er krig en konstant i historien?
– Jeg vil si at det først og fremst handler om Murphys lov: Jo mer fred det er, desto større er sjansen for at den varer, og jo mer krig det er, desto større er sjansen for at den eskalerer. Når man ser på de to verdenskrigene mellom Tyskland og Frankrike, ser man at ingenting er uforenlig for alltid. Krig har alltid vært en del av menneskehetens historie, det er sant. Men hvis vi ser på de lange fredsperiodene i Vest-Europa, mener jeg at jo mer man prøver å skape fred, desto mer vokser freden. Det finnes altså likevel håp.
– Klarer du å huske andre ting fra krigen enn volden?
– Selvfølgelig. Det finnes også utrolige øyeblikk. Krig er ikke bare vold. En gang gjorde en hudpleier neglene mine i en leir for Hæren i Armenia. Man opplever av og til surrealistiske scener, og heldigvis finnes det fortsatt menneskelighet midt i det hele. Noen blir for øvrig aldri fortalt fordi rammen fortsatt er konflikt, men jeg har sluttet å telle hvor mange latterkramper jeg har hatt. Kanskje kan det oppfattes feil, for det er tross alt krig. Men det oppstår ofte absurde situasjoner og, fremfor alt, fantastiske møter.
– Man ser dessuten grusomheter, men også stor solidaritet: Vi var i Kryvyj Rih i Ukraina, i en flyktningleir. Det ble delt ut et hav av kosedyr; et barn ville spontant gi meg en, i medfølelse, fordi han trodde jeg også var en flyktning.
– Hvordan er den militære situasjonen i Ukraina nå?
– I 2023 sov vi i Pokrov, én time fra fronten. I dag er Pokrov fronten. Russland rykker sakte frem, men de rykker frem. Nå overnatter vi fire timer fra fronten. Og fremfor alt gjør fjernstyrte droner med kameravisning det farlige området mye større. Det er små flyvende farkoster med meget presise granater. Dronene er så presise at et lite øyeblikks uoppmerksomhet kan koste oss livet. Derfor er ukrainerne mye mer tilbakeholdne med å ta oss med. Vi har mindre tilgang til skyttergravene enn før.
– Hvilke våpen brukes?
– Mange droner, tungt artilleri, stridsvogner. Det er en blanding av avansert teknologi og langt mer gammeldags utstyr. På ukrainsk side får de vestlig materiell som ikke alltid er kompatibelt, og som de må mekke sammen. For eksempel er morterskytingen veldig gammeldags. Det finnes BM-21 Grad, rakettkastere, som man så mye av i de første krigsårene. I det siste har jeg derimot sett færre av dem.
Les også: Krigføring i fjell 🔒
– Holder de to hærene stand ennå?
– Russland virker svekket, siden de henter inn nordkoreanske soldater. På ukrainsk side får hæren mye vestlig utstyr, men av ulike slag. Men i Ukraina er de svært oppfinnsomme og klarer å improvisere våpnene. Menneskelig sett kan derimot ikke den ukrainske hæren stille med mannskap i det uendelige. Den ukrainske regjeringen har valgt å ikke ofre ungdommen, og sender stadig soldater rundt førtiårsalderen til fronten. Den modellen holder ikke evig.
– Har Vladimir Putin noen som helst vilje til å få slutt på konflikten? Hva er hensikten hans?
– Det virker klart for meg at Vladimir Putin ikke kommer til å nå sitt opprinnelige mål: Han klarer ikke å bringe Kyiv tilbake i den russiske folden. Han søker derfor en symbolsk seier. Han vil ikke tape ansikt. Det kan handle om å beholde Krim, Donbass, fremprovosere Zelenskyjs avgang – Zelenskyj hadde lagt sin avgang i potten hvis det ble inngått en russisk-ukrainsk fredsavtale. Med andre ord et utfall Putin i utgangspunktet ikke ønsker, men som med russisk propaganda kan omskapes til seier.
– Kan Vatikanet spille en rolle for fred?
– Ja, det er mulig. Den første talen til Leo XIV tok til orde for fred. Vatikanet er nøytral grunn som kan huse forhandlingene, og Vladimir Putin legger vekt på religion. Til nå har den ukrainske kirken imidlertid vært regnet som tilhørende den russisk-ortodokse kirken. Hvis begge land i forhandlingene legger saken til paven, vet jeg ikke hvordan det vil bli mottatt.
Les også: Borgerkrig og penger som våpen: Pengepolitisk kaos i Jemen 
– Når det gjelder den israelsk-palestinske konflikten, er det israelske samfunnet splittet?
– Ja, spenningene er stadig mer merkbare. Det israelske samfunnet er vant til demonstrasjoner og til å være uenige. De bærer allerede denne konfrontasjonskulturen. Men nå hardner det til, det finnes et stort brudd. Før 7. oktober fantes det anti-Netanyahu-demonstrasjoner. Så stilnet de helt etter massakrene. Nå er de tilbake med et omfang som aldri før. I Tel Aviv, under demonstrasjonene, hører man mange som krever at krigen må stanse – og for første gang har jeg sett bilder av døde gazabarn bli vist frem i demonstrasjonene. Det var utenkelig for en stund siden. Landet står likevel ikke i fare for å implodere. Israelerne er vant til dype uenigheter. Samfunnet er oppdelt; gruppene lever ofte side om side uten å blande seg. Men valget som er planlagt i Israel i 2026, kan endre det politiske landskapet.
– Hvordan foregår innførselen av humanitær hjelp til Gaza? Hvor strategisk viktig er Kerem Shalom?
– Kerem Shalom er den eneste overgangsposten som fortsatt er åpen. Grenseovergangen Erez, for eksempel, er stengt. Punktet ligger mellom Egypt, Gaza og Israel, og er det eneste stedet som kan ta imot humanitær hjelp. I mai kjørte nittitre humanitære lastebiler inn i Gaza. Jeg var der for å dekke hendelsen. Mange politifolk og soldater var spesielt utplassert for å hindre uro. Medienes store nyhetsbyråer kom for å filme lastebilene, men alt var regulert og forløp i største ro. Senere på kvelden begynte grupper som er imot å slippe inn hjelp til Gaza, å mobilisere. På den andre siden mobiliserte også grupper og NGO-er som støtter humanitær hjelp, som motreaksjon.
– Står Hamas fortsatt på beina i dag?
– Organisasjonen er svekket, men ikke utslettet. Det skytes fortsatt raketter fra Gaza mot Israel. Hamas er ikke bare en hær; det er også en politisk makt. Det er vanskelig å måle kapasiteten deres nå: Det finnes ikke en klar linje mellom soldater og sivile. Hamas er sannsynligvis kraftig svekket, men slett ikke utslettet.
– Hvorfor fortsetter den israelske offensiven?
Det er uklart hva som kan få den til å stanse. Offisielt handler det om å eliminere Hamas og få hjem gislene. Femtiåtte gisler er fortsatt i Gaza. Man regner med at tjue til tjuefem av dem er i live. Mange, også i Israel, mener at Netanyahu holder krigen gående for å beholde regjeringen sin. Andre israelske konflikter har vært korte; denne varer. Opposisjonen begynner å si at så lenge han sitter, vil krigen ikke ta slutt.
